Når man blir gravid som 16-åring

[Anonym bruker]

Jeg hadde i utgangspunktet en historie med periodisk depresjon. Barnefar var ti år eldre enn meg og ville ikke "blande seg inn" i avgjørelsen av hvorvidt vi skulle beholde barnet. Han mente det måtte være min egen avgjørelse på tross av at jeg ønsket sterkt å høre hans mening.

 

Det ble slutt mellom oss etter kort tid, naturlig nok. Livet som tenåringsmor, for meg, var utrolig tøft. I tillegg hadde jeg andre ting hengende over meg som ikke lettet lasset jeg hadde å bære. Jeg forsøkte å begynne på en høyskoleutdannelse, men pga en del uforutsette og svært emosjonelt tyngende begivenheter, droppet jeg ut.

 

Midt oppi alt det å mestre å ha et yrke vært for mye for meg. Jeg har ikke arbeidet i de årene etter at jeg avsluttet videregående. Jeg har slitt økonomisk og har ikke hatt mye råd til å reise på ferier og andre luksusgoder.

 

Jeg har derimot nå i en alder av 24 år, begynt på høyskole og det går veldig bra. Dette skyldes nok delvis at jeg er eldre, men også det at jeg har fått "rusket" opp i de belastningen jeg har slitt med tidligere.

 

I hele perioden har ikke barnefar eller hans nye samboer tilbudt annen hjelp en sjikane og sårende kommentarer. De har vært svært engasjerte i barneoppdragelsen, men da kun på avstand. De har ikke gjort noe, men har mange meninger om hva jeg bør gjøre og ikke gjøre. Da helst hva jeg ikke bør gjøre.

 

Fordi jeg er student, har jeg ikke inntekt. Dette påvirker selvfølgelig barnebidraget, noe barnefar nå mener er forferdelig urettferdig. Han mener at det var jeg som valgte å få barn og at han ikke bør lastes for det. Han kan selvfølgelig betale et bidrag, men da bare en symbolsk sum på ca 500,-. Det er ikke hans feil at jeg har dårlig råd, sier han.

 

Jeg mener at han som var eldre enn jeg er på det tidspunktet, burde skjønt at det å ta vare på et lite barn kunne bli en stor utfordring på mange måter. Også økonomisk. Og at jeg kanskje ikke ville bli i stand til å bidra som hans likeverdige på en stund framover.

 

Jeg syns ikke jeg fortjener all pepperen jeg får fra den kanten. Jeg har gjort alt jeg har kunnet i det helvete jeg har vært igjennom. Etter mitt syn gjør jeg nå det eneste rette for å komme meg på beina, og jeg syns at han skal være med på å hjelpe meg med dette, men når jeg gjør det er jeg en egoistisk drittkjerring som ikke tenker på ham i det hele tatt.

 

Er jeg det?

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er du IKKE en egoistisk drittkjerring.

Snarere tvert i mot.

Kjempeflott at du tar utdanning, det vil jo på sikt også kunne gi en jobb med bra inntekt, pluss noe du liker å jobbe med.

 

Gi blaffen i hva han mener - det høres egentlig ut som det er han som er 10 år yngre.

[Anonym bruker]

Når jeg leser innlegget ditt tenker jeg at du i bunn og grunn er ei utrolig ressurssterk jente som nå har valgt å gå rette veien i livet! Utdanning er suuuuperviktig! Og hva barnefar mener og sier er hundre prosent uten betydning for deg. Det er helt uten relevans for livet ditt. Han er faren og må dele på utgiftene akkurat som alle de andre fedrene og mødrene her i landet!

 

STÅ PÅ!!! Hilsen en annen alenempr som har hatt litt å stri med selv.

[Anonym bruker]

Tusen takk for at dere svarer :-)

[junijente fikk julijente]

Jeg synes det virker som du har gjort, og fortsatt gjør, en kjempeinnsats! At du har begynt på skolen for å få en utdannelse er en investering i egen og barnets fremtid, det burde også barnefar klare å se.

Barnefar kan ikke komme og si at det var du som valgte å få barn og at han derfor ikke skal lastes for det. Om han hadde så mye i mot å få det barnet burde han ha vært modig nok til å si det før det var for sent - og ha tenkt på at det faktisk kan bli barn av å ha sex...

 

Som stemor vet jeg at det kan føles "urettferdig" å skulle betale bidrag, særlig om mor ikke jobber så bidraget blir høyt, men samtidig ville jeg rett og slett ikke ha hatt noe med mannen min å gjøre om han ikke ville tatt ansvar for barnet sitt. Og å betale bidrag er faktisk en del av det ansvaret. Nå vet ikke jeg om du har studielån/stipend e.l., og hvordan det evt påvirker bidraget (det regnes jo ikke som inntekt), men da får man prøve å tenke at når du er ferdig med studiene får du sannsynligvis en mye bedre betalt jobb enn du ville fått uten utdannelse, og da vil jo bidraget bli lavere. Og barnefar betaler jo ikke deg for å studere, han er med på å sikre leveforholdene for barnet sitt.

Om barnefar og samboeren ikke kan komme med noe konstruktivt i forhold til oppdragelsen kan de i grunnen bare holde kjeft. Mannen min og jeg har ofte reagert på hva mora til stesønnen min har gjort (eller ikke gjort), men vi kan rett og slett ikke dirigere henne. Det vi kan gjøre, og gjør, er å kjøre våre regler hos oss, og godta at hun må få kjøre sine regler hos seg.

Lykke til :-)

[:::) Frøken Velferdsrett]

om han nevner bidrag igjen så sier du bare "vi har bidrag igjennom nav, så du betaler det du skal i følge loven. mener du det er feil får du ta det opp med politikene"

 

personlig syns jeg han høres ut som en dust som fortjener en kraftig høyere.

 

har de ikke samvær med barnet?

 

du burde gjøre det klart at det i følge loven er du som bestemmer over barnet når barnet er hos deg. å akkurat som du ikke blander deg i ting som skjer der, med mindre det går ut over barnet i større grad, så har de ingen rett til og blande seg i hva barnet gjør hos deg.

 

hold dem på avstand. dere blir ikke bedre foreldre av og sammarbeide om ting når dere ikke får det til.

 

 

lykke til! stå på, ta en utdannelse og vær sterk!

den beste måten å ta hevn på er å vise at du greier deg fin alene uten dem, på tross av alt.

 

[Singelmamma og banden]

Nei, du er overhode ingen ego drittkjerring. Men jeg kunne derimot sagt mye om en mann på 26 år som gjør ei på 16 år gravid, for så å ta avstand fra alt som heter ansvar.

 

Stå på og fortsett med det du gjør. Du gjør det riktige ved å tenke på og skaffe en fremtid for deg og barnet ditt. Han får seile sin egen sjø.

 

Jeg har selv to barnefedre som er mest opptatt av å betale minst mulig bidrag, uten å i det hele tatt ville se ungene sine. Men for meg er det greit, jeg jobber litt, har litt stønader og snart ferdig med utdannelsen min. Pluss at jeg har en samboer (som ikke er barnefar men fungerer som det) som støtter meg i hverdagen.

[tonebf]

Du virker veldig oppegående og absolutt ikke noe ego drittkjerring

Ikke bry deg om hva han sier.... Man er 2 for og ha sex.... Alle vet at det kan bli barn av det, han vet også det... Og når han er 26 og du 16 er det han som burde være den voksne og stille opp! Bf her også er 8 er åldre enn meg og vi ble sammen når jeg var 16... Og når jeg ble gravid så ville han ikke mer, han skulle ikke ha barn... Han har aldri betalt bidrag, og kommer aldri til og gjøre det heller for han koser seg med at nav og sosialen betaler alt for han mens han jobber svart og tjener penger!

 

Håper alt ordner seg for deg

 

Lykke til med utdannelse

[Anonym bruker]

Takk, det er godt å høre at ikke alle ser på meg på den måten som han fremstiller meg. Jeg er ganske sikker på at han snakker om meg til alle som gidder å lytte, og vi bor i en ganske liten by. Selv klarer jeg ikke å følge tankegangen hans, men man blir ganske usikker i lengden. Det er jo mulig å se seg blind på situasjonen i en konflikt sånn at man bare klarer å se den fra sitt eget ståsted.

[1mor3barn&1000ideer]

500 i barnebidrag??? Det var jo utrolig lite?

 

Jeg holder på å søke om bidragsforskudd fra nav pga exn mistet jobben sin, og der var det over 1200 i mnd. å få...

 

Synes det er han som høres egoistisk ut, og det koster langt mer enn 500 å ha et barn, han burde vært mye mer støttende, også økonomisk!

[Anonym bruker]

En del av problemet er at han tror at et barn koster det som brukes av klær og mat og tenker ikke på at det finnes andre utgifter også. I så tilfelle er det jo ikke helt urimelig med 500-1000 kroner i måneden hvis vi tenker oss en 50/50-fordeling av utgiftene, men det er jammen meg vanskelig å forstå at gutten trenger et sted å bo også for eksempel. For husleien er jo ikke direkte knyttet opp til barnet.

 

Heldigvis har man NAV som ikke spør om fedre er enige i summen av bidraget.