Herregud for ei suppe jeg har rotet meg opp i..................

[Anonym bruker]

Hva gjør man egentlig når man har stelt i stand en tabbe uten sidestykke??

 

Vi har to barn fra før. Etter andrer mann begynte forholdet å skrante. Han er nå 4 år og vi har holt det sånn noenlunde på beina desse årene... Det går opp og ned ,med gode og dårlige perioder. Tror nok jeg synes det er verre enn han.

 

Nå er jeg blitt gravid igjen..dette skjedde i en god periode. Men nå er jeg 8 uker på vei og kjenner at dette er hakkende GALT...Jeg har ikke lyst på barnet og har heller lyst å flytte ut sammen med ungene og finne oss en leilighet..... Herregud...........

 

 

Noen gode råd?

 

Jeg vet det er dumt og alt det der, men er skikkelig deppa og trenger goder råd og ord...

[Anonym bruker]

Nå får du bare holde ut med mannen din om du er så ulykkelig som bare det. Noe så egoistisk som å bli gravid nå med en mann du ikke lenger vil ha er så lavmål at en ikke kan få sagt det.

 

Du har tydeligvis gitt han store forhåpninger om at alt er bra nå som du er gravid igjen. Så hvorfor skal du nå såre denne mannen som tror alt nå er bra.

 

Nei herregud, du får ta deg seriøst sammen, gå til rådgivning og fiks forholdet deres.

 

Egoistisk dritt kjerring, er det du er!

[Anonym bruker]

Sånn som jeg ser det har du følgende valg:

 

1. ta abort og flytte med barna

 

2. Beholde barnet og bli værende

 

3. Beholde barnet og allikevel flytte

 

dette er valgene din. Evt ta en tur innom familievernkontoret for og se om kan redde stumpene...

[Gjest]

Stakkars deg, jeg skjønner at du har det tungt.

Kanskje kommer den vonde følelsen av graviditetshormoner? Eller har dere det dårlig sammen for tiden?

Jeg vil anbefale rådgivning. Det er ikke lurt å ta slike alvorlige beslutninger alene når man er hormonell og deppa.

[Anonym bruker]

Jeg syntes du skal prøve så godt du kan med å få reddet dette forholdet. Det er jo en grunn til at dere ble sammen fra starten av? Sett dere ned og snakk sammen og da dere ble sammen....snakk om det fine dere så i hverandre og det morsomme dere opplevde sammen!

Men hvis du er helt sikker på at dette ikke vil fungere så syntes jeg du skal ta abort......det kommer ikke til å bli godt for hverken deg, den lille i magen eller ungen på 4 år.

Det er heller ikke lett å starte alene med to barn......og tenk om du finner en ny kjæreste om et år eller to som ikke har barn , men ønsker seg egene....vil du da ha et tredje barn?

 

Uff.....ikke lett for deg dette her!

Lykke til videre uansett valget!!

[Sara Rompompei]

Først vil jeg bare gi deg en god klem og si.... slapp av.... pust ut....

Dette ordner seg

 

Jeg har selv vært oppi akkurat samme situasjon som deg.

Jeg ønsket meg en 3. mann..... FØR jeg ble gravid.

Da jeg ble gravid raknet alt, og jeg ønsket slettes ikke dette barnet lenger.

 

Men husk at du er full av hormoner akkurat nå.... prøv å hold ut.

Det er lov å deppe.

Men prøv å sette opp en liste med pluss-sider og minus-sider over hvordan du har det i dag.

Tenk litt på hvordan du vil ha det, hvordan du kan få det til..

Det å gå til en familieterapaut alene eller i sammen er en god ide....

 

Selv fant ut at selv om følelsene for barnet i magen ikke var tilstede, kunne jeg ikke ta det bort.

 

Og det er jeg så utrolig overlykkelig for i dag.

Jeg hadde ett helvetes svangerskap, men belønningen for det er den beste belønningen jeg noensinne har fått.

 

Jeg ble værende med mann og barn.

Men da "babyen" var 1 1/2 valgte jeg å flytte ut.

 

Nå deler vi på de 2 største og er blitt kjempegode venner.

 

Livet har falt litt mer på plass på en måte.

Og jeg har i tillegg verdens mest vidunderligste godklomp.

 

Håper du finner ut av sakene dine

 

Mange gode klemmer fra

 

[Anonym bruker]

Takk til alle som kom med hjelpsomme svar...

 

Og til deg lykkelig, hvordan var det da du flyttet ut med tre barn? Fant du deg leil? Hvordan reagerte barna? Hvor gamle er de?

 

Mange spørsmål her, men jeg må bare høre.

 

Deler dere bare på de to eldste? Hva med yngstemann?

 

Tusen takk for at du gidder å svare..

 

HI

[Sara Rompompei]

Jeg fikk hjelp av mine foreldre til å kjøpe nytt hus.

Mannen bor fortsatt der vi bodde før, og skylder meg min andel av boet

 

Ungene mine er 11, 8 og 2 1/2.

Jeg vil ikke dele på minsten enda, vil vente til han blir 3. Guuud som jeg gruer meg til det

 

Ungene har tatt det ganske greit.

Merker det mest på eldstemann og yngstemann egentlig.

Eldstemann har litt hormoner, og passer nok på å legge litt skyld på skilsmissen. Yngstemann merker jeg blir litt stressa av å skulle hit og dit. Han savner pappaen sin masse. Men jeg merker at han ikke er klar for å bo 50 % hos pappaen sin enda.

 

Jeg passet på å flytte nærmere vennene deres, slik at prosessen på en måte ble bedre på det planet også.

 

Vi krangla veldig mye de siste årene, og han har egenskaper som slettes ikke var bra for oss som familie.

Ungene husker heldigvis ikke dette så godt lenger, og de vil jo naturligvis helst at vi flytter sammen igjen. Men det er ikke aktuelt for min del.

Jeg er veldig glad jeg klarte å etablere meg permanent såpass fort, da er veien tilbake liksom lengre.... om du skjønner.

 

Vi bor nå 10 min gange fra hverandre, i samme skolekrets.

De store bytter hjem annenhver uke, minsten er hos pappaen sin 2 ettermiddager i uka og sover der fra fredaq til søndag de helgene han har ungene.

 

Jeg har vært mest opptatt av at ungene ikke skal ha foreldre som ikke tåler trynet på hverandre, så jeg har spist min andel av kameler for at vi skulle fortsette som venner. Men det har absolutt vært verdt det.

Jeg har bl.a. ikke krevd barnebidrag fra ham for minsten.

Og jeg stresser ikke med å få min andel av boet.

Man blir ikke akkurat rik av å flytte for seg selv.

Og å "drepe" hverandre med økonomi synes jeg bare er dumt.

 

Laaaangt svar dette her hehe.

 

Bare spør om du lurer på noe