Forskjellsbehandling.....

[HegeAE]

Er det nokon som opplever at steforelder forskjellsbehandler barna? Er snakk om 2 barn. Eit særkull og eit felles. Stefar er meir opptatt av sitt eige barn enn stebarnet er. Heile tida er det filming og tar bilete av barnet sitt, mens stebarnet blir meir eller mindre satt på sidelinja. Snakker kun med stebarnet når stebarnet sjølv tar kontakt med stefar.

 

Er dette normale tilfeller? Eller behandler steforeldre barna likt?

 

Er det ikkje mest normalt at ein ikkje skal forskjellsbehandle barna om ein er forelder til det eller ikkje?

[ana baroma]

Det er nok mange steforeldre som forskjellbehandler, og det er sikkert mer eller mindre ubevisst i mange tilfeller. Jeg kan ta det i meg selv i enkelte ganger, selv om det er mest i hodet jeg gjør forskjell tror jeg:)

Har du snakket med han om det? Kanskje han bare er en superstolt pappa som glemmer alt rundt seg?

[Gjest gullene mine :-)]

Sånn skal det ikke være. Du må snakke med mannen din om at du føler at slik er det. Muligens kommer han til å benekte det, muligens inbiller du det at det er slik, uten grunn. Vi kan alle bli veldig såre og vare på vegne av barna våre.

Forhåpentligvis endrer ting seg når du snakker med han, både at han endrer adferd og at du føler at særkullsbarnet ditt blir mer ivaretatt, og ting blir løst. Endrer det seg ikke bør du vurdere om du og barna kan leve sånn.

Men være obs, det kan være egen usikkerhet som spiller et puss. Og det kan vel også være ting ved situasjonen som gjør at det er blitt sånn, som også da kan løses. Ikke bare angrip, men snakk med mannen. Kanskje han er usikker også. Det kan være noe i samspillet mellom de to som gjør at han kan ha vanskelig for å nærme seg ditt særkullsbarn. Selvsagt må han som den voksne løse den konflikten, men da gjerne med din hjelp. Snakk med mannen.

[HegeAE]

Får eigentleg håpe han kun er ein supertolt far som gløymer alt og alle rundt seg.

 

Men, det er fleire som og har lagt merke til det og i min familie.

 

I barnedåpen vart det mykje minstebarnet mitt. Og litt tendens til sjalusi var det da. Men, det var mykje som skjedde akkurat den helga der. Men, kom seg etterpå. Da tok eg opp at når eg var opptatt med fellesbarn burde stefar ta seg meir av stedattera så vi slapp søskensjalusi. Akkurat den tida der var han kjempeflink. Men, no er det mest fellesbarnet som gjeldt.

Han har dårleg sjølvtillit og eg trur han er litt redd for å kome i konflinkt med eldstebarnet som kan vere ganske krevande.

[Gjest]

Jeg synes det høres ut som du har en pappa som er suuuper stolt av sitt eget barn og som glemmer litt omgivelsene! - Og det er faktisk ganske vanlig når det kommer til menn! Ingenting er så fantastisk som en far som er "forelsket" i sitt eget barn.

 

Og jeg vil jo tilføye at du ikke skal forvente av stefar at han skal føle det samme for stebarnet som han gjør for sitt eget barn.

 

Vi ser det godt på besteforeldrenen i vår familie. Alle er så oppslukt av minste mann og stolt av alt han gjør, han tar mye "plass", for han har et slikt vesen. Det som da er viktig er å gjøre folk oppmerksomme på det. Det finnes et barn til her.. om man sier fra på en OK måte, så vil det ikke bli tatt ille opp.

 

Jeg er selv stemor, og må ta meg selv i å overøse min egen sønn med all kjærlighet og konsentrere meg fullt og helt om ham.

 

Men mannen min er flink til å minne meg på at hans datter også trenger min oppmerksomhet - og da spanderer han er kinotur på bare oss to, eller noe annet som vi "jentene" synes er gøy å gjøre sammen. På den måten så får jeg et pent hint om at jeg ikke må glemme stebarnet - uten at det blir noen bebreidelser bak.

[Gjest gullene mine :-)]

Ja det kan være litt vanskelig av og til med hvordan forholde seg til stebrana. I perioder mer enn andre så er det nå skal vi boikotte dama til pappa holdningen som gjelder. Akkurat nå er vi i en slik fase, det er svært korte svar, de snakker ikke med meg som sådann, de henvender seg kun til faren, i stedet for å spørre hva vi skal ha til middag i dag, så er det pappa, hva skal vi ha til middag i dag.

Jeg er litt en sravlete type så jeg prater nå så uansett, og jeg prøver å ikke la det påvirke meg, men en blir jo til slutt lei av det hele. Jeg ser jo også et visst mønster i disse periodene og prøver jo å forholde meg til dette her voksent, men hvor mye en skal kjøre på er ikke naturlivis gitt i en hver sammenheng. Jeg trekker meg nok litt tilbake og lar dem holde på med sitt.

Men så har vi også fellesbarn i huset, fellesbarn som jeg ikke kan trekke meg vekk i fra, og fellesbarna ønsker jo heller ikke at jeg skal trekke meg unna. Jeg er jo nødt til å være tilstede for dem, de trenger jo fremdeles kos og tull, og latter fra sin mor, og prat, de prater mye og synger.

Men det er ikke så naturlig å tulle og skravle med stebarna som knapt grynter et svar, som kun henvender seg til faren og som er gjevnt oer sur. Da er det jo bare å plassere hode på huggestabben for avvisning omatt og omatt, og det er det jo ingen som gidder i lengden.

[Gjest]

Barnefar er mest knyttet til sitt barn. Slik bør det ikke være.

 

Men de fleste kvinner mener vel at den dagen de evt. dropper barnefar, skal han ikke ha noe krav på fortsatt kontakt med hennes særkullsbarn. Dem har han jo ikke noe med å gjøre, heter det ofte i den situasjonen :-(

[junijente fikk julijente]

At man er mer opptatt av sitt eget barn enn av stebarnet er vel kanskje bare naturlig. Men jeg mener man må prøve så godt man kan å ikke forskjellsbehandle likevel, i alle fall ikke slik at stebarnet selv opplever forskjellsbehandlingen.

Hos oss har jeg noen ganger følt at mannen min er veldig opptatt av fellesbarnet vårt og glemmer sin egen sønn litt. Samtidig er det jo ikke så rart at det f.eks blir tatt flere bilder av en baby enn av et eldre barn (stesønnen min er 14 år), det er jo ikke like søtt om tenåringen kliner ut hele seg med grøt, eller niholder i stuebordet mens han bæsjer ;-) Tenåringen har jo også sine egne ting å holde på med, er ute med venner osv, men selvsagt skal han også ha oppmerksomhet og kjærlighet.

I din situasjon HI, så lurer jeg litt på om forholdet mellom datteren din og stefaren alltid har vært sånn, eller om han hadde bedre tid til henne før? Det har jo også litt å si, selv om jeg mener han burde kunne bruke tid med henne også.

[mamma til twins]

Prøver å ikke falle i den fellen. Prøver så langt det lar seg gjøre å behandle jentene vår likt. Vi snakker mye om det og jeg tror det går greit.

 

Samboeren min er veldig flink med min datter, jeg har ingen grunn til å kritisere ham for jobben han gjør som stefar.

[HegeAE]

HI her.

 

Det er fleire som og legger merke til forskjellsbehandlinga. Ho tar og meir avstand frå stefaren og. Det er jo ikkje slikt ein liker å sjå i det heile tatt. Han skulle reise. Det var kun eg og vår felles datter som fekk hadeklem, mens mi særkullsdatter fekk ikkje noko klem. Han gjekk kun ut døra og sa hade til ho utan å gå bort til ho å gi ho ein klem. Greit at ho var opptatt med sitt, men ein går jo bort til eit lite barn og seier hade, ikkje på vei ut døra. Eller er eg rett og slett altfor kravstor?

[ana baroma]

Nei, du er ikke for kravstor.

Her må det skjerpings til! Snakk med han, og forsøk å få han på bedre spor - det er ikke for seint:) Evt få hjelp hos noen proffer på fvk.

[MammaHåpet]

Ja dette tror jeg ikke er bare lett. Er selv stemamma til en gutt på 8 år, og nå skal vi ha felles barn sammen. Dette blir altså mitt förste, höyt etterlengtede barn, og tror det kommer til å få enormt med oppmerksomhet fra meg iallefall. Jeg er velidg glad i stesönnen min, han er helt fantastisk, men er allerede nå livredd for at jeg skal forskjellsbehandle dem, og at han skal bli sjalu og kjenne seg tilsidesatt.

Uff, ikke lett dette. Det er jo noe med at blod er tykkere enn vann, og det er vanskelig å unngå dette, selv om man pröver, så er det noe som ligger i en , fra naturen sin side. men man får jo forsöke så godt man kan, iallefall, sånn at stebarnet ikke merker noe til det. Håper det går fint...

[HegeAE]

Har vurdert å ta kontakt med fvk ja (Det kjedelige er at ein må bruke heile dagen på å kome seg dit.)

[HegeAE]

Så lenge du er obs på det, så trur eg det kjem til å gå ganske så bra. Berre pass på at han får ein del pappa-tid, han og faren aleine. Det trur eg kan hjelpe mykje på.

[MaybeAgain]

Jeg vet dette sikkert kommer til å gi noen reaksjoner, men jeg tror alle som mener det alltid skal være likt og at man er like glad i stebarn som egne barn enten lyger eller har ikke erfart situasjonen. De er ihvertfall urealistisk.

 

Selv har jeg to felles og ett stebarn. Mitt forhold til stebarne er bra. Før vi fikk fellesbarn trodde jeg aldri det ville være noen forskjell - og det er derfor jeg skriver det jeg skriver over. Men etter de to kom til verden, ser jeg jo at det er en forskjell. En stor forskjell. I hverdagen prøver vi å ikke la dette påvirke oss/påvirke meg, men det er uunngåelig at det skinner gjennom noen ganger.

 

Stebarnet er ikke mitt og vil aldri bli det. Og ukene der jeg har min egen famlie for meg selv, vil alltid være de beste. Stebarnet har sin egen mor som skal dekke behovene barn har. Når barnet er her bidrar jeg selvsagt praktisk i hverdagen og støtter der jeg kan. Jeg lytter og hjelper. MEN det er ikke til å unngå at kosen går mest til mine egne fellesbarn - kanskje fordi de er mye yngre og trenger meg mer, og også fordi det er dem jeg føler nærmest tilknytning til.

 

Det er en gang slik at stebarnet er en konstant påminning om konflikter, fortid, gentagende problemer, begrensninger... det er fælt, og høres grusomt ut å skrive, men om debatten her skal ha noen effekt, må man jo være ærlig.

 

Konklusjonen kan bare være at man prøver så godt man kan, men det blir aldri likt. Uansett hvordan man vender og snur på det.

[-Hengebuksvinet-]

uavhengig av hvem som er mine, dine eller våre. Klarer man å skape et hjem der alle føler seg like velkomne, har man kommet langt. Og jeg hadde ærlig talt mistet respekten for mannen min om han ignorerte et it av barna mine. Ingen barn burde dele hjem med voksne som ikke viser vanlig omsorg for dem.

 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ser på stesønnen min som en berikelse. Er vanskelig å rangere hvem man er gladest i, men umiddelbart vil jeg si at han har en like stor plass i hjertet mitt som mine egne barn. Har jo tross alt vært en fullverdig medlem av familien, siden lenge før fellesene kom.