Min ekssamboer terroriserte meg psykisk

[Tankefullkvinne]

 

Jeg lurer på om det er noen andre som befinner seg i min situasjon. Alene med et barn, forlatt av en mann med store psykososiale problem. Jeg kan jo fortelle om min egen situasjon: jeg har en datter på snart fire år og trodde at jeg var lykkelig sammen med en mann som ga meg alt. I begynnelsen av forholdet vårt ga han meg roser, smykker og skjemmet meg bort hver eneste dag. Men så snudde han om og ting var ikke så rosenrøde lenger. Han ble sykelig sjalu, ville vite hvem jeg snakket med til enhver tid. Han spurte tom. vår datter som på det tidspunktet var tre år om mamma hadde vært sammen med andre menn. Min datter forstod selvsagt ikke hva han mente, og bekreftet at jo, vi hadde jo sett noen her og der. De få gangene jeg fikk overtalt han til å få dra på turer med venninner ringte han konstant. Det kunne nesten ikke gå fem minutter før han maste om et eller annet. Hvis jeg ikke tok telefonen når han ringte ble han forbannet. Venninnene mine reagerte på dette og ba meg gå fra han. Jeg benektet at vi hadde problem, han var jo så hyggelig ellers. Og de var enige i det. Han var nemlig alltid smørblid samme hvor sint han kunne bli når vi var ute blant andre. Det var når vi kom hjem han lot meg gjennomgå.

Det som fikk meg til å gå var at jeg kom i kontakt med en god kollega på jobb. Litt etter litt fortalte jeg om den psykiske terroren jeg opplevde og han ba meg om å forlate samboeren min umiddelbart. Det er ni mnd siden jeg gikk. Han har vært rasende, beskyldt meg for å være utro, og sprer rykter om meg til alle. Men annet enn det har han ikke gjort annet enn å telefonterrorisere meg. Jeg så han utenfor den nye leiligheten min noen ganger, ringte da politiet. Han var der aldri når de kom, så de tror kanskje at jeg fant på alt. Hvem vet.......

Han var verdens søteste da vi møttes og jeg merker at jeg har problem med å stole på andre menn igjen. Denne nye kollegaen f.eks, jeg skjønner ikke hvordan jeg kan vite at alle menn ikke er som eksen min. Heldigvis vil han ikke møte vår datter. Han påstår at hun sikkert ikke er hans og at det er grunnen til at han forlot meg. Datteren min spør etter han og det gjør så vondt å fortelle at pappa er for syk til å være sammen med henne. Jeg har flyttet til en ny by og hører ikke så mye lenger fra han. Jeg gruer meg bare til datteren min blir eldre. Lurer på hva jeg skal fortelle henne. Årene med min eks har blitt så vanskelige at jeg i dag går til en dyktig psykolog som backer meg opp. Hun ber meg om å ta et steg av gangen. Men det er så vanskelig.......

[4skatter]

Hei, jeg må bare sende deg en klem og si at du er flink og sterk som gikk i fra han... Jeg har ikke klart det enda... Jeg bor med en mann som utadvendt er verdens snilleste... og hjemme har jeg det største sure monsteret... Han er alltid sur og prakker ned på meg, og forteller meg at jeg ikke gjør noe, at jeg ikke duger... Jeg er så lei av det sure trynet, av de spydige kommentarene, av å være redd for å være med på ting fordi han blir så sur i mange dager etterpå... Det flyr ikke en flue her inne, hele stemningen er amper, alle er redd for at pappa blir sint... Men jeg elsker denne mannen... Han er så snill og god når han er glad.. Han har slitt med vinterdepresjon, og jeg har håpet oppe om at dette går over, derfor har jeg ikke dratt fra han enda.. men det er nok ikke lenge til... Må bare manne meg opp... Men jeg føler meg psykisk mishandlet...