Jeg er bestandig så negativ, sur og pessimistisk...

[Anonym bruker]

har så vansker med å se det positive i ting, jeg blir gretten for det meste, og er bestandig sliten, sliten, sliten...

 

Noen som har noen tips til hvordan man kan forandre seg? For jeg VIL virkelig for barna sin skyld. Men klarer det ikke, tror jeg har sett mørkt på tilværelsen det meste av livet jeg.. Da er ikke forandringer gjort på en dag..

 

Er det flere der ute som har det slik, eller har hatt det slik, men klart å gjøre noe med det?

[blond]

Det kan være veldig mange grunner til at du har det slik. Kan være en start å finne ut hvorfor du har det slik, men det er ikke nødvendig for å få til en endring. Du kan lese selvhjelpsbøker for depresjon, selv om du ikke har en depresjon kan det være nyttige tips å hente her. Du kan gå i terapi. Kognitiv terapi dersom du vil endre måten du tenker og reagerer på, psykoterapi hvis du har vanskelige barndomsopplevelser eller har opplevd vonde ting som stadig vender tilbake til deg på en plagsom og hemmende måte. Det finnes også andre former for terapi, dette var bare eksempler.

 

Det kan være du har mangelfullt kosthold, eller spiser "feil" med mye søtt og koffeinholdige drikker? Uansett har de fleste nytte av å spise sunt og jevnt, det skaper ikke negative effekter iallfall.

 

Kan være du har lav hb eller andre medisinske problemer. Selv om du har hatt det likt i store deler av livet ditt kan det være ting som er blitt oversett. Har du noen gang tatt dette opp med legen din?

 

Lykke til ialle fall!

[Dunder]

Jeg kjenner en psykolog og han sier alltid at det man fokuserer på blir større, mens det man ikke fokuserer på blir mindre. Han viste meg en sånn øvelse hvor du ser på en tegning av noen figurer på pc'

n og de du ser på ser ut som om vokser, mens de du ikke ser på krymper. Man kan altså selv velge om man vil se på de figurene man liker eller man kan se på de man ikke liker.

 

Veldig banalt, kanskje, men jeg tenker ofte på de figurene og at jeg vil fokusere på det postive slik at det vokser.

[Anonym bruker]

Det er noe som går noe sånt som dette:

 

"Tenk positive tanker,

si positive ord,

gjør positive handlinger

og det positive gror."

 

Dette er egentlig det som trengs;) Skryt av deg selv når noe er bra, prøv å se det positive i enhver situasjon. Let etter det, og du vil finne det.

[Medium fikk guttebass]

Bruker du noen form form hormonprevensjon? Det kan ha store innvirkninger på humør og tenkemåte.

[Anonym bruker]

Jeg bruker ingen hormonprevensjon, det tåler jeg dårlig. Har nok slitt litt med depresjon i alle år, kan liksom aldri huske å ha vært direkte lykkelig noen gang, husker jeg tenkte slik allerede som barn. Har vokst opp i en familie der vi ikke viste særlig med kjærtegn, og det var mye krangling mellom foreldrene mine.

Men nå gir jeg det samme til mine egne barn. Jeg kjefter og smeller og er sur på dem for den minste ting, og jeg vet jo at de er bare barn, det er jeg som er problemet. Og det gjør meg bare enda mer deppa av å føle meg som verdens fæleste mor. Jeg kjefter og vil kontrollere dem, og helst ikke ha masse rot og bråk osv, og blir så frustrert når de ikke hører og slikt. Jeg ønsker så inderlig å være en god mor og gi dem gode opplevelser, men så sliter jeg sånn med meg selv.. Men det føles helt umulig å klare å snakke med noen om det, får det ikke ut.

 

HI

[Anonym bruker]

..

[Anonym bruker]

Høres ut som du er inne i en ond sirkel. Et menneske som er underærnert på å bli sett, hørt og elsket. Men uten kompetansen til å be om det på rette måten. Kankje ikke noen er i stand til å dekke det tomrommet du kankje har vært inne deg siden du var lita. Vil anbefale deg en tur til terapi. Kognativ. Der kan du lære nye beherkninger og måter å tenke på.

Faren med de "skada" barna som blir voksne er at de stiller for store krav til relasjonene rundt seg uten å gi så mye tilbake. Og når man får lite respons så blir man trist og bitter. Til slutt har man så fokus på seg og sitt som man "marinerer" seg i at man til slutt mister fokus på andre. Men blir rett oh slett litt egoistisk.

Men løft hodet. Så lenge det er liv er det håp. Folk med alvorlige psykiske lidelser kan greie å snu tilværelsen, da kan garantert du og.

Og prøv å tenk på barna som en medisin. Ikke et problem. Le med de. Tøys. Barn har stor humor og er lett og glede. Alle barn et også bråkete og vanskelig. Det var du og jeg når vi var små og. Men som Dunder sa så bra, det man ikke fokuserer på blir lite. Og omvendt.

Bare gjør barna dine den tjenesten at de ikke blir en dørmatte for ditt humør. Det fortjener de ikke.

Lykke til.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Du har antagelig helt rett. Jeg har vel alltid vært på søken etter "noe" som vil gjøre meg "lykkelig" uten å finne det. Selv ikke barna mine. Jeg er veldig veldig glad i dem, så ikke misforstå. Men det er vel antagelig bare meg selv som kan gjøre meg lykkelig, at jeg klarer å fokusere annerledes i livet..

Vet ikke helt hvor jeg skal henvende meg for å få hjelp, vet ikke om jeg klarer å prate med noen. Og økonomien tillater ikke at jeg kan betale for å gå i dyr terapi dessverre, økonomien er også noe som forsurer litt.

[Anonym bruker]

Du kan jo prøve familievernkontor. Helt gratis og ikke så lang ventetid heller. Der vet jeg man kan få diverse samtale/terapitilbud.