Når kom morsfølelsen?

[Anonym bruker]

Har hørt flere si at de ikke lot den slippe til med én gang fordi de var redde for å miste barnet. Selv fikk jeg ikke treffe henne før etter to døgn, og i de bevisste øyeblikkene var jeg veldig redd for at hun skulle forsvinne for meg. Den følelsen hang i de første to ukene. I slutten av den andre uken hadde vi en samtale med legen hvor han uttalte "det er aldri et spørsmål, vi tar ingen sjangser med mor". Da følte jeg mammabjørnen i meg, det var faktisk like før jeg ga legen en på tryne som kunne verdsette mitt liv over hennes. Må jo le litt av det i etterkant, klarte heldigvis å begrense meg...

[Anonym bruker]

Fikk morsfølelsen for fullt på kvelden etter keisersnittet, jeg hadde da fått hilst på babyen min, og var ikke så omtåka i huet lenger når jeg skulle sove den første natta.

Plutselig innså jeg at babyen min lå der borte, og jeg lå her og jeg kunne ikke bare sprette opp av senga å beskytte henne

 

Det var både en god og skremmende følelse som blei vekt i meg da, velta rundt i kroppen på helt uforklarlig vis, kommer aldri til å glemme det øyeblikket

 

Jeg fikk en lignende følelse i svangerskapet en kveld hun holdt fest i magen min, innså plutselig at det var min baby som tumla rundt inni der

 

Gode følelser som er verdt å ta med seg, jeg tenkte aldri at jeg ikke ville slippe inn morsfølelsen fordi jeg kanskje mista henne, tenkte heller at jeg var mor uansett og ville ikke kaste bort den første tiden på bekymringer ingen kunne forutse!

Og heldigvis gikk alt kjempefint, og jeg er mamma til ei stor frisk jente i dag!

 

 

 

[Maysan81<3+gutta<3]

Min sønn er født 2 mndr før tiden. Jeg så han ikke på 1 døgn, da jeg måtte hasteopereres da morkaken satt fast. Jeg skal være helt erlig og fortelle at morsfølelsen ikke satte ordentlig i gang før jeg kom hjem fra sykehuset. For da var det liksom bare vi. Jeg var veldig hormonell og sliten hele sykehusoppholdet, og brukte tiden på sykehuset å komme over at jeg hadde født to mndr før tiden. I dag er jr. 5 mndr, 3 mndr korrigert, og frisk som en fisk. Stor gutt har han blitt også 6 kg og 60 cm. Har begynt med grøt, og vi storkoser oss. Jeg har også en super samboer, som har vært en sterk person igjennom det hele.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er faktisk ikke helt sikker. Fødte 3 mnd for tidlig, katastrofesnitt, etter å ha vært forberedt på at jeg ville få prematurbarn siden jeg lå på sykehuset to uker med vannavgang. Det var derfor ikke noe sjokk.

 

Jeg prøvde kanskje å innbille meg at jeg hadde morsfølelse fra første øyeblikk, men tror dette var en langsom, gradvis prosess som kom jevnt med at jeg fikk mer ansvar for henne. Da jeg flytttet inn på sykehuset for ammetrening uken før hun kom hjem tror jeg det skjedde mye inni meg, siden jeg kunne ha henne hos meg hele tiden og at hun da endelig ble "min" - ble samtidig ekstremt hormonell og gråt hver gang de måtte stappe inn sonden fordi hun ikke fikk nok ved puppen

 

Nå er hun snart 8 mnd, ei blid og lubben liten prinsesse

[Anonym bruker]

Jeg vil legge til at jeg faktisk aldri var redd for å miste henne, selv om hun ble født 13 uker for tidlig. Hadde full tillit til at legene var dyktige nok. Det kjipeste var at hun ikke var "min" før etter veldig lang tid...

[Anonym bruker]

Jeg kan egentlig ikke helt si at jeg husker det nøyaktige øyeblikket hvor morsfølelsen kom veltende innover meg.

Jeg hadde vanskelig for å tro at det var en baby inni magen min, til tross for UL som stadig bekreftet dette. Vi hadde slitt så lenge med å bli gravide, og opplevd en sa.

Så det tok litt tid før jeg våget å tro at denne gangen ville det gå bra.

 

Jeg hadde et greit svangerskap frem til uke 31-32, da fikk jeg rier, noe de klarte å stoppe. Men i uke 34 måtte babyen likevel ut ved akutt keisersnitt pga. morkake løsning. Da den avgjørelsen ble tatt stolte jeg fult og helt på at legene ville ta seg av babyen, og at det ville gå bra.

 

Da jeg våknet på oppvakningen var det en søt sykepleier som vekket meg, og hun sa " nå kan du våkne, du har fått en sønn". Jeg trodde jeg drømte...vi viste ikke kjønnet på babyen, så det ble en dobbel overaskelse, babyen var ute, og det var en gutt!

Da mannen min fikk komme til meg, viste det seg at han viste ikke mer enn meg. Men han fikk gå å besøke gutten vår, mens jeg fortsatt lå på oppvåkningen. Det var litt vondt at jeg måtte vente, men da jeg fikk se bilde av gutten vår var jeg aldri i tvil om at jeg var mamma'n hans. Og jeg tenkte ikke på at det kunne gå galt. Han var så stor ( for å være så liten), og jeg stolte på legene.

Da jeg ble flyttet fra oppvåkningen, ble jeg trillet innom intensiven. Og da fikk jeg holde sønnen vår et øyeblikk, så fikk mannen min holde han. Babyen vår hadde kommet, og han var vår. Vi ble nok foreldre i det øyeblikket vi fikk holde han.

[Thea <3 Lotte]

Jeg husker det veldig godt! Det var da hun kom ut av kuvøsen og over i termoseng, og med egne klær! Da var det "plutselig" min baby! Da var hun 2,5mnd gammel og veide 1300gr...

Jeg og mannen min hadde hovedansvaret for henne hele tiden og gjorde det vi kunne, men selve den følelsen, morsfølelsen veltet over meg da når hun kom ut av kuvøsrn for godt:)

Lotte kom hele 16 uker fortidlig, og var lang tid på respirator og Cpap. Men det hindret oss aldri i å gjøre det sykepleierne kunne gjøre. Vi skiftet bleie fra dag 2, ga henne melk på Qtip, løftet henne ut av kuvøsen med respirator og cpap, stelte henne og stelte sengen hennes...

 

[Anonym bruker]

Den kom faktisk ikke før etter noen mnd på alvor tror jeg. Jeg var altfor syk til å kunne klare å tenke i det hele tatt. Det var en kamp for å overleve på sh siden de aldri hørte på meg før jeg nok en gang holdt på å stryke med.

 

Pappaen fikk "morsfølelsen" ganske umiddelbart tror jeg og han har beholdt den! Han tok nemlig alt stell, mating, opplæring, legegreier mv.

Da jeg skulle begynne å prøve, spurte jeg om hjelp, men fikk bare svaret om at dette kunne jeg vel fra før av.... - hadde skiftet bleie en gang før i mitt liv, på en ettåring 16 år før.....

 

Bodde ikke med henne før etter ca 10 dager (vet det er kort ifht mange andre), men var vel egentlig ikke i stand til å ta meg av henne da heller.

 

Først ca 6 mnd etter fødsel var jeg i stand til å ta skikkelig vare på henne. Da kom også den gode nærheten.