Mannen min sa han ville ha sønnen vår...

[Anonym bruker]

Han bor ca 60 mil unna nå fordi han fikk jobb der.. Han mistet desverre jobben sin her og det var eneste alternativet. Han trives visst godt på det stedet han jobber, har noe familiegreier og venner der.. Jeg har en jente på 3 år og sammen har vi en gutt på snart 6 mnd. Han vil nå at vi skal flytte etter han fordi han har jobb der, men jeg vil ikke, Datteren min har opplevd mange forandringer i form av sambo flyttet inn til oss, vi flyttet fra leilighet til hus, Lillebror ble født og nå at sambo har flyttet ut igjen. Vi er sammen fremdeles og jeg vil jo egentlig dele resten av livet med han, tror jeg...

 

Men nå i påska var i sammen igjen, jeg snakket med han og han har visst null interresse for å bytte jobb nå i denne finanskrisetiden.. Så ble det en del frem og tilbake og han maser om vi ska flytte til han, men jeg vil ikke flytte fra hjemstedet mitt, venner, familie, familie til datteren min osv.. jeg klarer det ikke..Så til slutt i "kampens hete" spurte jeg om han kanskje ikke ville være sammen med meg mer? Og da svarte han bare at isåfall skulle han ha sønnen vår.. Han ville jo ikke at det skulle være slutt, men han vil seriøst gjøre det han kan for å få sønnen vår med seg 60 mil vekk fra mammaen og søsteren sin.. Det gjør så vondt, at han som liksom skal elske meg vil meg så vondt..

 

Jeg vil få dette til å fungere, men nå er alt bare så vondt... Hjelp meg ?

[Anonym bruker]

Jeg fikk et lignende sjokk som deg, hi. Jeg har tatt meg så mye av sønnen vår alene. Mannen min jobber sinsykt mye. Ikke fordi han må, men fordi han liker det. Over 200 reisedøgn hadde mannen min i fjor. Også plumpet han ut med i midten av samtalen at hvis det ble slutt mellom oss skulle han ta advokat for å ha hovedomsorgen. Han ville til og med egentlig ikke ha dette barnet, han ville ha abort. Han var ikke på en svangerskapskontroll eller ultralyd. Han var ikke til stede ved fødselen og kom på besøk 3 uker senere.... nei... fyttiflate,,,, jeg kjente at det utviklet seg et mini hat inni meg. Ikke bidrar han økonomisk heller.

[Anonym bruker]

det e den som flytte som sier i fra seg rettigheter på barna.

fy fan før nån mannfolk dåkker har.

min mann kunne aldri drømme om å ta guttan fra mammaen sin,

[Anonym bruker]

Ja, nei her er sambo flink med både min datter fra tidligere og vår sønn og betaler sin del og gjerne litt ekstra fordi han har en god del bedre lønn enn meg.. Men jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre, etter hans utsagn er jeg glad det er en stund til jeg ser han igjen.. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si..

 

HI

[Anonym bruker]

Han har alltid vært så snill og flink med ungene og ellers, litt sløv på ryddeområdet og det å holde orden osv, men sånn er det nå med en del menn.. Jeg elsket han, men etter han sa at han ville ta gutten vår om det ble slutt så ble jeg usikker, klarer jeg virkelig å elske en mann som vil meg og barna så vondt? Han valgt å flytte å jobbe der, istedenfor å forsøke å finne en løsning her...

Men burde jeg kanskje la være å foreta meg noe før minsten har startet i bhg? Jeg er så redd for å miste han... Kan han vinne saken å få han med seg 60 mil fra mammaen og søsteren sin?

[Anonym bruker]

kl 21.25 var HI

[Anonym bruker]

Nei, det kan han ikke.

 

Ut fra de opplysningene du gir her, så er det ingen grunn til at han skulle få hovedomsorg ved et evt. brudd.

 

Det vanlige er vel å dele 50/50, men ved at han flytter såpass langt unna så blir jo dette vanskelig å gjennomføre. Han kan da satse på ferier og langhelger.

 

Men: kjenner at jeg "stusser" litt over denne mannen din. Var denne nye jobben noe dere planla sammen, eller bare tok han en avgjørelse over hodet ditt? Hvis han har en sjanse til å få jobb hvor du og barna bor, så burde han ta denne - så lenge han får en inntekt. Å flytte såpass langt MÅ være en fellesavgjørelse, ellers blir dette trukket over hodet ditt. Jeg får en følelse av desperasjon hos mannen din, at han nå ser håpløshten i situasjonen og derfor prøver å "true" deg til å flytte. Særdeles dårlig egenskap, men kanskje han er skikkelig fortvilet? Jeg tror uansett at en god prat med mannen er på sin plass.

 

Evt anbefaler jeg at dere tar kontakt med familievernkontoret for å få snakket sammen med en profesjonell terapeut. Ofte kan en "utenforstående" være til stor hjelp i slike problemer, slik at begge får lettet på trykket i organiserte former.

 

Huff, håper dette løser seg for deg. Men husk på at barna dine blir IKKE tatt fra deg :-)!

[Pengetreet]

Så fremt han ikke har noe "på deg" så skal du ikke bekymre deg for åmiste gutten din. Barnet bor fast hos deg, er under året, far flyttet langt unna. I tillegg har gutten en søster som også bor hos deg.

Alt taler til din fordel-

 

Men forstår at du ble såret av det han sa. Selv om han sikkert er like glad i gutten som du er så løser han ingen problemer med å true slik.

 

Er jo ikke sikkert at han mente det så ille, men slengte det ut i kampens hete. Bruk noen dager på å roe deg ned før du ringer han. Da er sikkerthan også roligere og dere kan forhåpentligvis snakke mer voksent sammen. Det virker jo som om dere begge vil at det skal fungere?

 

 

[Anonym bruker]

Hi her, det var en felles avgjørelse at han skulle flytte dit å jobbe, han bor gratis der.. men begrunnelsen min var at han skulle søke etter jobber her.. men han gjør det ikke.. og i og med at han har familie og venner der han bor nå er jeg redd han blir "mast" på at vi ska komme dit. Men bare han ikke kan ta fra meg og snuppa lillebror så er jeg trygg.. ungene mine går foran meg og evt mann eller far eller hva det skal være, de skal ha det trygt, vante rutiner og bo der de vil kunne vokse opp på best mulig måte. Og om jeg må bli alene med dem så får det heller bli. jeg setter dem i aller første rekke. Selv om jeg helst vil ha min kjære også, men om han ikke vil komme tilbake så velger jo han det...

[Meesah og HattiFnattene♡]

våkne nå da damer...

hva er sannsynligheten for at de får barna...eller gidder å ha de. skjønner dere ikke at det kun er pressmiddel.

Dessuten går omsorgen nesten alltid i morens favør med mindre det er alvorlig svikt et sted.

 

Og hi...

Hvis han bruker trusler for å få viljen sin, burde du kanskje tenke deg om to ganger

[Miss Misantrop]

Jeg skjønner at du ble såret når han kastet ut en sånn kommentar, men han kommer ikke til å få hovedomsorgen. Det er ikke rettspraksis for at mannen får den om det ikke er noe spesielt som skulle tilsi det. 5050 får han heller ikke uten ditt samtykke og i alle fall ikke når dere bor langt fra hverandre. Syntes det er rart at han ikke vil starte å søke jobber litt nærmere der du bor, men gi han litt tid til å savne dere. Han kommer nok hjem igjen skal du se.

[Anonym bruker]

HI her igjen.. Han har bodd der siden begynnelsen av mars.. Det har ikke akkurat skjedd noe annet enn at han maser mer og mer.. Jeg er redd dette blir enden på oss.. Fy så fæl jeg føler meg nå.. Dette skulle jo være det store, endelig var dattera mi og jeg i en familie, lillebror ble født, vi var 4 stk og katten..Nå ska jeg sitte igjen aleine med to unger med hver sin far.. Snuppa ka ha samvær av og til, lillebror skal 60 mil unna på samvær.. Dette gjør så vondt....

 

Men det er ikke bra at han bruker vår felles sønn som pressmiddel nei, det sier mer enn nok...

[Anonym bruker]

HI her som dytter litt...

[Anonym bruker]

jeg fikk i det minste beskjed med en gang jeg ble gravid jeg. ikke at jeg ikke hadde skjønt at det blir rettsak hvis det blir slutt her, ettersom han har to barn fra før og har vært i to rettsaker ang omsorg. som tror ikke du skal være noe særlig rett for den truselen for det skal MYE til at mannen får omsorgen.

[Anonym bruker]

Han bor ca 60 mil unna nå fordi han fikk jobb der.. Han mistet desverre jobben sin her og det var eneste alternativet. Han trives visst godt på det stedet han jobber, har noe familiegreier og venner der.. Jeg har en jente på 3 år og sammen har vi en gutt på snart 6 mnd. Han vil nå at vi skal flytte etter han fordi han har jobb der, men jeg vil ikke

 

dette er litt av det du har skrevet over-

1) han elsker deg

2) det var en felles avgjørelse-

3) dere er jo sammen fortsatt- så selv om overgangene blir store for datteren din -- så kan vel det være veldig bra- t

4) vi snakker Mars- og nå er det april- en liten måned-

er det ikke bra at han trives der- både med jobb og miljø-

5) bør ikke du strekke deg litt-

6) ikke rart at mange går fra hverandre når det er så lite som skal til - skjerp deg!

[Anonym bruker]

okay-Sorry_ for forrige innlegg- litt vel hormonell og krass der - kanskje-

men finn noen som du kan samtale med dette om skikkelig

feks en familierådgiver eller lignende.. - og kanskje du skulle få snakket litt face to face med din kjære også- så kan dere se om dere kommer frem til en mellomløsning og så kan dere heller ta et halv år av gangen eller så- man må gi og ta- i forhold- men det er veldig bra- hvis du klarer å sette barna for- og ikke deg selv- så er det kjempebra- og det er bare du som kjenner din kjære slik du gjør- Så lykke til-

 

det ordner seg!!

[Anonym bruker]

Synes det høres ut som om du kritiserer ham for akkurat den tankegangen du har selv. Du spør om han virkelig kan være så glad i deg når han vil deg så vondt? Men du sier jo akkurat det samme mot ham - heller barna enn ham. Når en er i et parforhold og har barn sammen må en faktisk snakke sammen og ta avgjørelser sammen. Argumentasjon som "jeg vil ikke - fordi" kommer en ikke langt med. Dersom han har god jobb, og det er ikke så lett å få andre jobber for tiden, og mye ligger til rette for at dere som familie kan bo sammen, så må faktisk du også være villig til å vurdere muligheten. Du sier og at datteren din skal slippe usikkerheten med å flytte igjen, men tror du det er lettere for henne å takle usikkerheten som følger med at dere to er sammen, men ikke bor sammen?

Oppfør dere som voksne mennesker, sett dere sammen og snakk igjennom hva dere egentlig vil med familien deres. Er begge enige om at det ikke er så viktig at dere to er sammen, men at dere begge ser barna mest mulig, så høres det ikke ut som om dere som par har en veldig god sjanse. Men hvem kan påstå at den enkleste utveien er til beste for barna???

[Anonym bruker]

Om dette er mannen i ditt liv og han har funnet en god jobb som han trives i, som han kan forsørge dere med..ja da flytter du etter. Og du vil jo han den vondten du påstår han ønsker deg...du nekter jo å komme til han med hans barn, er det rett da?

 

Jeg hadde flyttet etter min mann i alle fall. Btw jeg også bor på hejmplassen min med all min familie rundt meg.

[Anonym bruker]

Du vil jo ta sønnen ifra han selvom dere er sammen..ser du ikke det?

[prekæs]

Altså. Man gir og tar. Ikke vondt ment, men du forlanger nøyaktig det samme av han som han av deg. Han er redd du skal ta fra han sønnen på lik linje med at du er redd. I hovedsak kan jeg godt forstå at en som er hovedforsørger gjerne vil at familien skal bo der jobben er. Er ikke sikkert han "klarer" å flytte fra hjemstedet sitt han heller. Man klarer det man vil klare. Begge veier.