Ang. psykisk syk og det og bli forelder..

[Anonym bruker]

Om man har en psykisk lidelse som kan være arvelig,- hvorfor velger man da å få egne barn?

 

Sykdommen i seg selv kan føre til neglisjering og kanskje mishandling (psykisk eller fysisk) av barnet/-a sine. Er man psykisk syk så vet man jo aldri hvilke vei reaksjonene vil gå,- sinne, glede, sorg, hat.....og alle disse følelsene kan bli rettet mot sitt eget barn..Man har ikke kontroll...

 

Som om et usikkert oppvektsmiljø ikke er nok til å avstå fra å få barn så har det seg også sånn at mange psykiske lidelser er arvelig..Man risikerer altså ikke bare å skade sitt eget barn fysisk eller i sinn (eller begge deler) men OGSÅ sette et barn til verden som er "dømt til et liv" i psykiatrien.

 

Hvorfor skjer dette,- og hva er "unnskyldning" for å sette barn til verden? At man elsker sitt barn like høyt som alle andre, er jeg ikke i tvil om, men når psyken ikke er kontrollerbar,- så kan man jo aldri garnatere at man er 100% til stede for sitt barn, man vet aldri NÅR man blir "syk" eller HVORDAN man blir syk..For å si det sånn... Man vet aldri hva man kan være i stand til å gjøre mot sitt eget barn...Alikevel TØR man få barn..

 

Før dere skyter meg;

 

Jeg har selv være innlagt for anorexia, det kan også være genetisk årsak til en slik sykdom. Alikevel har jeg nå to barn. Min "Unnskyldning" er at jeg fikk sykdommen da jeg slanket meg som tenåring,- ingen andre "Motiver" eller "traumer" bak,- jeg ville bli tynnere og penere...SÅ gikk det for langt... Jeg ventet også med å få barn til vekta var stabil, jeg hadde kontroll på mat og trening og var fornøyd med min egen kropp... Alstå, i mine øyne er jeg ikke lenger psykisk syk,- og har aldri vært det,- det var rett og slett for lite næring over tid som ga meg anorexia,- ikke min egen psyke,-for å si det sånn.Og det at jeg ble friskmeldt så fort er et annet "bevis" på at jeg aldri var syk i "Psyken".....Er 180cm høy og veide 44 kilo da jeg ble lagt inn. Under et år etter sa psykologen at jeg var frisk! Mitt nåværende forhold til mat og kropp er derfor ikke en utløsende faktor til at barna skal få anorexia,- og jeg velger å tro at det heller ikke er i genene mine..SOm sagt, det var uskyldig slanking, gikk for langt, men ble fort frisk = ikke psykisk syk= ikke noe overførbart til barna via gener.....

 

Igjen, jeg har "Mine unnskyldninger" for å ha valgt å få barn. Hvordan resonnerer dere andre når/om dere får slike konfrontasjoner? Jeg har fått det,- så antar andre også har fått det....om SINE lidelser altså...

 

[theresebk]

Jeg fant ikke ut at jeg er bipolar før etter at jeg hadde fått datteren min.

Jeg og samboeren min planlegger nå å få en liten en, og jeg har vurdert det slik at dersom man er oppmerksom på det, vil man finne ut om barnet har arvet dette tidlig og rask få behandling/hjelp.

Forøvrig har ikke datteren min vist tegn på noe galt, men er hun er litt spesiell på et vis; hun har alltid hatt lesing og skriving som lidenskap og når hun nå går i første har hun fjerdeklassepensum.. (men dette kan hun uansett ha arvet fordi både jeg og faren var flinke sånn sett).

Dette er jo ikke noe negativt i seg selv, men man vet jo ikke helt hvordan det blir når hun blir eldre.

Jeg mener at ingen har noen garanti uansett, og jeg har ikke hatt noen problemer med å ta meg av henne. I de periodene (når hun var 2-3 år) jeg hadde en del depresjoner, merket hun det ikke. Jeg lå våken på natta og leste, fulgte henne i barnehagen og sov mens hun var der. De timene hun var våken etter barnehagen gikk greit, for hun var jo en solstråle oppi alle de tunge tankene.

Jeg har alltid forsøkt være "normal" med henne tilstede og føler at jeg har klart det, men jeg har også grått en skvett og forklart henne at voksne også kan gråte hvis de er litt lei seg. Dette har ikke skjedd ofte, og jeg ser ikke noe galt i at barn skjønner hvordan mennesker fungerer.

Jeg gråter også av glede, og det synes hun er både fint og morsomt

 

Nå fungerer jeg helt fint. Etter at jeg fikk en diagnose fikk jeg jo riktig hjelp, og setter pris på de kreative evnene en ofte får ved bipolar lidelse.

Samboeren min har ikke barn selv, og ønsker seg det nå. Han er barne- og ungdomsarbeider, sunn, frisk og fornuftig, så skulle nå jeg klikke helt bananas ( bank i bordet.. ), så vil han nok gripe inn

 

 

[Anonym bruker]

Vis meg det mennesket som kan garantere at de alltid vil være 100% tilstedet for barnet sitt..

[malingus]

Signerer anonym 17:42!

En hver person har ett eller annet som kanskje ikke er helt heldig å overføre til barna!

[malingus]

Mener du virkelig at enhver psykisk syk ikke har kontroll og tilbyr et usikkert oppveksmiljø?

[Anonym bruker]

Mannen min er psykisk syk, men det ligger ikke i genene. Hans problemer stammer fra opplevelser i barndommen. Seksuelt og fysisk misbrukt som barn av sin egen far. Han er likevel en god far på tross av problemene sine.

Han gikk hos psykolog i flere år, og takler det bra, men har problemer med nervene. Noe inni han er ødelagt for alltid, og kan aldri bli helt bra. Men det har ikke noe med evnen til å være pappa eller mannen min å gjøre. Heller det å føle seg verdsatt som menneske, og noen ganger har han flashback og perioder hvor depresjonen slår til for fullt. Da er det tungt for begge to.

 

Han tar medisiner for dette.

[Anonym bruker]

Noen finner jo ikke ut av sykdommen sin før de er langt opp i voksen alder. Det er ikke alle diagnoser som er helt enkle å finne ut av.

 

Vi mennesker er kompliserte, og psyken trenger ikke gjøre oss farlige, selv om vi har problemer. Kjærlige mennesker kan være svake psykiske, og godt egnet som foreldre likevel.

[Anonym bruker]

Enig med deg, HI.

[Anonym bruker]

Synes begrepet psykisk syk blir slengt rundt uten å tenke over at det er snakk om store forskjeller i sykdomsbildet.. Ja, en del med psykiske lidelser burde sikkert ikke få barn - det er mange som ikke burde hatt barn. Barn kan også ha en vond oppvekst uten psykisk syke foreldre.. Og ikke alle diagnoser er genetisk betinget!

 

Man kan bli syk etter at man har fått barn også.

 

Skal man da også unngå å få barn hvis man feks har hatt kreft også?

[Anonym bruker]

den forklaringen du har laget deg ang anorexia sier jo at du har vært psykisk syk selv...du hadde jo et forvrengt bilde av deg selv...men du om det

 

her har mannen en psykisk lidelse, han har aldri latt det gå utover verken jobb eller barn. har jo ingenting med at man ikke har kontroll! dummeste jeg har hørt.

 

men har tenkt tanken på at det er genetisk siden mange i familien hans sliter med div. uten å ha noen vond bakgrunn, så jeg kommer til å være oppmerksom på barna..(men så er de jo halve meg også da så det trenger ikke skje)