Dere som har barn med flere forskjellige.

[Anonym bruker]

Hvordan opplever dere situasjonen med steforeldre til barna deres og nye partnere til eksen osv?

Dukker det opp vanskelige følelser i forhold til situasjonen hos dere, eller er det noe som aldri tenkes over ?

Er det noen ganger dere rett og slett bare skulle ønske at deres nåværende mann/kone var far/mor til alle barna, eller er det alltid bare helt greit at det har blitt som det har blitt ?

Noen som vil dele?

[Anonym bruker]

Tenk hvis du hadde barn med alle eksene dine. Tror neppe det å være bundet slik til eksen sin er noen drømme situasjon. Det er som regel god grunn til at det ble et brudd og den grunnen er ikke alltid lett å ha med seg over i foreldre sammarbeids roller. Det enkleste og beste ved et brudd med vonde følelser er å kutte alle bånd det går jo ikke hvis man har barn. Når man så møter den rette er det jo ikke positivt å ha barn med en som ikke var den rette. Men man gjør jo det beste ut av situasjonen så klart.

[Anonym bruker]

Jeg har to forskjellige fedre til barna mine, bor med den ene nå.

Tenker ikke så mye på det i det daglige. Bare ved spesielle andledniger hvor det gjerne blir mer "pes" å ha flere å forholde seg til.

Kunne godt vært foruten den nye dama til eksen min. Liker ikke alltid tanke på at datteren min er med henne. Men ikke stort jeg får gjort med det

[Anonym bruker]

"Kunne godt vært foruten den nye dama til eksen min. Liker ikke alltid tanke på at datteren min er med henne. Men ikke stort jeg får gjort med det"

 

akkurat... ikke rart det blir konflikter

[Anonym bruker]

Tenkte akkurat det samme....

HI

[Anonym bruker]

Blir for dumt å kategorisk "ikke like dama til eksen", må i så fall være en grunn til at en misliker noen.. Du har jo ny mann, hva synes eksen om han?

 

Har et barn fra tidligere, og venter en med min mann.. Så jeg har ikke barn med "flere forskjellige".

Men jeg tenker aldri at det hadde vært enklere å holdt sammen med faren til min første. Er fullstendig utenkelig! Selv om det til tider kan være ganske slitsomt å måtte forholde seg til han. Er jo ikke noe jeg ønsker, men noe jeg må pga barnet.

 

Den største konflikten er nok her hjemme, med ulike oppfatninger om oppdragelse og hva en kan forvente av en 11 åring. Mulig jeg til tider stiller for lite krav, men synes heller ikke man skal stille for høye krav.

 

Så de av dere som tror stemor har det tøffere enn stefedre... det stemmer slett ikke i allfe tileller! Og som biomor er det ganske slitsomt å hele tiden havne mellom barken og veden.. Tenk på det før dere dømmer noen.. Ikke alltid vi er hekser som gjør hva vi kan for å forsure livet ditt;)

[Anonym bruker]

"Flere forskjellige" høres kanskje litt "voldsomt" ut, burde formulert overskriften litt anderledes.

Men poenget med innlegget var nettopp det du skriver om.

At det nødvendigvis ikke alltid er vanskligst for stemor.

Hører så mange historier fra den vinkelen.

Derfor jeg lurer på hvordan dere "andre" har det i nyfamilien. Stefar, biomor og biofar ??

[Gjest Antarctica]

Dette spørsmålet var nesten rørende naivt i sin enkelthet....men uansett hvor sivilisert og voksent man oppfører seg i forhold til den ene og den andre, så er det jo åpenbart at nyfamilien består av folk i nye relasjoner, som må lære å forholde seg til hverandre, og at nyfamilien alltid har oppstått ut av asken av et gammelt forhold.

 

Så nei, det er aldri "greit" eller noe man planlegger og ønsker - man lever med det når det er blitt sånn. Og tar tak i det som er mindre greit. Det er det voksenliv består av.

[Anonym bruker]

Må bare si det, dette var akkurat som om jeg skulle skrevet det selv; både forholdet til eks, og konflikten hjemme!

 

Jeg føler ofte (kan vere innbilning, men..) at min samboer har for høye krav/forventninger til min 11åring FORDI han har en annen far (som skaper konflikt oss i mellom.) Nesten som han straffes for det.. Han legger ikke skjul på at han ikke fordrar eks, mens jeg (som heller ikke fordrar han) prøver og dysse det litt ned...

 

Jeg grugleder meg til vår første felles kommer om ett par mnd, for jeg lurer på hvilke krav som kommer til og stilles til h*n...

 

Men så vet jeg jo at han prøver og bruke ett farsinstinkt overfor gutten, og at han bryr seg, så det kan jo vere morsinstinktet mitt/hormoner som spiller meg ett puss...

[Anonym bruker]

Hei.. meg som skrev innlegget et par hakk over. Vi har det ganske likt..

Føler vel også at 11 åringen på en måte blir "straffet" fordi han har en annen far.. Jeg tror ikke mannen min overlagt gjør dette, men jeg tror sønnen min representerer noe han ikke vil bli påmint..

 

Og som mamma går man jo gjerne i forsvar når vi føler noen "utenforstående" er urettferdig mot barna våre;)

Det som blir vanskelig er når vi er så uenige om hva som er til beste for barnet, og innimellom synes jeg jo han er fantastisk med sønnen min, men så snur det igjen.. hmmm.

 

Er jo egentlig tilfeldig at det er jeg som har barn fra før og ikke han.. Han har jo en fortid som jeg også kjenner litt til..

[Anonym bruker]

For å stille krav så må en gi forholdsvis enda mer glede og kjærlighet ros og stolthet, og der føler jeg at jeg ikke strekker til når det gjelder hans barn. Mine barn kan begesistre meg, med alt fra hvor søte de ser ut, til alt hva de kan. Jeg er så stolt av dem at jeg kan smile fra øre til øre, de gleder meg og jeg elsker dem. Og jeg stiller veldig strenge krav (så fremt jeg ikke har en ekstra sliten dag :-))

Kanskje det er derfor jeg ikke kan stille like strenge krav til stebarna, fordi jeg ikke gir dem samme kjærligheten. Om de gjør noe bra på skolen, kjenner ikke jeg en enorm stolthet, ikke blir jeg så imponert at jeg må ringe til bestemor og fortelle.

Barna kan tåle, til og med ha godt av veldig strenge krav og høye forventninger. Det skal temmelig ekstreme tilfeller til før det blir skadelig, eller før det slutter å være sunt. Men det må være samsvar mellom dette og kjærligheten en gir. En kan ikke være kald og gledesløs. Da blir ansvar forventninger og krav, et kaldt og guffent innslag i oppdrgelsen.

[Gjest Antarctica]

Et meget klokt innlegg. Man må gå inn på "begge sider" - ikke bare på mase/kreve/kritisere -siden. Ens egne barn "tåler" mye mer av dette, fordi de også får mye mer fra deg.

[Anonym bruker]

Meg igjen! Jeg bare lurer, reagerer din 11åring på at noe "skurrer"? Min gir nemlig uttrykk for at han syns forholdet til min samboer kan vere litt vanskelig. Men når jeg prøver og snakke med min s om det, så skyver han det vekk -og kaller det barnefakter/syns min sønn er for nærtagende... Noe han også er, så jeg prøver og få s til og forstå at barn ikke reagerer på samme måte som voksne. Men jeg prater for døve ører tror jeg..

 

Jeg tror samtidig at vist det hadde vert faren jeg bodde med, så hadde jeg kanskje ikke reagert på samme måte, for han hadde liksom "rett" til og reagere på den måten. Mens man med stefar blir veldig obs på det for man tror at han ikke kan ha samme kjærligheten til barnet som en selv har!

 

Det er utrolig vanskelig, men så kommer jo "solskinnsdagene" hvor alle er lykkelig og glad, og da glemmer men problemene -helt til neste gang....