Noen med psykisk syke foreldre ?

[tarzanjenta]

Kjenner jeg er så sliten. Blir tappet for energi. På en måte så orker jeg ikke mer, men på den andre siden så kan jeg ikke slippe taket heller, det er jo mamma`n min....

 

Huff, frustrerende. Høytider er det verste. Jammen godt det er hverdag igjen i morra!

[WF og ♀jentene♀ 06&08]

Har en far som har angst og er depressiv. Hva sliter mammaen din med?

[tarzanjenta]

Depresjon tenker jeg. Alt er stort sett galt og tolkes negativt, hele verden er selvfølgelig ute etter å stikke kjepper i hjulene.... Slitsomt, hvertfall så lenge samboeren min overhodet ikke takler dette, så jeg blir mellom barken og veden.

 

Puuh, rådvill og sliten nå!

[Stratos med 3 barn]

Ja,min mor. Forstår veldig godt hvordan du har det! Min sympati!

[Gjest]

Har ikke psykisk syke foreldre. Men er psykisk syk selv. Jeg får veldig dårlig samvittighet overfor de rundt meg. Vet jeg er en byrde. Det er nok ingen unnskyldning, men jeg kan faktisk ikke noe for det. Jeg tenker over hva jeg gjør, og hvorfor jeg gjorde det i ettertid, men skjønner det ikke... =/

 

Er enig, er jammen godt påsken er over!!

[Gjest]

Ja, pappa, men han er mye mye bedre:)

[Brugda]

Ja, min mor var det i mange år.

[tarzanjenta]

Hvordan gjør dere det med barna? Jeg har jo vokst opp med dette og har kanskje en større toleranse/smerteterrskel enn samboeren min. han ønsker ikke at barna skal ha kontakt med min familie når det er sånn.

Jeg ser poenget hans på en måte, men så er det kanskje spikeren i kista om jeg nekter henne å være sammen med barnebarna. Jeg har ikke hjerte til det. Som regel holdes barna utenfor, men eldste merker selvfølgelig at noe er galt. Som nå i påska. Kinkig det der!

 

Ho er snill med barnebarna, ingen tvil om det og prøver å ta seg sammen så mye som mulig. Men allikevel....

 

[Vilja<3]

Det kommer vel litt an på hvor syk hun er. Men jeg synes det hørest for brutalt ut at hun ikke skal få være med barnebarna pga hun er syk.

 

Min mor sliter med forskjellig hun også, men ikke sånn at det vises eller at hun snakker om det når hele familien er samlet, bare til meg og min søster. Men jeg regner aldri med min mor, hun er for sliten til å ha ungene osv. så jeg blir ofte såret.

 

[WF og ♀jentene♀ 06&08]

Tarzanjenta, jeg sendte deg PM (det ble så innmari langt og personlig svar....det ble faktisk hele 3(!!) PM'er til deg ;o)

[....mammatilto... :)))]

Vil heller kalle det mennesklig InaPetrineSnuppeline

[Gjest]

Hvada?

[trillemamma]

Tarzanjenta

 

Faren til min eldste er bipolar. Vi bor ikke sammen. De får kun treffes de dagene faren er i ok form, klarer å oppføre seg, og klarer å kle seg presentabelt.

Faren vet at sønnen ikke kommer på besøk hvis ikke leiligheten er noenlunde ryddig og ren, som hvilket som helst annet hjem.

Jeg stiller også krav om hva de skal gjøre sammen, ellers ser de tv og film hele dagen.

 

Det har vært perioder på måneder uten samvær fordi far ikke har vært i form, men jeg er overbevist om at det er til det beste.

[camilla^]

Jeg har ikke foreldre som er psykisk syke, men barnefar er det og hans mor. Moren hans har blitt veldig bra, og har nå fått overskudd til å være masse med barnebarna.

 

Barnefaren aner jeg ikke lenger hvilken diagnoser har eller ikke har. Jeg orker ikke lenger å høre hvor ille han har det. Men han har skjønt at han kun kan ha ungene når han er frisk nok til det, og at det skal være ett menneske i backup om de er hos han. (siden vi bor ett stykke fra hverandre)

Dette året tror jeg ikke de har sovet hos han, og lenge siden ungene så han. Jeg har ventet på han i hele påska, da han sa han skulle ta seg mange turer på hytta til oss. Men lært av erfaring å ikke si noe til ungene, før han er her.

 

Han er mest hos oss når han har samvær med ungene. Og det er igrunn alle parter fornøyd med. Ungene snakker minimalt om han. Og eldste er nå ganske lei seg siden han snakket så mye om at han skulle få hund sist han var her "da kommer pappa til å ha enda mindre tid til meg"

 

Må igrunn si jeg er lei av å høre syting og klagin hele tiden om hvor ille han har det. Som om livet til alle andre er en dans på røde roser. Og slettes ikke noe ille at eldste måtte ha hjelp av BUP for noen år siden pga han.

[Gjest]

Har en farmor som er manisk depressiv, og mener at det er viktig at hvis du lar de være med henne når hun er syk (depressiv) så bør du fortelle de om sykdommen.

Mine foreldre fortalte ikke meg noe om at hun var syk før jeg var ca 16 år. Frem til det syns jeg bare hun var ufordragelig :-P

[cherry coke]

Enig med Spetakkel. La barna treffe henne, hun kan jo ikke noe for at hun er syk? Nå vet jeg ikke alderen på barna, men etterhvert er det jo ganske naturlig å fortelle at hun er syk.

Jeg har en bror som er psykisk syk (på bedringens vei), og datteren min merket at det var noe med han. Ustabil i humøret, drakk mye etc. Hun er 3 1/2 og jeg fortalte henne at han er syk og det slo hun seg til ro med. Jeg spurte broren min først om det var greit at jeg fortalte det (siden små barn er flinke sladrehanker=)), og han syntes det var mye bedre at hun vet at han er syk.