Få som tilgir?

[Anonym bruker]

Er det virkelig ingen som tilgir utroskap i svangerskapet og rett etter fødsel?

Har lest en del innlegg og og får inntrykk av at alle pakker og drar på dagen når utroskap blir avslørt...

Har selv opplevd dette nå og har virkelig tenkt å greie å tilgi selv om det er vondt og kjennes ut til å ta lang tid før tillit blir bygd opp igjen og vi kan leve "vanlig".

 

Ønsker å høre om de som har tilgitt og hvordan det går.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tilga utroskap rett før og etter fødsel for omtrent fem år siden, selv om det tok et par år og noen runder terapi å bli helt ferdig med det. Men jeg ble ikke værende hos ham da, det hadde jeg nok ikke klart så bra at det ville vært verdt strevet. Hvis jeg ikke hadde gått fra ham hadde jeg antakelig aldri lagt det helt bak meg, og risikoen for et dårlig forhold til faren til barna tror jeg nok ville vært større. I dag samarbeider vi godt og vil hverandre vel. Jeg har en ny samboer som jeg elsker, og det gjør heldigvis barna også. OG de elsker faren sin og har sluppet å oppleve konflikter eller baksnakking. For meg var et den løsninga jeg kunne få til å fungere, men det er sikkert mulig med tid og innsats å både tilgi og bli værende!

[Anonym bruker]

Jeg hadde kommet til å tilgi om han hadde gitt meg muligheten... Men han ville ikke mer..... Han valgte henne som han hadde hatt bak ryggen min fra jeg var 10 uker på vei... nå er barnet 6 uker....

[Anonym bruker]

Ikke så rart om det er vondt å tilgi. Alt som skjer i svangerskap og barseltid går så mye mye sterkere inn på en... det er som om sviket er dobbelt sterkt når en selv er sårbar. Noe av det er hormonelt - andre folk, ikke bare mannen min, klarte å såre meg mye dypere enn vanlig. Og det er en mental greie også, for en kvinne er svangerskapet så konkret, og framtida banker på døren - vår felles framtid, vår nye familie er så nært forestående, og om han ikke ser det så føles det som om han avviser hele samlivet...det er fælt.