Dilemma: Ang. dåp, gudforeldre osv... Ønsker synspunkter

[La vita è bella <3]

Jeg har vel egentlig bestemt meg, men ønsker råd, tips, synspunkter etc.

 

Jeg og vår 8 mnd gamle baby er på ferie hos mine foreldre. I går ringte sambo og fortalte at han har fått spm av en kompis om vi kunne tenke oss å være gudforeldre til deres siste tilskudd i familien. Jeg ble temmelig overrasket kan man jo si. Jeg er ikke kristen (ikke døpt) og tilhører heller ikke noen annen religion, men jeg har enorm respekt for kirken. Er vel derfor jeg og vår datter ikke er døpt. Vi gidder vel ikke love noe vi ikke kommer til å klare å holde. "Ungen skal oppdras i kristen tro..." Men hvem gjør vel egentlig det i dag? Hva er egentlig greia med dåp? Tradisjon? Men hva er det for kirken? Mer enn en tradisjon vil nå jeg tro... Er det rett at man kun skal benytte seg av "godene" innenfor kirken? Er det rett at kirken skal bli brukt sånn? Og gudforeldre er jo der for å se til at ungen får sin dose kristendom i løpet av barndommen. Jeg synes det er koselig at vi er blitt spurt, men jeg "vet" at det ikke betyr annet enn tradisjon og gaver for de det gjelder (veldig få som egentlig reflekterer over dette med å døpe ungen; "det skal jo være sånn"). Sambo er allerede gudfar for første ungen deres. Min kjære er døpt og konfirmert med respekt for kirken (hobbykristen kaller han seg) og synes det er helt greit at vi ikke har døpt ungen vår.

 

Det jeg vil fram til er om noen har synspunkter på min situasjon? Ønsker IKKE å diskutere mine åpne spørsmål om bruk og kast av kirkens tilbud og hvorvidt dåp er tradisjon eller en nødvendig religiøs handling... Jeg synes det er vanskelig dette her..men har vel bestemt meg for at dette ikke er riktig for meg.. Men bør jeg la sambo være gudfar hvis de/han ønsker? Er litt redd for å "falle bort" da.. Han er allerede gudfar og jeg er bare hun som bor sammen med han.. Vil jo gjerne ha et godt forhold til denne familien, men det kan jeg vel uansett??

[♥ Anadyome ♀&♀+♀]

Jeg er heller ikke kristin. Har meldt meg ut av statskirken, og våre to barn er ikke døpt. Min mann har valg å beholde medlemskapet i kirken - og han om det. Vet ikke om han kan kalles hobby kristen - tror rett og slett at tanken på å ikke være medlem er skremmende - i tilfellet det skulle være noe i kristendommen allikevel....:-)

 

Uansett. Min bror fikk en datter for 1 år siden - og vi ble i den sammenhengen spurt om å være fadder. Vi takket selvfølgelig ja. Selv om vi ikke er kristne, og ikke kommer til å oppdra jenta i kristen tro - er samfunnet vårt tuftet på kristne verdier - og jeg ser da ingenting galt i å være fadder. Man lærer jo barna å respektere medmennesker, ikke slå, ikke stjele osv - selv om man ikke er kristen. Cluet er at jeg alltid kommer til å følge opp jenta, og at dersom det skulle skje noe med min bror og hans kone så vil jeg stille opp for jenta. Det samme forventer jeg av de som vi har valgt som navnevitner til våre barn. Videre betyr det mye for foreldrene som spør dere at dere svarer ja. De har valgt dere, fordi de føler at dere kommer til å stille opp for tilskuddet deres, at dere kommer til å ha et ekstra øye til det.

 

Dersom du overhodet ikke kan være fadder, så synes jeg i hvertfall at din samboer skal takke ja. Alikevel vil jeg anbefale deg at du tenker deg ekstra godt om - og kansje ser litt stort på det? Hva betyr det egentlig at du er fadder??? Bokstavelig talt, ikke teoretisk.

[erteposen + 4]

Jeg er fadder/gudmor til et vennepars barn, men min mann forklarte situajonen og hvorfor han ikke kunne være fadder. Det ble ikke ille tatt opp, selv om de som foreldre ikke forventet noe. For oss betyr det noe å stå der fremme og love barnet, kirken og foreldrene noe.

 

Min mann er ikke medlem av dnk, mens jeg meldte meg inn for et par år siden etter flere runder med meg selv. Jeg kan nok ikke kalle meg kristen, men jeg har større kjennskap til kristendommen og kirkens tradisjoner enn de fleste pgg mine foreldre og jeg følger opp mitt fadderbarn når det kommer til religion. Hun har fått barnebibel, bok om påske, jul osv. fra IKO forlag, men også en serie med bøker for barn som tar for seg alle verdens religioner. Hun har vært med meg på jobb i kirkens bymisjon, der vi er en stor ikke religiøs gruppe som driver med home start opplegg. Vi besøkte også moskeen som naboen vår går i, og hun fikk være med meg på besøk til jødiske venner på fest middag.

 

Jeg synes selvsagt du skal "la" samboeren din være fadder, og dere to kan følge opp barnet sammen. Det blir mer og mer vanlig, i følge min bror som er prest, at en velger en part i et ekteskap/forhold. Kanskje fordi en vil spre folk, eller fordi mange opplever at de ikke har kontakt med sin fadder pga. samlivsbrudd. Min mann har et nært forhold til mitt fadderbarn, og jeg tror ikke hun er klar over at vi ikke var fadder begge to. Det er kanskje litt spesielt siden hun vet at foreldrene har i sitt testamente gitt oss foreldreansvar om noe skule skje med begge foreldrene.