Mamma og pappa legger skylden på meg, og klandrer meg...

[Anonym bruker]

Er det ikke normalt for en jente i tenårene å være "umulig", si ting man ikke mener, gjør opprør, løsriver seg osv..? Foreldrene mine har ikke glemt den jeg var da, og ser ikke meg. De bærer et "hat" for meg føler jeg. De ser meg ikke, de hører meg ikke, de vil ikke hjelpe meg om jeg trenger hjelp til noe. Er jeg på besøk til mamma og pappa er jeg fortsatt i "skyggen". Det er så sårt. Vet ikke om jeg vil ha noe kontakt med de lengre, vil ikke bli satt i skyggen og ikke bli sett av de, det er så sårt. Mamma fikk et hjerteinfarkt i tidlig alder, føler det er min feil. Vet de innerst inne mener det er min feil. Dere med tenåringer, se de, vær der for de, prøv å forstå. Negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet. Det kommer en dag de innser at de ikke hater dere, og elsker dere over alt. ..i mitt tilfelle tror jeg det er forsent

[Anonym bruker]

Noen foreldre ser ikke at tenåringen er blitt voksen. Min far var slik, helt til jeg satte han på plass(som en voksen til en annen voksen). Han trodde han hadde all rett til å virkelig blande seg i mine valg og å delvis tråkke på meg.

 

Min tenåring ser jeg, og griper øyeblikkene til samtaler med alt jeg har. Jeg vil være forelder først og fremst, så jeg kan ikke alltid være venn. Men han vet at jeg er der for ham om det er noe, og at han kan komme til meg. Jeg prøver så godt jeg kan å høre hva han sier. Og jeg prøver å la ham ta valg selv. Jeg sier jo hva jeg tenker om valgene, men han må velge selv til slutt i mange tilfeller.