Til dere alenemødre :

[Anonym bruker]

Hvorfor gikk du fra din mann? hva var årsaken?

 

Er det egoistisk overfor barna, dersom man velger å flytte fra hverandre dersom man ikke lengre har følelser for hverandre? - og ulike meninger og verdier? Med tanke på meg selv, så har vi det bra. Men det er mange ting ved forholdet jeg savner. Det er ikke følelser på "den måten" lengre heller. Pluss dette, er vi i utgangspunktet litt ulike. Han forstår ikke hvorfor jeg vil flytte.

[Anonym bruker]

Jeg gikk ikke fra han han gikk fra meg. Vel han hadde ikke noe imot å bo med meg men barna var for slitsomme.

Og ja det er hans barn som han har vært med på å planlegge og lage.

 

Jeg syntes det ikke er egoistisk å bo fra hverandre om man ikke er lykkelig sammen. Men hvis det kun er at man føler at forelskelsen er borte syntes jeg man skylder barna og partneren såpass at man skal prøve å jobbe med det en stund.

 

Det er mulig at følelsene kommer tilbake om man bare komuniserer og jobber med å være kjærester også.

[Anonym bruker]

har man fått unger sammen, har man bare å jobbe hardt og iherdig for å holde sammen. Med mindre han skader deg på noen måte eller du skader ham, så kan det bedres. Og hvis det går så langt at dere MÅ gå fra hverandre, så har dere å gjøre det på en vennskapelig måte slik at barna ikke må oppleve krangling og dårlig stemning mellom mor og far. Barn tar på seg skylden for at foreldrene skiller seg, så dere må gjøre dte pent og rolig.

 

Persinlig syns jeg det er pinglete å gå ra hverandre så lenge man ikke MÅ, velger man å få barn sammen, velger man å holde sammen så langt det går er min mening.

[Kyllingbein]

Jeg, eller vi gikk fra hverandre fordi vi ikke var "lykkelige" sammen. Han var ikke "den rette" for meg. Gode venner men i et forhold trenger jeg noe mer. I tillegg var vi jo veldig unge.

 

Jeg mener ikke at det å gå fra hverandre er egoistisk ovenfor barna. Tvert i mot. Det som er egoistisk er å sette egne begov foran barnas og det er to helt forskjellige ting.

 

det kunne aldri falle meg inn å krangle med far eller baksnakke far på noen som helst måte. Han er en flott mann men ikke min mann. Vi er kanskje uenge i ting men jeg svelger glatt noen kameler hvis det er det om å gjøre. Han er nå lykkelig (håper jeg) i nytt forhold. Jeg er singel.

 

Barna tar skade av krangling og uenighet, ikke av lykkelige foreldre. De tar heller ikke skade av foreldre som skiller lag - uansett årsak. Ikke hvis foreldre oppfører seg som foreldre hvertfall. Blir de skadet er det krangling og alt "folkesnakk" om de "stakkars" barna som opplever at foreldrene går fra hverandre som er skyld i det.