Trenger noen trøstende ord :(

[Anonym bruker]

Jeg har nettopp tatt det store skrittet med å flytte ut og ringe for å bestille meklingstime. Jeg klarte rett og slett ikke å være stemor til to annenhver uke, og prøve å få til en familie for vårt felles barn. Alt ble feil for meg, og jeg tok meg selv i å være ulykkelig mer enn jeg var lykkelig. Det er så utrolig tøft, siden jeg og mannen min fortsatt elsker hverandre veldig høyt, og egentlig bare vil ha hverandre. Men jeg klarer ikke mer. Jeg klarer ikke være en god mor for barnet mitt oppi hans situasjon. Når jeg ser tilbake har jeg heller aldri helt akseptert helt hans fortid. Har følt så mye stikk av sjalusi, og gått med en vond klump i magen så lenge jeg kan huske. Men har hele tiden tenkt at det vil bli bedre. Til alle dere som ikke har fått fellesbarn enda. Hvis dere føler ting vanskelig rundt det å være stemor, så tenk dere om en ekstra gang før dere får fellesbarn. Det er så ubeskrivelig tøft den dagen du står der og må innrømme at du ikke klarer å fikse situasjonen. Vær så snill å kom med noen oppmuntrende ord !

[Anonym bruker]

Unnskyld at jeg sier det, men så godt å se noen som er i samme båt. Jeg vet ikke om jeg klarer å trøste så mye, men man sier jo at felles skjebne kan være felles trøst.

Nå har ikke jeg barn med sambo, men jeg er veldig glad i han. Men som du, så orker jeg ikke mer. Det er alt for mye styr med stebarn som han ikke klarer å sette noen grenser for, krav fra biomor, og ensomhet for meg.

 

Når vi møtte hverandre så hadde vi barn begge to, så vi var bundet på hvert vårt sted. Opprinnelig, og i forelskelsens rus, så lovet han først å komme og bo hos meg de ukene han ikke hadde ungene (han har en jobb han kan "ta med seg"), så lovet han å flytte til meg og ungene. Alle disse løftene gikk han gradvis bort fra, og jeg, mitt dumme naut, gikk heller til min eks og spurte om å få ta med meg mine unger og flytte - noe han generøst ga meg lov til.

Jeg burde allerede da ha innsett at dette var en mann av store ord og som ville mye, men som svikter i siste innersving. For plutselig var det klart at han ALDRI ville komme til å flytte fra ungene sine. Men da var jo jeg allerede blitt veldig glad i fyren. Så jeg klarte ikke avslutte der og da.

Dermed sa jeg opp fast jobb, brøt opp ungene mine og meg selv fra venner og det kjente, og flyttet til han. Optimistisk men med en voksende klump i magen.

Det viste seg å skulle være en fatal feil, for her har det blitt alt annet enn bra. Sambo fordeler sin tid mellom jobb og og følge opp SINE unger - også utenom samvær. Avtalen var at når jeg tok med mine unger bort ifra faren, så skulle sambo til en viss grad stille opp for dem også - for å kompensere. Slik har det ikke blitt i det hele tatt. Jeg gjør ALT alene med mine unger, sambo har ikke vært med på en eneste ting. Til og med når jeg må på møter eller andre ting på kveldstid, så må jeg lage avtaler med andre mødre om pass av ungene mine. Sambo prioriterer jobb og sine unger.

Jeg har det verre enn når jeg var alenemor, for da hadde jeg jo faren til ungene i nærheten - til hjelp og avlastning. Nå er jeg helt, helt alene om både ansvar og gleder forbundet med mine unger.

Det var ikke sånn det skulle bli. Jeg hadde sett frem til å få noen å dele korfremføringer, skirenn, fotballkamper med, men er alltid alene.

For å gjøre det hele mer urettferdig, så har jeg møtt opp på en del tilstelninger, samt kjøring osv for hans barn, de som har en mor, en far og en stefar som følger dem opp fra før. Mine unger har kun meg.

De eneste gangene vi fungerer som en familie, er når hans unger er hos oss. Da skal det plutselig være lykkelig storfamilie...

På tross av alt dette er jeg fortsatt glad i han, og gruer meg til å bli alene. Selv om jeg i praksis har vært det hele tiden. Det er liksom noe med å slippe det siste halmstrået.

Jeg er usigelig trist, og føler med deg. Dere som har barn også. På den lyse siden, så er det ingen som klarer bedre enn barn å løfte humøret ditt igjen. Det å konsententrere seg om ungene er som balsam for sjelen når man sørger.

Det er heller ingen tvil hos meg om at man ikke kan fortsette å bli i en situasjon der far ikke tar på alvor at han har skaffet seg en ny familie. Etter min erfaring er ikke menn så gode til å ta vare på det de har mens det befinner seg rett foran nesa deres. Men det finnes jo de som får seg en lærepenge når de ser at kjæresten mener alvor, sånn at de forandrer seg radikalt. Man kan jo håpe på at din er en sånn