Kan ikke fatte moren min noen ganger.....

[Anonym bruker]

Søsteren min ble alenemor for noen år siden da ho valgte å forlate mannen som ikke gadd å ta del i livet hennes og barnets men bare føyk ute med venner og spilte data.

(jeg skjønner henne godt)

Vi stillte alle opp for henne da vi alle bodde på samme sted og hun fikk avlastning annen hver helg og flere uker i ferier av forskjellige familiemedlemmer, inkludert meg.

 

Om hun sa hun var sliten så syntes moren min sååå synd på henne og maste på at vi andre måtte hjelpe til mer.Da spesielt meg som den gang var singel og ikke hadde barn. Jeg hadde barnet hennes fra 6 om morgenen til 6 om kvelden 5 dager i uka og en helg i mnd. Og hun betale mindre for å bruke meg som dagmamma en de andre fordi hun var søsteren min og hadde litt lite penger. (men jeg hadde ikke noe imot å stille opp altså jeg er glad i søsteren min og barnet.)

 

Men for ca et år siden så var min da mann i en bilulykke og fikk en hodeskade, han overlevde og fikk tilbake all rørlighet men hadde en fullstendig personlighetsforandring, den gode og snille mannen min og pappan til barna ble en voldelig krutttønne som bare kom dritt ut av munnen på, som stjal bankkortet mitt og tok ut pengene mine og brukte de opp på dritt og i tilegg brukte alle sine penger så jeg måtte ut og låne penger for å betale lån og husleie så vi ikke ble kastet ut. Den mannen jeg hadde vært gift med var død og begravet og i hans kropp var en person jeg overhode ikke kjente eller ville kjenne.

Etter et par mnd med sånn dritt så kastet jeg han ut og tok seperasjon.

 

Men deter visst ikke greit at jeg gikk fra min mann selv om hun hadde full forståelse for min søster noen år før. Tydelig skulle jeg finne meg i at han ikke betalte noe i livet vårt, at han stjal mine og barnas penger, at han skrek til meg og barna at han slo meg, og knuste/ødela eiendelene våre. Og jeg skulle godta det for det var jo ikke hans skyld stakkars han hadde jo vært i en ulykke.......

 

For ja hun vet hvordan det var, hun har til og med sett det med egene øyner.

Når jeg gikk fra han fikk jeg beskjed at jeg skulle ikke forvente meg noe hjelp fra dem, jeg fikk skylde meg selv for at jeg var alenemor.

Jeg har derfor aldri bedt dem om noe hjelp overhode. Vi har minimalt med kontakt fordi jeg ikke orker å høre dritt.

 

Nå i morrest ringte hun meg etter at vi ikke har hatt kontakt på mange mnd. Hun spør hvordan det går, hvorpå jeg svarer "joda det går greit men klart kjenner jeg er litt sliten nå for begge unga har vært syke i over en uke.skal bli godt når ting kommer i normalen igjen." (det er ordrett hva jeg sa)

 

Da fikk jeg beskjed om at jeg skulle slutte å syte det var bare min skyld at livet mitt er som det er.

Og en masse annet dritt som endte med at jeg bare la på røret på ho.

 

Jeg vet hun likte veldig godt den mannen min var, det gjorde da jeg også, jeg elsket han tross allt. Så i tilegg til allt det andre så er jo savnet der etter den mannen som ble borte, det føles som om den var glad i døde men man ikke har noen grav å gå til.

Mens hun nekter og se at han ikke var den gode mannen lengre, og at han var en fare både for meg og barna. Enda hun har sett hvordan han ble med egene øyne.

 

Beklager ble langt og sytete, men kjente at jeg måtte få det ut noe sted og jeg har ingen å prate med.

Blir jo lei meg av at moren min sier slike ting og oppfører seg sånn, jeg har hele livet fått vite både med handliner og ord at jeg ikke er verdt så mye som søskene mine i hennes øyne.

Men at hun setter min ex høyere en meg og barna mine som er hennes eget kjøtt og blod ...................................

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Synes ikke at innlegget er sytete, du gjorde helt rett. Du kan IKKE bo sammen med en voldelig mann, spiller ingen rolle at det skyldes en ulykke. Selvfølgelig er det tragisk at personlighetsendringen skyldes en ulykke, men du kan jo ikke ta ansvar for det og risiker din og barnas sikkerhet bare fordi andre synes synd på han.

Dumt du ikke har noen rundt deg som kan hjelpe og støtte deg, det hadde du virkelig trengt og fortjent nå.

Alt jeg kan bidra med er en klem.