Krever vi for mye av et forhold?

[Anonym bruker]

Rar overskrift kanskje, men jeg undrer meg over parforhold. Det virker som om jo eldre vi blir (etter 30år skjer det noe ofte...), jo mer etablerte og jo lengre man har levd sammen - desto mer grums kommer opp. Selv er jeg gift og har bikket 30år, og jeg opplever at flere av forholdene rundt oss får større problemer (tviler på om de passer sammen likevel, utroskap, mer krangling osv.) Selv har jeg opplevd alt i mitt eget ekteskap også. Vi er alle sammen mitt i de slitsommme småbarnsåra med karrierer, husbygging, høye lån ol. Jeg føler jeg er den eneste av mange (tenker både på min egen mann og venner), som har gått inn i livet som mor og kone med ganske åpne (realistiske) øyne. Jeg tror fremdeles ikke det er så mye grønnere på den andre siden, jeg visste at det til tider ville føles som et slit med småbarn, at forhold til tider må bli satt på vent (Også den sexuelle biten, misforstå meg ikke - jeg liker sex godt og tror det er veldig viktig, men i perioder av livet bør det være lov å si at jeg orker ikke uten at mannen eller kvinnen skal ha all grunn til å ha seg andre steder da), likestilling er noe tull - vi vil aldri bli helt likestilt. Jeg tror vi har alt for høye krav til hva et forhold skal gi. Man skal ha den gode samtale, gnist, sex i allefall 3-4 ganger i uka, 50/50 likestilt, hver sin karriere, barn, bygge hus, osv osv.

 

Huff, nei, dette ble kun et hjertesukk fra meg som er litt oppgitt over hvor lett folk gir opp. Det kan hende jeg sitter i glasshus, og at jeg må face skillsmisse om noen å selv. Ikke fordi jeg ønsker det, men fordi jeg har en mann som har endret seg og sin innstilling til ekteskapet (det er det jeg tror...). OG, vi må være to som vil, for å få forholdet til å funke. Jeg mener vi må se hva VI HAR. Selv har jeg friske barn, en snill mann (som har begått sine tabber, jeg har svelget et par kameler mao.), er frisk selv, grei økonomi, begge har jobber, familie som backer oss. Vi burde jo tenke; fy f....vi er sinnsykt heldige!!

 

 

[Anonym bruker]

Steike! Dette var kjempe godt skrevet. Jeg er helt enig med deg om at folk gir alt for lett opp forholdet sitt. Det er ikke dans på roser å være sammen. Men når alt kommer til alt så er det en drøm og helt ubeskrivelig vakkert og ha en fast partner ved sin side.

 

Alle forhold har opp og ned turer, men det gjelder å lade opp i de gode tidene så man har det i de harde tidene.

 

Håper ikke du mente HI at du gikk mot en skilsmisse, kommuniser mye, Kos dere, ha nærhet og snakk problemer så ordner alt seg.

[Anonym bruker]

Helt enig at det var et godt spørsmål som HI svarer godt på selv. Men hva når ett forhold opplever utroskap. Skal amn kjempe seg gjennom det også? (når en beklagelig nok har greid og gått i den fella)

Foruten det er jeg helt enig i at man ikke skal gi opp selv om hverdagslivet og parforholdet og alt annet sliter.

[Anonym bruker]

Absolutt. Bryr man seg om den personen, virkelig elsker vedkommende så skal man tilgi og så jobbe seg igjennom det alvorlige problemet. Klarer man det så kommer man sterkere ut i fra det, trust me, vi gjorde det.

[Anonym bruker]

Hei 22.51

SÅ godt å høre at dere greide det. Kunne godt tenke meg å høre mere om hvordan dere greide det. Jeg er nettopp bedratt ( om jeg kan kalle det er) og vi er midt oppi en stor krise. Begge ønsker å holde sammen men det gjør SÅÅÅÅ vondt. Særlig når jeg i tillegg er nybakt mor....

[Anonym bruker]

Ja, for det er vel nettopp utroskap, som ifl. statistikken godt over halvparten av forholdene opplever som gjør at mange gir opp. Selv har jeg lært dyrbart (min mann var utro) og ser ikke på utroskap med svart-hvitt øyne lengre (som jeg gjorde før, veldig svart hvitt..). Det er menneskelig å feile. Senest i helgen sto det en artikkel i Magasinet om at mennesker ikke er monogame, men man må velge selv hva man ønsker å gjøre.

SÅ ja, hvis alle velger å gå etter utroskap så gir man opp for lett. Men, veien tilbake er tøff. Likevel finnes det veldig mange som har klart det og som faktisk har kommet styrket ut av det. Det finnes selvfølgelig unntak og der det å forlate partneren sin er det riktige!!

 

Hmm, nei...jeg håper ikke jeg ender i skillsmissestatistikken. Men jeg er desverre blitt mer klar over at man må være to som vil få det til, og ja, jeg er litt bekymret for min manns ønske/vilje til å fortsette i det lange løp. Jeg føler han har mistet litt av gnisten - kjærligheten til meg. Og at han dagdrømmer litt om singellivet, og tiden som var (for 10 år siden...gutta, byen, damer, fest og null ansvar). Det vet jeg for det har han sagt. Alle har vi våre tanker i ny og ne, men det viktigste er og ikke dvele for lenge med dem. Men heller tenke på at livet med barn naturlig nok endrer en, og se det fantastiske i hva vi faktisk har nå. Håper jeg får han (min mann på bedre tanker), og at også vil finne dem selv.

 

...Men, som sagt registrerer jeg at det er mange rundt oss som sliter med mye av de samme tingene. Og noen av dem har allerede valset videre uten at jeg tror at de er blitt noe spesielt lykkeligere av den grunn.

 

Hilsen HI.

[Anonym bruker]

Dere må ta dere tid, komme til bunns i det. Han må bare tåle at du maser om det og vil vite alt om det. Akkuratt nå er det du som bestemmer over mobilen, mailen, om han skal på fester osv. Han må kunne forstå at du er såret og ikke har tillitt til han nå.

Når dere har kommet over dette så er det viktig at du ikke bruker det mot han, for det vil rippe opp i alt igjen. Derfor det er viktig at dere bruker god tid til å prate om dette skikkelig.

 

Jeg vet det er kjempe vanskelig, noen klarer det ikke. Men elsker dere hverandre skikkelig så vil det gå kjempe bra, bare ta tiden til hjelp og kommuniser godt sammen hele veien.

[Anonym bruker]

Det finnes ingen mal på hvordan man skal komme seg tilbake etter en sånn opplevelse. Du må ta en dag av gangen, gi deg selv tid til å være sint, lei deg, stille spørsmål osv. Regn med at det vil ta tid.... Din partner må være tålmodig....Søk gjerne profesjonell hjelp. Vi brukte det og det hjalp å få en 3. part inn...

 

Og, ikke glem at du er ikke alene og dette er desverre alt for vanlig. Mange finner ikke ut av det en gang. Hvis du elsker partneren din og han angrer og vil få forholdet til så er det et bra utgangspunkt.

 

Lykke til.

 

 

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror svært mange krever altfor mye i et forhold i dag - i forhold til før i tida da det rett og slett var . nesten tabu og gå fra hverandre - ihvertfall etter at man hadde gifta seg. I dag skal alle ha alt, vi skal nærmest være perfekte for våre venner og bekjente og ikke minst for våre naboer. Alle skal på en måte konkurrere med hverandre, alle par skal ha den gode kommunikasjonen-mannen skal ta seg like mye av barna som mor, og vaske og lage mat.

Jeg og min samboer har hatt endel problemer, men vi har fått ei nydelig jente som er 8 mnd nå, og vi har innsett at det er bare små bagateller og det er virkelig ikke verdt å krangle over. Eller for å si det på en annen måte: jeg er voksen nok til å akseptere at "det og det" er han misfornøyd med - og da skal jeg forsøke å gjøre det mer på den måten han liker - og han inrømmer også at det er ting han må jobbe med.

Jeg tror - og jeg tenker mest på alle de lidende barna under alle par forhold som hele tiden går fra hverandre, for det er jo ikke akkurat helt uvanlig etter at man har fått barn at problemene dukker opp, - vi må begynne å akseptere hverandre mer som vi rett og slett bare er, og være mer fornøyd med det vi har!!! Vi lever da tross alt i et paradis i forhold til hvilke forhold mange av våre foeldre gjorde i sin tid. Jeg er heldig som har foreldre som ble gamle sammen. De har ikke hatt sex på mange år - og de krangler og er uenige, kan glefse til hverandre - men alikevel. De har det veldig fint sammen og lever for familien sin- og det veier opp for alt det andre bagatell messige. De valgte hverandre jo da de giftet seg, og de bærer over med hverandre fremdeles slik som de gav hverandre løftet om den gangen for snart 50 år siden.

Jeg elsker serien som går på tv; alle elsker Raymond! Satt litt på spissen, foreldrene til Raymond som er Debra's store plage - kan vi kanskje lære litt av alle sammen???

[Anonym bruker]

Jeg blir oppriktig glad når andre sier at de har det bra - har nettopp på nært hold vært vitne til nettopp en veldig trist skilsmisse - hvor alle (etter min oppfatning) står igjen som tapere...Og min helt subjektive oppfatning var ikke at det var kravene man stilte som var problemet - men at man ikke klarte å snakke sammen om vanskelige ting før det var for sent...

 

Så det er bra dere har noe som fungerer for dere, men samtidig ble jeg litt lei meg fordi jeg leser en viss resignasjon i det noen av dere skriver? For hva er det å konkludere med at likestilling er tull? Mener dere at likestilling er årsak til skilsmisser?

Da blir jeg opprørt i hvertfall...for ja, jeg forventer at når vi er 2 som har et hjem og som får barn sammen - så er vi også 2 som deler arbeidet, byrdene, gledene ved alt!

Det gjorde mine foreldre og det gjorde mannen min sine foreldre - og de er ennå gift - etter 30-35 års samliv. Og selv har vi 2 barn og har vært sammen i 12 år og lever gode liv....

[Anonym bruker]

"Likestilling er noe tull" i den grad at jeg tror mange (jeg med...tok den i sin tid veeeldig bokstavelig, alt 50/50) tar dette veldig bokstavelig og det blir mange krangler ut av dette. Men realiteten er ikke så enkel og bokstavelig. Det skal ikke være sånn at den ene drar hele lasset hele tiden, men personlig drar jeg et større lass en min mann når det gjelder de fleste praktiske gjøremål i familien (barn, vasking, mat osv.). Min mann jobber mest og tjener mye bedre og ergo betaler mye mer til husholdningen også. (dette drar jeg nytte av). Min mann gir meg full frihet til å gjøre hva jeg vil både med jobb, omskolering osv. så han stopper ikke fra å komme meg mer opp og frem om jeg vil det.

 

VEL, det jeg vil frem til er at jeg har gått noen runder med meg selv mtp 50/50 deling og jeg har kommet til at det er bedre å gjøre mye av tingene selv enn å mase, krangle osv om alt. Evt kan jeg kjøpe meg fra noen av tjenesten (har tro på det for den som har øk anledning!!).

 

Kanskje er det en viss resignasjon, men det er i så fall noe jeg kan leve med. Man endrer seg og blir mer ydmyke til ting. Livet er ingen dans på roser. Alt i alt tror jeg vi må bli flinkere til å sette pris på hva vi har og ikke hva vi ikke har;)

 

Hilsen HI.

 

(ps. jeg er ingen utslitt hjemmeværende overvektig husmor som har resignert totalt altså, denne dama tar fortsatt godt vare på seg selv også og sier i fra de gangene hun synes det er på sin plass;))

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Nå er jeg ganske sikker på at ingen (inkl, politikere) tror på 100% likestilling i praksis. Vi mennesker er forskjellige og har forskjellig kapasitet. Hos oss er det skjevt fordelt, jeg jobber mest(tjener mest), gjør over halvparten av husarbeidet (selv om dette kan variere litt) og bringer/henter/står opp med barna. Det er ikke slik fordi vi ikke vil ha likestilling, men fordi vi har forskjellig forutsetninger.

 

La oss ta for oss ditt eksempel: Du gjør mest husarbeid, mannen din jobber mye og tjener mye. I praksis bidrar dere likt, men på litt forskjellig måte.

Hvor lett ville det være å snudd dette opp ned? Kunne du tjent like mye som din mann bare ved å prioritere jobb foran familie? Ville han vært villig til å ta husarbeidet dersom du ønsket å fokusere på karriere?

 

 

[Anonym bruker]

Vet du....jeg er nok temmelig sikker på at mange forhold ryker nettopp pga for høye krav og forventninger til hva et forhold over tid vil si i praktisk og det inkl. i aller høyeste grad likestilling! Ta bare alle magasiner eller tabloidaviser som mildt sagt peprer oss med likestillingspørsmål uke etter uke. Type; "Dette er grunnen til at mange forhold ryker", "Pass på at du ikke havner i kvinnefella" osv osv. Jeg sier ikke at vi ikke skal ivareta våre intr som kvinner (ha utdannelse, sikre oss øk.) MEN det er LETT å tenke at kvinnefella er å gå hjemme med barn eller trappe litt ned på jobbing i en periode av livet - selv om det er nettopp det som trengs for at familielivet i praksis skal funke!

 

Det du skriver er nok sanheten i praksis i mange hjem, en av partnene sitter ofte igjen med en del mer en den andre part (av privet/huslige sysler) MEN det er ikke alle som klarer å akseptere at "sånn er det og det må vi/jeg leve med". (f.eks i småbarnstidsårene som er veldig hektiske ...).

 

SÅ det er nettopp det med likestilling og forventninger til forholdet med barn inkl, jobber, bolig osv som gjør at jeg tror mange gir opp - for lett.

 

Hilsen HI