Gruer meg til å miste bestefaren min.....

[Tribal]

Det er ikke det at vi egentlig er så veldig nærme, han er en person som holder seg i bakgrunnen av sin nokså dominerende kone... Han er gammel (blir 86) og er i dårlig form. Jeg ser at han er sliten. Men han er bestefaren min :'( Jeg blir så ekstremt lei meg av å tenke på at mormor skal bli alene, at mamma skal miste faren sin og at han ikke skal få se oldebarna vokse opp - selv om jeg vet at det er et privilegium å få oldebarn i det hele tatt, og at det er denne veien vi går alle sammen. Naturens gang og alt det der.. Han har alltid vært sprek og aktiv, jobbet masse og hatt mange hobbyer som har holdt ham gående. Nå tillater ikke helsa hans at han fortsetter med dette, klart det senker livskvaliteten hans... og mormor sin, som deler husvære med en stallstått og rastløs mann, som trenger hjelp til mye mer enn før. Likevel... jeg gruer meg til den dagen mamma ringer og sier at han er borte.

[hopplaaa har to guttetroll:)]

Vet hvordan du føler det.Min kjære bestefar er bare 75 år og har akutt leukemi ( kml) og den er i siste fasen nå, han er skikkelig syk. For ett år siden mistet han bestemor etter langtids altzheimer sykdom. Vi trodde han kom til å få noen gode og rolige år etter hennes død men dengang ei. Han har muligens en lungebetennelse nå ( er innlagt) og da er det iallefall ikke lenge igjen.

 

Jeg syntes det er helt forferdelig, jeg har et kjempe godt forhold til ham og han til oldebarnet sitt. Jeg gruer meg til han går bort

 

 

[*Mamma'n* OVERTID]

hei..

uff så trist da:( føler med deg.

jeg har selv mistet min bestefar. han ble bare 65, og jeg var 13 da han døde. veldig trist og leit for jeg var "gulljenta" hannes. han var alltid så hjelpsom å flink. skulle alltid gjøre alt selv, og noen ganger tok han på seg alt for mye. han hadde dårlig hjerte og sukkersyke, som resulterte i at han pluttseli bare datt om (når han var ute og hentet 2 store sekker ved, som han insisterte på å gjøre alene:( ).

å få beskjed fra mamma om at far (som vi alle kalte han) var død, er vel det værste jeg noen gang har opplevd. helt grusåmt.

bestemoren min var helt knust lenge etter fars død.. hun hadde nettopp hatt kreft i tillegg.. huff.. en forferdelig periode..

han fikk heller ikke se oldebarna vokse opp. eller, han fikk ingen oldebarn før han døde.

jeg fikk en datter i fjor, og hun er eneste oldebarnet til bestemoren min(og far).. og jeg synes det er helt forferdelig at han ikke har fått oppleve henne.

men.... slik er det bare. eneste sikkerhet vi har her i live, er at vi skal dø. desverre..

og jeg håper virkelig at det kommer til å gå bra med dere alle sammen den dagen du får telefon om at han er borte.

bruk tide gått, å si alt du vil si til han(hvi du har mulighet)..

 

ta godt vare på deg selv:)) klem..