skal jeg dra?

[Anonym bruker]

Skal jg dra fra mine små engler? Jeg har slitt mye i lengere tid med psykologiske annfall og angst/depresjon.. Nå etter 7 år med min mann har jeg fått nok... han kan ikke forså meg og mine problemer , så det funker ikke... Og siden jeg er "syk" føler han at jeg ikke er i stand til å ta meg av ungene har 2 døttre på 3 og 4år.

 

Skal je da bare pakke og flytte for meg selv og bli frisk og få hjelp ??

 

Hva er da sjangsene for at jeg kan få de tilbake når jeg er frisk??

[Anonym bruker]

Vankelig det der.

 

Er o viktig at du får hjelp og blir frisk, og jeg skjønner at det kan tære på forholdet. jeg har nemmelig vært i et forhold som er slik jeg og, da med syk mann. Her ble det at han flyttet ut for å ordne opp i livet sitt.

Han ser ikke ungene nå, men når han får orden på seg selv litt så vil han jo ha samvær med barna og det skal han få. Han er en god far han bare sliter endel for tiden.

Vi var veldig enige om at barna ikke ville fått det bra om han skulle hatt hovedomsorgen for barna våre. Han ville ikke taklet alle oppgaver som følger med.

 

Men jeg vet jo ikke hva som feiler deg.

Og om hva som er best for deg. Men om du overlater omsorgen til far vil jeg ikke tro du får hovedomsorgen senere. Tviler på at far går med på det, og en domstoll vil ikke gi deg det så lenge han er egnet som far.

Du vil jo få samvær da og karnsje din mann vil gi deg 50/50 når du er istand til å håndtere det.

Men det krever jo samtidig mye av dere begge når det gjelder samarbeid å h 50/50

[Anonym bruker]

Du kan jo ikke bare pakke og dra. Du må jo snakke med mannen din og bli enige. uansett. Det er jo viktig å bli frisk men du kan ikke bare dra.

 

 

[Anonym bruker]

Tror du at du blir frisk når du ikke har barna rundt deg?

[Anonym bruker]

Alt er jo opp til deg, men jeg vil si at du gjør noe veldig slemt mot deg selv, din mann og ikke minst barna dine om du drar.

 

Min far bare dro når jeg var 9år og min bror 13år. Han var trøtt, lei, sliten og hadde sitt å slite med som du forklarer. Min mor var ikke veldig forståelsesfull, så han fant ut at han måtte finne ut av ting på egenhånd.

 

Det ble annenhver helg hos pappa, men det var ikke noe god løsning i lengden. Min mor klarte ikke la vær å fortelle min bror og meg hvor slitsomt pappa synes det var, min mor klarte (ikke bevisst) å ødelegge forholdet mellom oss og vår egen far. Så det endte opp med at vi ikke hadde kontakt med pappa på 10år. Vi hadde rett og slett ikke lyst, og alt var ødelagt. Han hadde jo bare dratt, og tenkte mer på seg selv enn sine barn, hvorfor skulle vi da "gå i veien" for han? Tilliten til han var helt borte.

 

Alt er heldigvis bra nå idag, vi har fått snakket ut og har et veldig bra forhold. Men ting har ikke akkurat vært lett, og han rotet det nok mest til da han bare dro, istedenfor å prøve å fikse problemene sammen med min mor og oss barna.