hva ville dere gjort om dere var i min situasjon?

[Mammie88]

Jeg og samboern min har snart vært sammen i 4 år. vi har en gutt på 20 mnd. og jeg er gravid på nytt med nr 2. 26 uker. Har fått veldig til bekkenplager å klarer ikke å gjøre så mye .. Får ikke så my hjelp av samoern min da han enten sover,sitter ved datan eller er ute å drikker med kompiser. sånn er det blitt hver helg nesten.. jeg klarer ikke å ta meg av gutten vår helt alene da han er svært aktiv..

 

Jeg er dritt lei av å sitte hjemme alene hver kveld, jeg er er 20 å han er 27..syns han begynner å bli veldig voksen å burde bynne å tenke litt på at han har familie..

 

Syns dere jeg syter fælt nå eller?

Vurderer faktisk å fra fra han pga ikke han bryr seg om meg..

[Tidemann]

Ånei,dette er jo det siste du trenger i forholdet,når du sliter med alt det andre!!!

Kanskje drastisk å gå fra han,men du kan muligens lufte det for han at om det ikke vanker bot og bedring snart så...ja,drar du fra han. det burde absolutt være en viss virkning på han det hvis han bryr seg om deg!!!

Ønsker deg all lykke til!

PS,jeg har selv hatt bekkenløsning som har vært så ille at jeg ikke kunne gå til postkassa på under ti min og den stod rett utmed veien ved innkjørselen vår...så det er hvertfall ikke godt og det MÅ han innse!!!

[♥ Anadyome ♀&♀+♀]

Det første du må finne ut er om det du beskriver er en faktisk realitet - eller at du kanskje er litt følelsesmessig akkurat nå? Er dette noe som har vært hele tiden, eller noe som er påbegynt i løpet av dette svangerskapet?

 

Dialog er nok nøkkelen uansett. Du må snakke med samboeren din og forklare hvordan du har det. At du vil han skal bruke tiden sin på deg og familien.

 

Da jeg gikk gravid med nummer to var jeg sint på mannen min HELE tiden. Jeg var nok følelsesmessig sårbar, og da han ikke var spesielt flink til å hjelpe til med husarbeid etc - så følte jeg at han sviktet meg. Denne gang har han vært en fantastisk støtte - så kanskje han har lært litt?? ikke vet jeg. Men for familien og barna sin del, så ikke gjør noe forhastet - men bruk tid på å finne ut av det. Snakk med samboeren din - eventuelt vurder rådgivning.

[ifie]

Jeg skjønner ikke at du ville ha en til unge med han i utgangspunktet, jeg!

 

Det er veldig lett å si "dra fra han", men det er nok ikke så lett når man står midt oppi det.

Jeg syns absolutt ikke du syter fælt, nei

Høres ut som du er sammen med en forvokst drittunge, og jeg ville nok vurdert å flytte fra han, ja!

[trolla <3 <3]

Jeg sliter mye med bekkenet selv. Er avhengi av krykker til tider når det er som verst. Har ingen barn fra før, men to hunder og en hest som trenger sitt. (selv om det ikke kan sammenliknes)

 

Hadde ALDRI i verden kommet meg igjennom dette hvis jeg ikke hadde verdens snilleste mann til å hjelpe meg. Han lager mat og handler og vasker klær og hus og tar seg av hunder og til og med hesten når jeg har det skikkelig ille.

 

Synes du burde begynne å stille litt krav til han mannen din, jeg. Er ikke meninga du skal ødelegge deg fordi han ikke kan bli voksen!

[Mammie88]

han har mer eller mindre vært slik siden vi fikk vår første..

han tenker kun på seg selv... når jeg skal noe å han må passe gutten, maser han hele tiden om når jeg kommer hjem... jeg er alltid hjemme med lille gutt...jeg står opp me han hver morgen, steller han går til barnehagen med han henter han.. lager mat til hanj.. jeg gjør alt .... og har jeg noe tid til fritid da?+ Neii.. han derimot kan gjør som han vill!!

 

så jeg tror jeg ville klart meg fint uten han ja..!!! han er som en stor drittunge som ikke er takknemmelig for noe..!

 

[__sommerbaby09__]

uff stakkar deg!

det høres ikke lett ut... fælt å si det, men du bør gi han en advarsel om at du drar fra han viss ikke han tar mer ansvar...

va er vitsen å være 2 når det bare er 1 som tar ansvar...

 

foreslå en plan dere kan prøve å følge... stå opp med sønnen annenhver dag... den som leverer han i bh henter han ikke....

like mange kvelder fri hver uke...

evt snakke med noen terapi???

 

håper det ordner seg for deg! lykke til!

[attpåklattimagen:-)]

Kjære deg! Dette var akkurat som å høre et utdrag fra livet mitt for noen år tilbake... Jeg sier IKKE at du nødvendigvis skal gjøre det jeg gjorde, men jeg personlig har ikke angret en dag.

Jeg hadde en samboer som gjorde kun det som passet han, når det passet han. Jeg var sliten hadde et lite barn og et i magen. Jeg tok etter NØYE overveielse det skrittet å gå fra han. Det var veldig tøft. Men da oppdaget jeg plutselig at familie og venner tro støttende til på en helt annen måte. Jeg oppdaget også at all den energien jeg tidligere brukte på å være lei meg og sint, fikk jeg brukt på en positiv måte på barna!

Jeg har nå en ny mann og er KJEMPE LYKKELIG!!!!

 

Du må virkelig ta en samtale med kisen... Håper at dere blir enige og lykkelige uansett valg!!