Vil dele min erfaring..

[monca*84*j12]

Hei hei alle damer.. Er første gang jeg er inne her på dette forumet, viste ikke om det da jeg egentlig vanker inne på BIM (I håp om en liten en snart...=)

 

Men altså, jeg og min bror er psuedo tvillinger. Jeg er født Mars84, han August85, ca 16mnd alders forskjell på oss.. Min erfaring er desverre ikke veldig positiv, og dette er ikke skrevet for og provosere eller skremme.. Min bror er født med Astma i alvorlig grad, eplepsi og ADHD, ikke akkuratt en god start på livet kan man si.. Han bodde på sykehuset stort sett de første to leveårene, var alltid syk som liten og krevde mye oppmerksomhet og tid pga ADHD. Det hele utviklet seg til at jeg ble et veldig innesluttet og tilbaketrukket barn. Jeg ville for all del ikke være til bry for noen og en hver.. Min mor og far oppdaget dette litt for sent, jeg ville ikke sitte fanget, jeg ville ikke ha kos. Jeg skulle klare meg selv, da var jeg 2år gammel. Jeg var mye deprimert som liten..

Dette husker jeg ikke selv selvfølgelig, min mor har fortalt det i etter tid. Hun sa hun måtte tvinge seg inn på meg igjen, noe hun klarte uti ten-årene. Først da følte jeg at jeg "kjente" mamman min.. Uten og gå for nære inn på det, det sier seg kanskje selv, jeg hadde heller ikke noe godt forhold til min bror.. (har det i dag da...)

 

Poenget med dette innlegget er at ja, det er sundt med søsken, men kanskje man skal tenke seg om før man planlegger to alt for tette? Man vet aldri når det er noe galt med nr 2.. Mye rart man ikke ser på ultralyd.. Og til dere som er "uplanlagte" gravide igjen eller absolutt ønsker to så tette: Vær litt obs på situasjonen, uansett utgangspungt...

 

Lykke til alle damer=)

 

 

[lillelamm]

heisan. synes det er kjempeflott at andre deler sine erfaringer på godt og vondt!!!!!!!!

har lest før at den eldste(pseudotvilling) føler seg tilsidesatt hvis den minste er mye syk. tenker også at den eldste kan bli tilsidesatt uansett aldersforskjell? hva er den ideele aldersforskjell dersom den minste blir mye syk? tenker at hvis det er fire fem år forskjell, så kan en lettere tenke at da er de såpass store at de bør klare seg selv? barn/ ungdom trenger tilstedeværende og lyttende foreldre i mange år. har selv foreldre som alt for tidlig tenkte at jeg klare meg fint selv (men mer fra barneskolen da), og min to år mindre bror var ikke mye syk.

men til syvende og sist er det vel viktig at foreldrene skal være obs på dette, som du skriver i innlegget ditt. og det er bra noen er der for å minne alle på dette.

min mann har ei søster som er to år mindre. hun bodde også de første to årene på sykehuset. han husker ikke at han er blitt tilsidesatt. så jeg får lære litt av hans mor, hvis jeg (bank i bordet) skulle få en liten som er mye syk.

[monca*84*j12]

Det er sant som du sier, den eldste blir stort sett alltid tatt litt mer for gitt... Men det jeg tenker er den alderen jeg helst vil ha mellom mine barn er 3 år.. De første 3leveårene er de aller viktigste på alle områder.. Det er da den største utviklingen pågår og man har brattest læringskurve.. Det er også disse tre årene som er viktigst i forhold til og utvikle bånd med foreldrene, som igjen ofte gjenspeiler hvordan man utvikler forhold til andre mennesker resten av livet..

Heldigvis er alle egene individer og hvert "case" er ulike, så det er jo alltids håp=) Mange foreldre er oppmerksome og flinke, og godt er det!

[Frukten og To små]

fint du deler dette med oss.

kan skjønne det har vært tunge perioder for deg som liten.

vi ble "uplanlagte" gravide denne gangen og tankene om abort streifet rundt en god stund.

men siden jeg har en liten en fra ført, klarte jeg rett og slett ikke tanken på en abort. ble dårlig. grunnen til at jeg tenkte abort i det første, var nettopp det du sier: å føle seg "glemt"/tilsidesatt/plutselig blir stor selv om man er liten osv.

jeg ville at han skulle bli fire-fem år når han ble storebror, kose oss med han alene disse årene. bare han og oss.

men slik er det ikke blitt, vi venter en til i juni 09 og vi har t e n k t masse på hva og hvordan vi kan gjøre dette på best mulig måte for alle.

 

har grått mange ganger, vært fortvilet osv, men til slutt fant jeg ut at jeg heller måtte se fremover og finne noen løsninger på dette.

 

dette med sykdom som du nevner, kan jo opptre uansett.

synd er det, men manvil vel kanskje føle seg tilsidesatt uansett alder.

men at det skjedde deg når du var så liten, er trist å lese.

 

mener ikke her å forsvare det vi har gjort på noen måte,

for oss er dette så absolutt riktig nå!

men det er ikke alltid valgene er like lette i livet.

 

[Anonym bruker]

Problemet her er ikke at du var psuedotvilling, men at bror hadde store problemer. Jeg er psudeotviling og har bare positive opplevelser med det.

[monca*84*j12]

Stemmer det Anonym, men det var litt av poenget.. Man vet aldri når nr to er syk.. Da er det kanskje greit og ikke ha to så tette... Jeg mener at det er viktig og få nok tid med mamma og pappa tidlig i livet.. Og det er ikke lett med to under 2..

 

Alle har forskjellige erfaringer på godt og vondt, men jeg ville bare dele min...

[Anonym bruker]

Jeg vil bare nevne at jeg misliker sterkt min eldre søster den dag idag, pga barndommen vår. Hun var også mye syk, og jeg og våre yngre søsken led pga dette. Vi er alle født med 3-4 års mellomrom. Jeg tror ikke at det er pga dere er pseudotvillinger at du led, men pga broren din var syk.