Flere som har fått angst under graviditetetn?

[2 Hærligheter!]

Og hvilken angst var dette?

Jeg har fått helt angst for å skal død eller besvime...

Utrolig tungt å gå slik,og lurer på om noen har noe tips?

Jeg prøver å holde meg til fakta,og å overbevise meg at det er bortkastet å gå å tenke slik å bekymre seg om det,men ikke alltid at det hjelper..

 

Tenkte prøve akupunktur mot angsten.

 

Hva gjør dere for å mestre angst som plutselig oppstår under graviditeten?

 

Jeg fikk alvorlig sv.giftning i forrige svangerskap,så angsten kan jo ha noe med det å gjøre.

 

[Mia29]

Hei!

 

Jeg er veldig mye bekymret om dagen. Men tør nok likevel å påstå at man ikke kan hevde jeg har angst eller depresjon. Jeg regner det i alle fall til å være en normalreaksjon på stress. En slags forbigående krise. Slikt har vi jo masse av opp i gjennom livet. Mange ting kan utløse dette, å flytte hjemmefra, å skulle få barn, å gifte seg, at barne flytter hjemme fra dødsfall i nær familie eller vennekrets osv. Dette er naturlige ting som jeg regner som en del av livet og som man skal være forsiktig med å sykeliggjøre. At jeg gråter en del om dagen er helt naturlig. Det går forhåpentligvis over etterhvert som fødselen kommer i gang og jeg kan gå videre i neste fase av livet. Problemet oppstår når krisen blir så tilstedeværende at man ikke kommer seg videre. Hvis det for min del for eksempel skulle gå over i en fødselsdepresjon som gjør at jeg ikke klarer å ta meg av barnet mitt eller meg selv.

 

Jeg bekymrer meg også innimellom litt for døden. Ikke for at jeg skal dø, men for at mannen min skal dø. Nå når jeg har blitt gravid har det blitt så ekstra tydelig hvor viktig han er for meg og hvor fint vi har det. Så hvis han har vært bortreist så har jeg innimellom blitt veldig bekymret hvis det har gått tid før jeg har hørt fra ham. Har vært redd for at flyet skal dette ned og slike ting. Det irrasjonelle i det blir ganske tydelig når jeg aldri bekymrer meg for ham hvis jeg er ute å reiser. Det er slike tanker som kommer når jeg er hjemme og han er borte. Dette også har jeg vurdert som rimelig normalt. Det forstyrrer ikke livet mitt i noen vesentlig grad. Litt frykt har vi alle fra tid til annen. Hva vi er redde for kan ofte forklares i erfaringer vi har gjort oss i løpet av livet. Jeg kan i alle fall gi rimelig logiske forklaringer på hvorfor jeg er redd for akkurat de tingene jeg er redd for.

 

På samme måte som jeg vet hva som kan gjøre at jeg innimellom blir redd så kan din tidligere erfaring med svangerskapsforgiftning være en nærliggende forklaring på din opplevde angst. Du sier ikke så mye om hvordan det preger hverdagen din. I det tenker jeg i hvilken grad du har kontroll på frykten/angsten. Hvis du klarer å rasjonalisere den bort ved å tenke fornuft og sannsynlighet slik du antyder så tar det kanskje ikke så stor plass i hverdagen din. Men dersom du kjenner at det tar såpass med plass at det forstyrrer andre gjøremål. At du blir forsinket fordi du bare har vonde tanker, at du ikke tør å gjøre ting, at du ikke får sove over lenger perioder, at du ikke tør å sove el.l. så er jo problemet med ett litt større. Uansett ville jeg kanskje vurdert å nevne det for noen rundt meg slik at de vet du har slike tanker. Særlig med tanke på svangerskapsforgiftningen du hadde sist som kan være en grei forklaring. Ingen av oss liker jo å bli stemplet "gale." Men hvis noen vet det så er det letter for dem å hjelpe dersom det blir verre. Hvis du har angst som påvirker hverdagen din på noen av måtene jeg nevner over ville jeg nevnt det for legen min også. Du spør hva vi andre gjør for å mestre angsten. Vel, jeg kaller det altså kun frykt for min del. Synes ikke det er ille nok til å kalles angst. Men jeg rasjonaliserer det bort ved å tenke fornuft. Dessuten snakker jeg med mannen min om det hvis det blir veldig tungt. Han lurer selvfølgelig på hva det er når jeg går rundt og er trist og gråter. Mannen min er god og ha og hjelper meg som regel til å tenke positivt og skifte fokus. Det å ha noe positivt å holde på med hjelper også. Tankene blir mer fremtredende når jeg kjeder meg.

 

Lykke til vider i svangerskapet. Håper du slipper svangerskapsforgiftning denne gangen.

[Snabeltann]

Hei,, er sikker på at dette kommer av din alvorlige tilstand forrige gang, kombinert med at det er vanlig at angstreaksjoner kan forverres ved svangerskap. med første mann husker jeg at jeg plutselig ble mye reddere for å dø, for eksempel ble jeg noe så rart som redd for å sette ting i halsen! i tillegg var jeg svært svimmel grunnet ekstrem svangerskapskvalme. og det endte med at jeg svimte av på et kjøpesenter og ble sendt på ullevål. jeg oppsøkte ikke det kjøpesenteret igjen på to år men jeg fant likevel ut at det var jo tross alt ikke farlig å svime av. og jo reddere man er for å gjøre det, jo mer svimmel blir man. denne gangen er jeg ikke redd i det hele tatt, og har heller ikke vært svimmel, enda jeg har like ekstrem sv kalme som sist. har hatt en del hjertebank i tillegg, og det skal jeg helt ærlig innrømme at jeg ikke er komfortabel med enda.. selv om det også er ufarlig.. sist fikk jeg også plutselig fødselsskrekk de siste månedene før termin, skikkelig ille, var sikker på at jeg skulle stryke med under fødselen, men jeg gikk på Gaia-kurs på Aker (nå er de på Ullevål) og det hjalp. Nå vet jeg at jeg kan føde, og er ikke like redd. Men det er lov å bekymre seg. Tenk hvor heldig du er som lever i verdens beste land og med et velfungerende helsevesen som er få minutter unna om du trenger dem. Og at din kropp er skapt for å forplante seg. Lykke til.

[2 Hærligheter!]

Tusen takk for kjempefine svar-satte jeg virkelig pris på!

Og det hjalp meg å tenke litt annerledes..

Tusen takk.