Vanskelige følelser ifht barna mine...

[Anonym bruker]

Hvordan føler dere det for barna deres? Er det foskjellig hvordan dere føler for dem? Da jeg fikk vårt første barn trodde jeg aldri jeg kunne elske noen høyere. Og da vi ventet nummer to var jeg redd jeg ikke skulle kunne elske et barn like høyt..

 

Så kom nummer to, og jeg falt helt i staver, helt pladask. Det er den vakreste og godeste babyen i verden. Og så får jeg så dårlig samvittighet. Fordi jeg tror jeg føler mer for ene barnet enn andre..

Eller, jeg vet ikke om det er det heller.

 

Uff, er det noen som kan fortelle meg litt om hvordan dere har det ifht barna deres?

[Anonym bruker]

På vektskålen stiller de likt. Jeg ville gått like langt for begge mine barn. Men følelsene kan være ulike, selv om de ikke er "dårligere" for den ene eller den andre. Det har med barnas personlighet å gjøre:)

 

De er likevel begge mine barn, helt likestilt.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. :-) Du satte ord på det jeg tenker på. Selvfølgelig ville jeg gått like langt for begge mine barn. Jeg elsker dem så høyt, men av og til føler jeg at jeg "bryr meg" mer om babyen enn om eldste.

Men på den andre siden, babyen trenger meg mer nå, er mer forsvarsløs og avhengig av vår hjelp.

Så det er kansje derfor jeg føler det sånn.

[Anonym bruker]

signerer HI her!! føler det helt likt selv!

[Anonym bruker]

jeg følte som deg, eller ikke akkurat helt som du beskriver da, men jeg hadde problemer med å "definere" morskjærligheten min til to barn.. jeg følte hele tiden at jeg ikke hadde et like nært forhold til barn nr to som jeg hadde hatt til barn nr en.. det var grusomt!!! men, når barnet ble rundt ett år gammelt, begynte det å normalisere seg, og den sterke sterke morskjærligheten kom til barn nr to også. grusomt at det tok så lang tid. Men jeg ser helt klart store forskjeller på hvordan livssituasjonen og familiesituasjonen var sammenlignet med barn nr en og barn nr to. Første gangen var jeg alenemor, og var KUN meg babyen hadde 24 timer i døgnet, var kun babyen jeg hadde også kan du si, så hun fikk jo hele min oppmerksomhet, slapp å dele meg med med søsken eller pappaen.

 

Andre gangen, var det meg, en pappa, og en storesøster som babyen kunne "være med" og dermed ble det STOR forskjell på tiden jeg brukte med denne babyen, siden jeg måtte dele henne med de andre, pluss at hun måtte dele meg også. Men den største grunnen, mest sansynlig, er at jeg var mye syk hele det første året, med alvorlige infeksjoner, med sykehusinnleggelse, gikk bare noen uker mellom hver gang jeg ble syk hele første året etter fødsel. Da måtte pappaen gi flaske, og ammingen ble aldri bra da den ble avbrutt med sykehusopphold med antibiotika osv. Ammingen gikk som en drøm med første, og vi fikk veldig god kontakt gjennom ammingen.

 

Vi flyttet også noen få mnd etter fødselen med nr to, så det var generelt mye kaos i livene våre det første året.

 

Det gode er, at babyen hele tiden hadde en veldig hengiven pappa, så når jeg tenker tilbake så føler jeg ikke hun har gått glipp av noe, og jeg hadde jo alltid morskjærlighet for henne, den var bare ikke så overveldende som den hadde vert første gangen. Men NÅ finnes det ingen forskjell på intensiteten jeg føler- heldigvis!!! kjærligheten er like intens for begge, og det er SÅ godt:)

 

Jeg tenker at det vil gå seg til med deg også, om det er den ene eller andre veien (første eller andre barnet du føler du er "mest" glad i)

 

dette hørtes kanskje litt gresk ut, (eller grusomt) men greia er at jeg befant meg litt i et følelses-kaos, men alt ble normalt etter hvert! (BEGYNTE ikke å bli bra etter et år, begynte lenge før det!! men da hun var et år rakk jeg å se tilbake å tenke over at jeg hadde følt det sånn, og at jeg heldigvis ikke følte noe forskjell lenger!!!)

[Mamsebamsen]

Jeg har bare ett barn, men er gravid med nummer to og er veldig spent på hvordan jeg vil reagere følelsesmessig på det.

 

Det sto en artikkel på VG- eller Dagblad-nett for en god stund siden om dette. Det er ganske vanlig å føle at man har mer til felles med ett av barna sine, enn de andre. Man har bedre kjemi, er likere, forstår hverandre bedre. Slik er det jo i livet generelt, at man er mest glad i de vennene som man har best kjemi med. Og i situasjoner av fellesskap kjenner man oftere på kjærligheten. Overfor barn som er urolige, uenige og krevende kjenner man ikke på de samme følelsene like ofte. Og de foreldrene som legger merke til dette, blir ofte veldig opphengt i det, og plaget av dårlig samvittighet. Det eneste artikkelen oppfordret til var å aldri vise de andre barna at man har en favoritt.

 

Jeg tror det må være en vanskelig følelse. I ditt tilfelle er babyen enda så liten, at det kan være hormoner som gjør at du føler den sterke tilknytningen. Og små barn er avhengige, tillitsfulle og fullstendig prisgitt sine omsorgspersoner. De har fra naturens side fått store øyne, små neser, runde fjes og mager, og butte, søte armer og bein. De er rett og slett konstruert for å vekke mest mulig sympati og omsorg hos menneskene rundt seg. Det er helt normalt å falle fullstendig i staver over en liten baby!

 

Et tips kan være å få alene-tid med den eldste noen dager i uka, evt daglig, der dere kan gjøre noe koselig sammen, og du virkelig får tid og anledning til å se eldstemanns gode egenskaper. For dere fortjener begge to å være trygge på kjærligheten dere imellom:-)

[Anonym bruker]

HI her.

 

Tusen takk for veldig gode svar. Fikk tårer i øynene av å lese dette - det satte ord på følelser jeg også har.

Med førstemann fikk jeg fødselsdepresjon og husker ikke så mye av småbarnstiden. Alt jeg husker er mye tårer på både meg og babyen, lite søvn, vonde følelser og angst.

 

Nå har jeg stort sett ingen av disse plagene. Jeg er så takknemmelig fordi jeg får oppleve en småbarnstid uten depresjon. Så for meg føles dette som "første baby" i og med at jeg gjør alle babytingene denne gangen. (Går på cafe, triller turer osv osv)

 

Mamsebamsen; takk for tips. Jeg skal prøve å gjøre noe med eldste alene litt oftere. :-) Ellers hadde du et fantastisk godt svar. Takk for det. :-)