Noen andre som nettopp har blitt alene her?

[my&E *mistet vår datter*]

Nå har jeg fortalt han i lange perioder at jeg føler meg alene om babyen og at jeg synes det er kjempe vanskelig å gå gravid. Jeg har forklart han at jeg forstår ikke alle følelsene mine selv engang - men at jeg er urimelig til tider og vet ikke hvorfor - men det er mange som er sånn. og den siste uken har jeg rett og slett blitt deprimert. Jeg har sagt jeg synes han er egoistisk og ønsker at han tar mer del i forberedelsene. MEN;

Han er ute og fester med kompiser nå. han viser null forståelse for situasjonen min og at hormonene gjør meg helt i ulage. jeg sliter og føler meg alene og har snakket med han om dette. Men får bare høre hvor vanskelig jeg er og at jeg oppfører meg som en drittunge. Så jeg reiste fra han på torsdag. Og han tok ingen kontakt med meg. Lurte ikke på hva jeg gjorde eller hvor jeg var. Og igår klokken halv 4 spurte han hvorfor jeg hadde det så kjipt - da svarte jeg på en lang melding hvordan jeg følte det. Så hørte jeg ikke mer fra han - så jeg skrev en melding igjen klokken 9. Den svarte han ikke på. Så derfor ringte jeg. Og da kom det frem at han festet hos en kompis med e del gutter og en jente jeg ikke vet hvem er. Jeg vil ikke ha en som heller fester og vil prioritere kompiser og singelliv og ansvarsløshet når jeg er gravid med ungen hans. Så jeg sa at nå har han valgt, så derfor henter jeg alle tingene mine og da er det over for godt. Han skrev bare masse meldinger om hvor dum og barnslig jeg var - gjorde ingenting for å ordne opp. Ble hos kompisen sin og drakk videre. Jeg fortjener så mye bedre. Jeg fortjener en som bryr seg om meg. Jeg vil ha en som prioriterer meg. og i det minste forsøker å ordne opp og gjøre hva han kan for å vise meg hvor mye jeg og babyen betyr for han.

Så nå er jeg rett og slett alene. Jeg er kjempe redd, men tror nok helt sikkert at jeg skal klare meg fint med babyen. Men jeg er så skuffet over hva han viser seg til å være. At jeg synes jeg fortjener bedre enn slik han oppfører seg nå er ikke pga hormoner, og han hadde full mulighet til å komme hjem og stoppe meg når jeg pakket igår kveld for han var 5 min unna og sa han bare hadde drukket 2 øl.

Noen andre som nettopp har blitt alene her?

Jeg har forresten termin i september. Da kommer Leana til verden.

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Jeg er ikke i samme situasjon som deg, så jeg kan dessverre ikke komme med noen gode råd til deg.

Men jeg vil bare si til deg at du er en tøff dame og du kommer til å klare deg helt fint, du og babyen. Du får nok mange gode råd etterhvert, eller så kan du legge ut innlegget ditt på aleneforeldredebatten inne på din baby.

Sender deg en kjempeklem!

[my&E *mistet vår datter*]

takk. føler meg ikke så tøff for har grått mange tårer, men jeg må tenke på hva som er best for meg og babyen - og vil rett og slett ikke bo med en guttunge som ikke har bedre verdier enn han viser.

Jeg må ha en som kan ta ansvar.

Takk for svaret uansett. klem

[Gjest]

Kjære deg, dette er trist men jeg hadde nok gjordt det samme i din sitauasjon. Det ser ut som om han ikke er helt klar for å ta ansvar for familielivet. Jeg forstår godt han er nervøs for hva som kommer og at det er en stor omstilling men dere er jo da to om det. Jeg tror menn aldri kommer til å forstå 100% hva den gravide kvinnen går gjennom med tanke på hormonforandringer, humørsvingninger og den gravide kroppen generellt men han burde jo i det minste prøve å sette seg inn i det.

 

Lykke til videre my&E. Du skal nok se det ordner seg for deg og den lille

*Trøsteklem*

[Anita*født*]

Om øl og kompiser er viktigere har du gjort det rette... Ikke ta mer kontakt,la han gjøre det,begrenser seg hvor morro det er feste i lengden vettu=))

 

Dessuten sier du at du er mer verdt og det stemmer.Stå på vær sterk..

[my&E *mistet vår datter*]

tusen tusen takk for det svaret. Jeg håper bare jeg klarer meg fint og klarer å gi babyen alt den trenger. Jeg skal nok klare det - men føler meg bare veldig sviktet og alene nå, så det er tungt.

Graviditeten skulle jo være en lykkelig tid.

Takk for klemmer

[Kazaya er fødeklar]

Vil bare si at jeg synes du er tøff som viser at du har et tydelig standpunkt. Håper typen "våkner opp" og ser hva han er i ferd med å miste. Virker ikke som han er tørr bak øra ennå (umoden) Sender deg masse varme klemmer og håper du snart får det lettere.

[my&E *mistet vår datter*]

tusen tusen takk. Godt å høre at jeg ikke er helt bak mål som mener han ikke kan holde på sånn.

Jeg trenger litt støtte - og den støtten jeg har fått bare på denne tråden er mer enn hva jeg har fått fra han i hele svangerskapet...

[EnJente_m_2Jenter]

Kjære du, ville bare si at jeg slet med det samme i første svangerskap. Jeg holdt ut hele veien, men da barnet ble født og var 4 mnd...da tok det overhånd for min del. Jeg gikk....

 

Jeg stod foran han og sa: nå pakker jeg og flytter til foreldrene mine !

Og han bare stod der, sa ingenting...klarte ikke å stoppe meg eller prøvde ikke en gang...han sa jo etterp at han elsket meg og ville være med meg, men det hjalp ikke. Nok var nok. Endte opp med fødselsdepresjon på meg, og barnet ble forvirret og spiste ikke på mange mnd. Drakk melk, men rørte ikke mat. Ergo hun ble sikkert stresset.

 

Det jeg vil frem til er at du inni deg vet hva du finner deg i og ikke skal finne deg i. Om du går nå er det bedre enn om du venter. Så får du kommet deg i en stabil situasjon FØR barnet kommer. I tillegg gir du han nå tid til å prøve å få deg tilbake, PRØVE å forbedre seg...sier ikke at han fortjener det, men det er en sak mellom dere.

 

Om han ikke gjør noe med at du reiser...da kan han bare drite i det...å være alenefar er ikke så enkelt og han tenker nok ikke lengre enn nesetippen akkurat nå...blir nok litt annerledes når dette barnet faktisk kommer ! Bare vent å se...du hører nok fra han !

 

Hvor gamle er dere forresten ? Vi var unge, 24 år begge to.

[Amanter<3 1+venter tvillinger]

Du klarer deg nok!

Synes du er tøff, og at det er riktig å vise at du har en grense for hva du tolererer, og at du krever respekt og likeverd i forholdet mellom dere. Selvfølgelig er det bedre å være to enn en om foreldrerollen, men ikke for enhver pris. Ikke om han ikke har tenkt å bidra. Det er bedre å være alene om å ta deg av et barn, enn å måtte være alene om å ta deg av både barnet og ham.

 

Det virker som at du har vært tydelig og flink til å kommunisere hvordan du har hatt det i svangerskapet, det er viktig. Jeg har vært litt av et troll selv, og vi har slitt endel disse månedene, samboeren min og meg også. Bare for å si noe om at du ikke er alene om å lage et helvete for typen. Det viktige er jo hvordan han forholder seg til det, og hvordan dere klarer å løse dette. Og jeg tror det er lurt å være ydmyk og innsiktsfull nok til å innrømme både for seg selv og han at når hormonene regjerer, kan det være helt uutholdelig for dere begge. Og at det er hormonene som styrer.

 

Har dere vært sammen lenge før graviditeten forresten? Har dere litt ballast fra lysere tider han har kunnet tenke tilbake på når han synes det står på som værst?

 

Om han etter hvert kommer tuslende tilbake og vil være pappa, får dere evt ta det derifra. Ting kan skje, og ting kan forandre seg. Hvordan fremtiden ser ut vet ingen. Slik det er nå, ser det ut som at du har tatt et riktig valg. Som sagt, om det skulle fortsatt slik, hadde du risikert å ende opp med å ta deg av to barn (inkl han).

Om dere skulle finne tilbake til hverandre, vil nok premissene bli litt annerledes, fordi dere har vært gjennom dette. Om dere ikke skulle finne tilbake til hverandre, står du nå igjen alene, men sterk, og vet iallefall hva du har å forholde deg til.

 

Lykke til!!!!

Klem:)

[JC:-)]

Skjønner deg egentlig veldig godt der, var nesten oppe i samme situasjon som deg da jeg gikk gravid med min første. Som ikke var planlagt fra begge sin side, men det skjedde. Jeg var jo kjemeglad for det, men mannen hadde en annen oppfatning og ble ikke spesielt glad. Følte seg ikke klar til dette, Han gjorde mange dumme tinger i den perioden.

Men den dagen han for første gang kjente spark i magen min, den dagen snudde alt seg og han begynte å forstå at det var et liv i magen min. Han begynte å forstå at han skulle bli pappa da, og det var som natt og dag. Han ble oppmerksom på meg også. Men det tok han over 4 mnd for å forstå dette.

Så spørs det jo hvor gammel er faren til barnet ditt?

Det er en stor omveltning å få barn, og kanskje veldig vanskelig for guttene som ikke kjenner det vi kjenner. Jeg synes du kan gi han litt mer tid jeg da og få han til å forstå at det er en liten levende skapning inne i magen. Men jeg forstår det veldig godt også hvis du ikke orker mer..... Tungt er det. Nå venter jeg nr 3 (har en på 8, ei på 6) med samme mann og vi har vært gidt i 5 år. Så det er håp.

 

Ønsker deg lykke til uansett hva du gjør.

[Akasha79r]

Min kjære er ute og feste også. Jeg er hjemme alene i noen dager for jeg jobber i påske mens han har fri.

Jeg er ellers VELDIG mye alene, han e sjømann og jeg er utenlandsk så jeg har ingen her. Jeg føler meg ensomt uten familien min og uten han, jeg også blir deprimert og av og til gråter jeg og føler meg alene i verden... men hallooooooo i lukken! jeg kan ikke nekte han å feste, jeg kan ikke nekte han å være med venner! Han må kunne gjøre det nå før babyen kommer. Hvis jeg hadde vært massete og grinete hadde han nok ikke giddet å svare på meldingene mine heller, da hadde han ventet til jeg roet meg ned for å kunne snakke. Han hadd forstått hvordan jeg føler meg, men han hadde også bedt å bli forstått. At kanskje om ikke så lenge skal han ikke feste så mye og tilbringe så mye tid med sine venner.

Men han viser meg kjærlighet. Når jeg har vært trøtt og kvalm og med oppkast er det han som har laget mat og vasket hjemme og handlet i butikken. Han klemmer meg når vi legger oss og sender melding når han e på fest og sier at han e glad i meg.

Jeg tror forståelse går begge veier.

Kan det være din kjære e "redd" for ansvaret som kommer og derfor prøver han å "gjemme" seg med venner på fest?

Ikke vær egoistisk og tenk på hvordan han har det også.

Han er sikkert glad i deg men vet ikke hvordan han skal takle alt dette her. Det er ny for han også!!!

Lykke til! Håper dere finner ut av dette.

Klem

 

 

[A1exandra89]

uhm, svært uenig i dette.

 

Ja dette er nytt for han og, men for faen få fingern ut a ræva å skjønn at fyrn går faen ikke igjennom noe hormoner, noe smerter, ikke samme bekymringene og følelsene vi har! nei hvettuhva! hans behov kommer faen ikke før hans gravide kjæreste. Feste er en utrygg følelse. tenk om det hadde skjedd henne noe, det skal være en trygghet at han er edru og kan kjøre, komme , hente hvis det skjer noe med den gravide eller noe annet. her er det først og fremst kommunikasjon men også er det noe som heter " he´s not THAT into you" og da bryr han seg faktisk minimalt om man stikker, kjefter eller noe annet. hadde han vært ordentlig inreressert å respektert så hadde han for faen reagert og tatt ansvar!

 

Ikke grav dere ned og unnskyld mannlig oppførsel bare fordi det har vært slik! ikke allle menn er immobilisert på følelser og andre plan. De er faktisk ikke dumme. De forstår om de kan fucke rundt eller om de får et ultimatum og da ser du om de er intr eller ikke!

 

Graviditet er den største jobben emosjonelt og fysisk. Så der kommer kvinnens følelser først! bættere!

[en fin gutt og et lite + på cb]

når jeg gikk gravid med gutten min kom det litt "plums" på oss begge. han var ikke i utgangspunktet veldig planlagt..

kjæresten min synes det var veldig vanskelig og sleit veldig.

han ville gjerne være sammen med meg, men ville bruke mye tid på å prate og kværne. valget var tatt så jeg stilte han et ultimatum...

jeg sa at du skal få TID.. men jeg er ikke kjempetålmodig.

jeg var forberedt på at forholdet vårt kanskje ikke var et varig forhold, så jeg sa til han at hvis han ville sutre måtte han gjerne gjøre det itl meg. men jeg hadde bestemt meg for å bli mamma uansett, og skulle jeg klare å gjennomføre det alene så hadde jeg kanskje nok med meg selv akkurat der og da.

så han fikk litt tid til å tenke, fikk ikke syte til meg. men hadde et press på seg på å "ta seg sammen", han brukte gode venner til å tenke høyt med. i dag er vi fortsatt sammen og vi har det veldig bra.

 

skjønner at det er vanskelig å forholde seg til han som han oppfører seg. høres ikke ut som han vet helt hva han skal gjøre. kanskje et "ultimatum" er det beste?? still han til veggs. krev å få snakke skikkelig med han, så han skjønner hva ting dreier seg om.

 

det er knalltøft å gå gravid alene. det endte med at mannen min fullførte studiet sitt i en annen del av landet og kom endelig hjem dagen før første rien min kom. selv om han var tilstede, kjærlig på tlf og hjemme så ofte han kunne var det tøft å være alene i hverdagen. du må ikke bruke for mye energi på dette!! skal han ut av verden så må du få han ut snart.. du skal kunne GLEDE deg til prinsessa kommer

lykke til!!

[Akasha79r]

Hei A1exandra89

Det er flott du er uenig med meg, dette er jo tross alt et forum og det hadde vært kjedelig hvis alle tenkte lik.

 

Nå er eg 13 uker på vei og har derfor en liten mage og føler meg ganske frisk bortsett fra trøttheten som enda holder meg selskap. Jeg vet ikke om jeg kommer til å tenke annerledes når magen blir større men jeg har lært meg å være veldig uavhengig av andre, så skjer det noe må jeg bare klare meg selv. Som sagt, min samboer e sjømann og er vekke 4 uker om gangen. Familien min bor ikke her og jeg MÅ stor sett klare meg alene, så jeg ser ikke noe problem at han e ute med venner. Når jeg har fri er jo han med meg, men når jeg jobber (jeg jobber natt) så er han ute med venner og det er helt i orden med meg.

 

Jeg har en annen synspunkt enn de fleste som har svart på denne posten men jeg tror også det har med hvordan livstilen vår (meg og samboeren) er.

 

Alle finner seg i forskjellige livs situasjoner og derfor noen ganger er vi uenige fordi vi ser det samme "problemet" fra en annen vinkel.

 

Jeg VET at min samboeren kommer til å passe så godt som mulig på meg og klumpen. Jeg stoler på han, men gjør han noe jeg ikke finner meg i får han nok vite det, må jeg gi et ultimatum så gjør jeg det!!!

Jeg er ikke dum heller.

Men prøver å vise forståelse for han også. Alt handler ikke om meg bare fordi jeg er gravid.

)

 

Klem

Akasha + klump i magen 13+3

[taras]

hei. jeg skal bare si at du har gjort det rette. ikke utsett barnet ditt for et slik menneske. en far skal alltid være der, være ansvarsfull og trygg, ikke gå ut og feste når mor har det jævlig.

jeg er også 13 uker på vei og alene mor. har skrevet om faren på alenemor forumet hvis du vil lese det. bare vit at du ikke er alene og det er hans feil og hans tap.

 

masse klem og gode ønsker

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Det er vel og bra det du skriver Akasha. Virker som at dere har funnet deres livsstil og aksepterer denne begge to.

Men ut fra det HI skriver, virker det ikke som at mannen hennes fester for å være sosial. Det virker som en reaksjon på at han ikke klarer å forholde seg til hennes graviditet/ babyen som kommer, og det blir noe ganske annet. HI skriver jo at hun har forsøkt å prate med han, forklare han hvordan hormonene påvirker kroppen osv. Men han later til å takle dette svært dårlig. Og hun får jo IKKE den oppmerksomheten hun ønsker fra ham (i motsetning til deg).

Jeg tror HI vet best for seg selv og den lille hva hun skal gjøre, og det er et tøft valg hun har tatt. Det beste for alle er vel om at det skulle ordne seg. Men synes ikke vi har rett til å si til henne at hun har gått for tidlig/gitt opp for tidlig. Vi vet ingenting om hvor vanskelig hun har hatt det. Men jeg synes ut fra det hun skriver, at hun later til å ikke ha hatt det så enkelt...

[EnJente_m_2Jenter]

A1exandra89

 

Ufattelig bra skrevet

[Amanter<3 1+venter tvillinger]

Jeg tror det er stor forskjell på hvordan helhetssituasjonen til folk er. Jeg har mange av de samme oppfatningene som det, Akasha79r. Min kjære og meg har alltid vært opptatt av å kunne leve selvstendige liv, og gi hverandre frihet, også nå i svangerskapet. Han er mye ute med sine kompiser, og jeg treffer mine venner. Og siden vi har mye felles venner, hender det vi drar på fest sammen også, og jeg drikker munkholm. Jeg er i god form, og vi har begge den innstillingen at vi får være så sosiale vi kan nå, for når babyen kommer, blir det nok lenge til neste gang vi bare kan stikke ut midt i uka.

 

At han i perioder er mye på fest er ikke noe problem for meg, fordi resten av forholdet vårt er så stødig. Han gir meg masse oppmerksomhet, og jeg føler slett ikke at jeg er alene om dette. Jeg kan stole på ham på alle måter, og selv når han er på fest, sender han søte meldinger til meg innimellom.

 

Hadde vi hatt det slik som HI beskriver sånn ellers i forholdet, hadde selvfølgelig ting stilt seg annerledes. Da hadde festing på toppen av det hele føltest helt forferdelig. Det er noe med sammenhengen ting skjer i, og helhetsbildet. Det tror jeg er litt viktig å få fram her.

 

Som jeg skrev i et tidligere innlegg, så støtter jeg HI fullt ut på grunnlag av den situasjonen hun har beskrevet. Som jeg oppfatter dreier seg om mye mer enn at mannen hennes tar seg en fest i ny og ne.

 

[my&E *mistet vår datter*]

Tusen tusen takk for alle svar.

Det er godt å få så mange forskjellige menneskers synspunkt, for da får jeg litt mer objektivt innblikk i det som skjer. Og jeg vet nå at jeg har tatt det rette valget. Jeg kan ikke leve sånn. Jeg må tenke på hva som er best for meg selv og barnet mitt.

Jeg kjenner henne sparke og jeg gleder meg over de små tingene som skjer, og det er faktisk sånn det bør være. Så hvis jeg da ikke kan få det med HAN, så har jeg det bedre alene, enn å gå å bekymre meg, føle meg verdiløs for han, nedprioritert, alene i forholdet, alene om forberedelsene i tillegg til at jeg må gå rundt å rydde og vaske etter han nå som babyen snart kommer.

Jeg gir han tid nå til å finne ut hva han vil, men noe forhold tviler jeg på at det blir hvis han trenger mange måneder på seg - for da klarer jeg nok ikke stole på han igjen.

Noen av dere lurte på hvor gamle vi er. Vi blir 27 begge to, og dette barnet var planlagt, så han har rett og slett skuffet meg kollosalt med oppførselen sin.

Og om han ikke gjør noe for å ordne opp nå, så tror jeg dessverre ikke jeg noen gang kan kunne leve med han igjen.

Takk for all støtte og alle råd. klemmer

[Akasha79r]

hei my&E

Når jeg leser denne siste posten din skjønner jeg deg bedre. Du skal ALDRI føle deg verdiløs for noen eller nedprioritert.

Jeg synes synd på deg, at dere planlegger å bli gravide og at han svikter deg.Forstår at du er forbanna.

Jeg har vel mine synnspunkter men det gjelder KUN mitt forhold. Når jeg stepper i dine sko innser jeg at du har et helt annet situasjon hjemme. Jeg håper for det beste for både deg og babyen din.

Mange klemmer

 

Akasha + klump i magen 13+4

[my&E *mistet vår datter*]

Takk for det. Jeg unner ingen denne situasjonen. Jeg ønsker for alt i verden å være en lykkelig familie, og jeg trodde faktisk vi skulle bli det - men når ting er som de er nå så er jeg ikke lykkelig og da må jeg nesten tenke på meg selv om barnet.

Jeg har datteren min - vi skal nok klare oss. selv om det er utrolig trist og vondt.

[Tidemann]

Det vil komme en dag når du vil sitte og se tilbake på det som skjernå og så vil smilet komme... det vil bare føles så VERDT det når du er kommet over sorgen!

[snoopy81+tigergutt+plomma ツ]

Jeg tenkte jeg skulle sende deg en pm, men det går ikke my&E! Jeg kommer også til å bli alenemamma, så kanskje vi kan snakke litt sammen, og støtte hverandre opp?

[my&E *mistet vår datter*]

hei. hva er pm? er ikke så inn i dette jeg tror jeg ... kan gjerne prate sammen. For har ingen andre å prate med. ingen av vennene mine som har blitt alene mamma så de vet ikke helt hvordan jeg har det nå...

godt å få objektive synspunkt fra en som er i samme situasjon.