Hjelp meg, jenter. Vær så snill!

[hilly- fødeklar med nr. 3.]

Litt langt, men vær så snill å lese:

 

Jeg har i lang tid slitt med bekkenlåsning og bekkenløsning, men det har til en viss grad blitt bedre etter hjelp i fra fysioterapeut.

Men for et par uker siden begynnte jeg å verke i ryggen og i ribbeina. Forrige gang jeg var gravid, hadde jeg ikke bekkenløsnin/låsning, men veldig vondt i rygg og ribbein. Jeg låg på sofaen den siste tiden, men hadde anledning til det da fordi gutten vår var 8 1/2 år og verbal veiledning gikk fint.

 

Denne gangen har jeg et barn på under 2 år og et på 10 år som skal følges opp, i tillegg til at min mann er mye fraværende/seint hjemme pga obligatorisk undervisning, eksamen og jobbing. Bl.a er hver helg fram til fødsel er "okkupert".

 

Jordmor mente tidligere i uken at jeg burde få henvisning hos lege for å få satt i gang fødselen pga medisinske årsaker. Først var jeg skeptisk til det, men etter å ha diskutert det med mannen min og hatt flere dårlige dager, ble vi enige om å forhøre meg med lege. Eneste er at vi vil vente til uke 37, om 2 uker, slik at ikke barnet blir for tidlig født.

Jeg skal alltid holde ut i 2 uker til, men orker ikke 5-7 uker til med smerter (gikk over med nr. 2).

 

Jeg har prøvd kiropraktor, muskelterapeut og fysioterapeut enten ved forrige svangerskap eller denne gangen og det hjelper ikke.

 

Barnet er stort og jeg har ved tidligere ultralyd fått indikert at hun ville ved fullbårne uker blitt over 4 kg. Jeg ligger over det grønne feltet på symfysemål. Barn nr. 2 var nesten 4,3 kg.

I tillegg ble jeg satt i gang med nr. 1 pga for tidlig vannavgang og det gikk veldig bra.

 

Slik det er i dag er det så utrolig vondt. Jeg gråter hver dag fordi det gjør vondt og fordi jeg føler vi ikke klarer å strekke til med de 2 andre barna våre. Selvfølgelig kan vi få hjelp av nettverk, men jeg føler vi må spare det til barnet er født da dette er midt oppi min mann sine 6 eksamener.

 

Hva synes dere jeg burde si til lege og sparekåte jordmødre på fødeklinikken for å argumentene skal være på sin plass?

 

Burde jeg vente med å føde? Vet ikke om igangsettingen eller mitt stress de neste ukene er mest stressende for barnet.

Er det noen som har vært borti liknende?

 

 

 

 

[Anita*født*]

Synes du skal si det som det er,tror ikke det er noe problem siden det er bare 2 år siden du fødte sist..Vet de helst ikke setter i gang når man er 1 gangs fordi det er mye verre føde og ikke være moden..

 

Du vet hva som er best for deg,

 

Lykke til

[Juni prinsesse]

Jeg følte litt for å gå ved siden av det egentlige spørsmålet ditt her...

 

Er det virkelig nødvendig for mannen din å ta så mange eksamener akkurat nå?? Dette kan da virkelig vente til neste semester, evnt konte... Burde ikke være noe problem for han å få en legeerklæring som sier at du trenger hjelp og støtte nå - for det gjør du!!

 

Synes det var fælt å lese at du skal slite med dette i tillegg til to barn, mens han konsentrerer seg om karriere og skole. Det er ikke bare mor som må legge ting litt til side når man venter barn. Og selv om dere er blitt enige om at han skulle få lov å prøve, så regner jeg med at dere ikke visste at det ville bli slik som dette da. Og da er det på tide å ta en revurdering av situasjonen...

[hilly- fødeklar med nr. 3.]

HEI Venter juni Prinsesse:

Jeg forstår godt problemstillingen din, men grunnen til at det er så stor aldersforskjell på nr. 1 og nr. 2, er at jeg fikk anledning til å ta utdannelse og han utsatte dette.

 

Du har rett i at dette ike ble helt etter planen. Planla å bli gravid, men trodde ikke det skule skje med en gang vi begynte å prøve siden jeg ammet;)

 

Dersom han utsetter eksamener risikerer vi bare at problemene forplanter seg. Ikke noe bedre med en høst med 10-12 eksamener. Pga at han vil videre på master, bør han få noenlunde gode karakterer.

Mannen min prøver så godt han kan å strekke til og jeg ser fortvilelsen i øynene hans. Det gjør at jeg bare føler meg værre selv om det nok ikke er det som er intensjonen hans.

Skulle nok blitt gravid et par måneder senere, ja:)

[Juni prinsesse]

Huff!! Ikke lett for dere dette!! Men det kan faktisk være at han må bruke noe lenger tid på studiene enn det han først hadde tenkt. Det er i hvert fall noe dere må vurdere, når ting først ble som de ble.

 

Ellers er jeg enig med hun som sier at du bare skal legge tingene frem som de er. Men jeg skjønner også ditt behov for å smøre litt ekstra på, i redsel for å ikke bli hørt. Men pass bare på å ikke vær tapper når du snakker med dem. Vis dem hvor sliten og gåen du egentlig er.

 

Håper det ordner seg, og at ting blir litt bedre når den lille endelig kommer!! Sender masse gode tanker )

[hilly- fødeklar med nr. 3.]

Takker, det er godt å høre Juni prinsesse. Har legetime i morgen, så får høre hva som kommer ut av det.

Det får skje det som skjer, det viktigste er jo at barnet kommer og at om 5 år så sitter vi og ler av hele situsjonen (eller ihvertfall har glemt hvor ille alt føltes).

 

Lykke til i juni.

 

Klem.