Negativ, fortvila og litt oppgitt.

[Anonym bruker]

Vi har ungene hans i påska, og jeg føler de hele tida gjør så my feil. Jeg har ikke yst å gå å klage og hakke hele tida så jeg holder fint kjeft. Før så irriterte jeg meg mye, men nå venter jeg bare til det går over, og de reiser sin vei igjen. Men de gjør absolut alt helt annerledes enn meg, og hva jeg er vant med og hva jeg forventer av dem.

De går inn med sko, de spsiser chips rett ut av posen, og posen ligger igjen i sofaen til neste dag. De verken dusjer eller vasker seg på flere dager. De lakker negler uten å legge ned papir, det er alltid striper i bordet etter dem, vannringer, kjøkkenbenken er alltid smulete og dråpete. Det er alltid tomme dorullholdere på do, det henger jakker og gensere rundtomrking på stolene. Ladere og telefoner og alt mulig rot bare slenger rundt på møbler, gulv, gang, kjøkken. Håndkær vaksekluter, bomullsdotter. Tannbørstene legges på servanten og skapet, vått rundt med tannkrem søl. Fingeravtrykk, galssene, koppene og alt de tar på blir klissete, bordkanter, dørkarmer, telefon og tastatur. Jeg kan faktisk bare ikke fatte å begripe at det går an. Kan ikke forstå at noen kan leve sånn.

Og så har vi bråket, yden av dem, krangling, syting, klaging, slåssing, med lugging, biting, slåing, og hylgrine dramaskriking. De skravler og maser om så ufattelig mye usakelig, og ofte helt upassende for alderen, ting en aldri kunne drømme om å si fremfor voksne, språkbruk, ordvalg, uttrykksmåte, så vel som totalt mangel på innhold av noen som helst kvalitet.

 

Vi har to barnehagebarn sammen, det ser ikke slik ut etter dem, og ikke bråker de like mye heller. Jeg streber jo etter å gi barna mine et rolig og harmonisk hjem, med sang, musikk, lek, bøker og mye prat og læring. Samt at vi hjelper hverandre, vi gjør ting sammen, vi dekker av og på bordet sammen, gjør jobben og koser etterpå. Selvsagt får ungene gå fra bordet før alle er ferdige, men man sier takk for maten, av og til ta bort fatet. Så får de skryt og kos.

 

I dag etter maten var det ikke en eneste en som sa takk for maten, de bare forsvant, det var oppreven serviett under middagsbordet, og når de gikk trakk de bare ut stolen uten å sette den halvveis tilbake igjen, bare skubb ut, reise seg og gå. Så rotete og ekkelt det så ut rundt og på bordet, med stolene slengt bortover gulvet. Jeg bare kan ikke forstå at det faktisk er mulig å leve sånn. Og rett og slett ikke se hva en holder på med.

 

Jeg prøver å engasjere med ulike tema som kunne være intressant for ungdommer, utdanning, arbeidsliv, miljøvern, mobbing, rasisme, toleranse, media og påvirkning, hva som måtte være aktuellt, men får ingen respons. Priser på klær og spill, biler, hus og alt mulig status, og feriemål, og statusjag, er alt det går i. Hvem som klina med hvem, og hva ny super ting til x antall tusen noen på skolen har fått.

Jeg prøver å snakke om skole og hva de lærer om i ulike fag, hvilke ting de har gått igjennom, og hva de skal til med, men får det rett i fleisen.

 

Dette er jo ting jeg også gjør med andre ungdommer, og også mine egne barn. Når jeg henter i barnehagen så spør jeg jo barna hva de har gjort på, hvem de har lekt med og hva de har lekt, snakker om sangene og historiene som står på planen, er engasjert. Med hans unger så nytter det ikke.

 

Men det er jo sikkert fordi jeg er en negativ sugge, som hele tiden tenker, nei man tørker opp når man søler, du slipper ikke bare ting ned på gulvet å lar det være der i dagesvis, en henger av seg i gangen, og man sparker ikke på salongbordet med sko på, man svarer når noen henvender seg og en deltar i samtaler.

 

Jeg fatter det ikke for jeg klager heller ikke, ikke himler jeg med øynene og jeg smilier og er grei. Men vi er på helt ulike planeter, vi lever helt ulike liv, og vi har tydeligvis ingenting til felles. Bortsett da fra HAN som er den viktigeste mannen vi alle våre liv. Han holder seg veldig passiv når de er her. Han blander seg lite i samtalen, han oppdrar dem lite, da mener jeg han griper lite inn, han lar dem være opptatt med sitt, uten at han dytter på dem sine verdier og interesser. Han selv er jo den friskusen, men han lar dem bare sulle rundt i huset i joggeuksene sine. Han lar dem snu natt og dag, og støtter bare til om det er noe HELT uakseptabelt som blir sagt eller gjort. Han sier at de liker det sånn. De er i den alderen, de har det sånn hjemme hos mor, og han vil ikke gå inn å presse e til å bli slik som han.

 

Jeg opplever dem som den totale motsetning fra oss, jeg opplever dem som fremmede, jeg forstår dem ikke, jeg har problemer med å finne noe som helst felles grunn med dem.

Jeg synest synd på dem, jeg føler de mangler mye i oppdragelsen, og jeg føler også at det er veldig vanskelig å komme inn med oppdragelse også den delen av oppdragelse som å gi verdier og å engasjere, hvordan skape fellesskapsfølelse, samhold. Hvorfor vil de ikke være del av vår familie, de hadde klart hatt mye igjen av å ta med seg litt fra denne delen av familien sin også.

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg er nok ikke i din situasjon ... ennå ... MEN det er godt mulig at jeg kan havne i en ganske liknende situasjon.

Kort om dagens situasjon; HAN har 2 barn - JEG har 2 barn - og til sommeren kommer vårt lille "kjærlighetsbarn" til verden. (Det var ikke helt planlagt!) Barna våre er 5, 6, 7 og 9 år gamle.

Vi bor fremdeles hver for oss ... og dette er ganske bevistt fra min side!

Han har sine barn annenhver uke og da er de hos oss ca. 2 ganger i løpet av uken ...

Jeg kjenner meg så godt igjen i din beskrivelse av HANS barn ... De tar for seg og har ingene respekt ... De er høylytte ...

I vårt tilfelle kan jeg føye til; De er GRISETE ved matbordet ... de kan ikke sove i egne senger, de MÅ sove sammen med pappan sin, så jeg ender på sofaen (minner om at jeg er veldig gravid!), mens han og barna sover i min seng .... om morgenen bråker de, og min kjære mener det er helt ok - det er jeg som er vrang når jeg forlanger at de skal respektere at andre mennesker ikke liker å bråvåkne av støy og herjing klokken halv syv på lørdag morgen ... sønnen hans tar ikke opp ringen og tisser alltid på denne når han går på toalettet - dersom man ikke er obs, setter mans seg på hans tiss ! *ÆSJ !!! og GRRRRRRR* ... Jeg kunne, som deg, fortsatt i lange baner og remset opp ...

 

Jeg er som deg - jeg biter tennene sammen og forsøker å være så hyggelig å blid som mulig, men allikevel gjøre oppmerksom på husregler og grenser ... de hører selvfølgelig ikke på meg ... og pappan mener at jeg er storforlangende ! "De er jo bare barn ..."

 

Er du som meg, så har du nevnt små episoder for din kjære i håp om at han kan rette opp litt - MEN ikke fortalt han hvor MYE det faktisk plager deg og går deg på nervene !!!

Jeg må innrømme at jeg enkelte dager faktisk må påminne meg selv om at barna hans faktisk kan være ganske søte og hyggelige ... for noen ganger må jeg ærlig innrømme at jeg ikke engang liker dem !!!

 

Vi har selvfølgelig snakket om å flytte sammen, men på bakgrunn av mine opplevelser og at jeg ser for meg en fremtid som din, vegrer jeg meg veldig !

Jeg har derfor meldt oss på kurs ... tror det heter "Nyfamiliens muligheter" !? - det tar visstnok for seg problematikken rundt nettopp dette med å spleise sammen barnefamilier - og hvordan få dette til å fungere best mulig.

Jeg har fortalt min kjære at jeg gjærne vil utsette videre diskusjoner og planlegging til etter vi har vært på dette kurset ... Han vet at jeg vegrer meg for å flytte sammen, men han vet ikke at jeg har begynt å planlegge en fremtiden der vi faktisk fortsetter å bo hver for oss ... !

 

Den endelige avgjørelsen vil jeg altså ta etter kurset vårt, som holdes om 2 uker ...

Jeg håper nesten at de "faglærte" råder oss til å følge min intuisjon ... !

 

Jeg synes du er tøff som holder ut hverdagen din !

Jeg tror det er vanskelig for utenforstående å sette deg inn i denne problematikken. Ofte blir vi "ste-mødre" sett på som dømmende, sjalu, strenge, m.m ... ja kall det gjerne "slemme". Men som du påpeker; Vi er jo bare totalt frustrete og hjelpesløse fordi HAN ikke tar sitt ansvar på alvor !!!

[Anonym bruker]

"Men de gjør absolut alt helt annerledes enn meg, og hva jeg er vant med og hva jeg forventer av dem"

 

Hva forventer mannen din? Hva vil han kreve av evt fellesbarn - på sikt? ser han at småsøske tar etter storesøsken?

 

"det er alltid striper i bordet etter dem, vannringer, kjøkkenbenken er alltid smulete og dråpete. Det er alltid tomme dorullholdere på do, det henger jakker og gensere rundtomrking på stolene."

"Tannbørstene legges på servanten og skapet, vått rundt med tannkrem søl."

 

er du litt perfeksonist...? Det skal jo synes at det bor folk i et hus?

 

"De skravler og maser om så ufattelig mye usakelig, og ofte helt upassende for alderen, ting en aldri kunne drømme om å si fremfor voksne, språkbruk, ordvalg, uttrykksmåte, så vel som totalt mangel på innhold av noen som helst kvalitet."

 

Dette sa mannen min også, om min sønn (hans stesønn): "han bare prater i vei selv om han ikke har noe å si." Da ble jeg rett og slett forbanna. Han var 7 år, hva venter du, skal det være interessant for deg personlig før han får lov å åpne munnen???

 

Å interessere seg for barnas verden er den voksnes oppgave - ikke som du, å interessere seg for det du selv syns BURDE VÆRE barnas verden..... Klarer du å pludre om dataspill, kjærester og neglelakkfarger i noen uker, vil du se at de kan komme til å åpne seg for deg på andre felt også.

 

Ærlig talt: mobbing, utdanning, skolearbeid og rasisme...viktige ting, men bare temaer som de tutes ørene fulle av i et ovenfra-og nedad-perspektiv. Ungdommer får stadig høre om dette fra skolen og fra snerpete barne-tv-programmer der "stopp, ikke mobb"-låta er de voksnes tilnærming til popmusikk. Tantete, ufarlig og kjedelig...

 

"Vi har to barnehagebarn sammen, det ser ikke slik ut etter dem, og ikke bråker de like mye heller."

 

Men dette burde jo mannen din være interessert i...?

 

"Jeg fatter det ikke for jeg klager heller ikke, ikke himler jeg med øynene og jeg smilier og er grei. Men vi er på helt ulike planeter, vi lever helt ulike liv, og vi har tydeligvis ingenting til felles."

 

De merker det nok, de også!! det var ikke de som valgte deg, det var faren deres som valgte, husk.

 

Dette vil alltid være et betent område, men du trenger nok en lengre konferanse med mannen din, hvis du klarer det uten å anklage og uten å fristes til å si lite pene ting om barna hans. (min mann tåler alt fra meg - men hvis jeg antyder at hans datter ikke er perfekt, så tenner han!!!)

 

Og du trenger å bestemme deg for hva du vil irritere deg over. Sånn som det er nå, blir "alt" like stort. Tannkremsøl og flåsete prating hører med til livet med tenåringer. Men sko på inne, roting og dårlige manerer behøver du ikke finne deg i. ikke rydd opp etter dem. La mannen din gjøre det, og fortell ham hvorfor... du skal ikke være tjeneren som muliggjør dårlig oppførsel. Han blir fort nok lei hvis det er han som må rydde...

 

Og husk: han kan ikke komme inn hver fjortende dag og liksom "oppdra"- han må også være ei frihavn for ungene. Tenk på hva du ville ha gjort hvis dine små bodde borte det meste av tida: ville du bruke den usle korte helga til å kjefte...?

 

Lykke til, hilsen mor og stemor

 

[Anonym bruker]

Anonym 10.51.. du fkk det sagt så bra:)

 

Jeg tror nok du vil se at når dine barnehagebarn vokser til. så kommer det nok mer bråk, vannringer på bordet, tannkremsøl og skravling om uvesentligheter..

 

Tror ikke du kommer til å tenke sånn om egne barn..og husk, mannen din har samme følelser for alle barna og ser det nok ikke på samme måte som deg..

[Anonym bruker]

Jeg prøver å ha et reflektert forhold til både meg selv og alle andre oppe i denne situasjonen. Både tanker og følelser og ikke minst hvordan jeg gjør og hvordan jeg oppfører meg. Jeg ønsker verken å være smålig eller sjalu, og har vel kommet til at det ikke nødvendigvis er der i det stikker. Men det er jo lov å spørre seg, om hva barneoppdragelse faktisk er. Jeg er jo egentlig av den oppfatning av at det er mer enn kun korreks og irrettesettelse. Selvsagt innebærer det en slik må du gjøre og en slik må du ikke gjøre side, men den virkelig store påvirkningen er jo eksempelets makt, en lever med barna og de blir påvirket av hvordan vi har det hjemme. Stebarna derimot blir ikke like mye påvirket av oss, de kopierer ting og tar med seg mer fra sin mors hjem, enn fra vårt, rett og slett fordi de er der mye mer. Også fordi mor ofte har størst påvirkningskrat. Vel slik er det også hos oss. Det er jeg som er hoved personen i våre barn sine liv, det er jeg som har mest av omsorgen og det er jeg som har største påvirkningskraften.

Jeg vil ikke gå rundt å korrigere ungene hans hele tiden, men jeg liker ikke stemningen de tar inn i hjemmet vårt. Jeg oppnår ingenting om jeg sier i fra, det preller som oftes av som vann på gåsa. Jeg føler meg veldig hjelpesløs, som en passiv tilskuer uten påvirkningskraft. Jeg kan se fra innlegget mitt at jeg kan virke som en kontrollfrik med støv på hjernen, men jeg er nok ikke det. Noen har kommentert om at det ikke er greit å ligge på sofaen med sko og søle med chips og brus, men at smuler og søl på kjøkken disken det bør en tåle. Akkurat hvor disse grensene går er jeg egentlig ikke så opptatt av. Det kommer an på sammenhengen, men det er jo her helt klart at ungene blir sosialisert inn i vaner som sitter veldig dypt. Og vaner og verdier stebarna er sosialiserte til er ikke de samme som hos oss.

 

Jeg føler det blir litt feil å si at når ungene mine blir tenåringer så kommer de til å få lov å rote å grise så mye de vil de også. Selvsagt kan ungene få lov å tulle å fjase, men man sitter ikke å utbasunerer om hvem som klina med hvem og rota hvem som tok hvem på puppene i stua når det er voksne til stedet. At ungene hans ikke har forståelse for hva som er ok og hva som ikke er ok, betyr ikke at ungene våre kommer til å bli likedann.

 

Klart at faren bør melde seg mer aktivt inn her, klart faren bør være mer tilstede for ungene og slik få igang en aktiv påvirkning og videreføring av holdninger og verdier. Det er jo det foreldre skal gjøre, men han er jo helt fraværende. Han vil ikke blande seg. Jeg kan ikke blande meg, eller det fungerer ikke så uansett. Så skal han bare surre rundt å være koselig for det er så sårt for han å ikke ha daglig omsorg. Det er en argumentasjon som ikke duger. Det dreier seg ikke bare om et fysisk fravær, men også et mentalt fravær, som er mye mye verre.

 

Har selv vokst opp med en far som har vært ute på jobb langt over halve tida hele oppveksten min, men han var mentalt til stede, han pratet med oss, styrte oss, prøvde å engasjere oss, korrigerte oss. Han gikk ikke rundt å sa unnskyld for at jeg reiser på jobb, så dere får bare vase rundt helt uten styring.

 

Jeg er fremdeles fortvila over situasjonen, synest synd på ungene, blir irritert på både ungene og foreldrene, går nok inn i en fase nå uten særlig lidenskap til nyfamilien og alle dens medlemmer. Føler meg som en observatør på utsiden, ser på samvær og livet der jeg er voksne i vårt hjem der familien er samlet skjer utenom samvær. Da er vi en familie med felles base. Sad but true!

[Anonym bruker]

Tror nok at det det koker ned til for meg er at jeg ikke ser på det som godt nok. Jeg ville ha ønsket bedre for mine unger. Synest vel ikke det er godt nok for ungene hans heller.

Men det er tydeligvis ikke mitt ansvar og tydeligvis ikke min jobb.

Ovenfor og HI

[29:)]

Jeg har full forståelse for dine følelser ang. dette. Jeg føler det på samme måte med mine stebarn. Jeg har to stebarn som deg, og vi har tofelles barnehagebarn. Jeg sliter med den samme irritasjonen rundt hvor lettvindt stebarna har det med roting grising osv. Jeg mener at jeg er i min fulle rett til å kommentere det overfor stebarna, og å prøve å rettlede de. Vi har ting på vår måte hos oss, og det må stebarna rette seg etter på samme måte som at de faktisk må rette seg etter andre regler hos fek. besteforeldre,skole,osv. Det går ikke ann at annenhver helg, så skal alle våre rutiner og regler opphøre av skånsomhet til stebarna. Det er tross alt ungdommer!

[Anonym bruker]

Ojoj, dette innlegget kunne jeg like godt skrevet selv. Vet hvordan du har det, og at den følelsen av total mangel på kontroll og innflytelse i eget liv og eget hjem er utrolig slitsom og nedbrytende. Hos oss går stebarnas inntog i huset direkte ut over forholdet til meg og min mann; vi krangler mer, snakker mindre, koser oss mindre, lever mindre når de er her. Nå skal det sies at biomor til barna ikke har noen sperrer ift hva hun involverer barna sine i av voksenlivets viderverdigheter, verken når det gjelder konflikter hun har i arbeidslivet, med venner, med min mann... Hun lar stebarna og alle som orker å høre på få vite hvor totalt udugelig mannen min er både som pappa og menneske, og dette påvirker seff dem. De blir usikre og tvilende til om pappaen er glad i dem, om han stiller opp for dem. De er kontant engstelige for å få skjenn og trenger forferdelig mye bekreftelse. Stakkars unger Men faktisk så tillater jeg meg å synes litt synd i meg selv også, sitter her og er totalt utslitt av å gi og gi, bekrefte og bekrefte, uten å få særlig mye tilbake. Det vi gjør i dette hjemmet blir hele tiden målt opp mot hvordan det er hos mamma, og vi blir fortalt hvor mye bedre alt er hos henne uansett hva som blir gjort for dem. De klarer ikke å være til stede hos osss og glede seg over ting vi gjør, men går heller rundt og savner mammaen og ser det negative i absolutt alt. Huff, vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men kjente meg bare så godt igjen i det du skrev. Vi skal søke profesjonell hjelp nå, og det er jeg veldig glad for. Lykke til videre du.

Klem fra ei som forstår deg veldig godt.

[Anonym bruker]

Hei, jeg prøvde å svare der opp tidligere, kl 10:51

 

Biter meg merke i et sitat fra deg:

"Så skal han bare surre rundt å være koselig for det er så sårt for han å ikke ha daglig omsorg. Det er en argumentasjon som ikke duger. Det dreier seg ikke bare om et fysisk fravær, men også et mentalt fravær, som er mye mye verre."

 

Ja, det er jo nettopp det mannen din driver med - han melder seg ut. Jeg mente heller ikke at han skal la "alt flyte" selv om han ser dem sjelden og nødig vil kjefte. Jeg mente mer at både du og han trenger å ha et kritisk blikk på hvilke kamper dere skal gidde å ta.

 

Men han må med på laget ditt, ikke for å bli en "med-kjefter" eller en ropert for dine meninger, men tvert imot for å etablere hva slags felles "kultur" dere har i hjemmet deres.

 

Jeg ble veldig forbausa over hvilke verdier min mann FAKTISK har, da det ble synlig for meg. De er nemlig ofte noe helt annet enn hva folk SIER de har. En person kan flagge veldig høyt at han/hun syns friluftsliv og turer er en viktig del av livet, men når det gjelder å dra ungene med i det som liksom er viktig i vedkommendes liv - ja da viser det seg at det bare er noe han/hun påstår. Det skjer ikke i praksis.

 

 

Min mann flagga veldig høyt at folkeskikk er viktig, og at dersom man får maten servert for seg, så spiser man den uten å kny. Men i VIRKELIGHETEN.... i virkeligheten er det en annen folkeskikk han krever av egne barn enn av andres, og i virkeligheten vil han bytte ut maten deres med hva som helst annet de ber om, hvis de antyder at de ikke syns det er på topp 10-lista...

 

Så jeg innså etter hvert at den felles kulturen og de felles ideene jeg trodde vi hadde, ikke er felles likevel. Jeg ser at mye av det jeg irriterer meg over er hans og hans ekskones felles kultur.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet en del med barn og unge, og en må jo bare si at en straks ser hvem som har fått god oppdragelse og hvem som ikke kommer fra et like godt hjem. Det er jo ikke ungene sin feil, men at det merkes hvor ungene kommer fra, det er det jo ingen tvil om. Klart at foreldre gjenspeiles i barna. Noen barn er flinke, høffelige, omtenksomme, blide, omgjengelige. Andre barn er støyende, frekke, late, usympatiske.

Det gjelder jo bare å fortsette å gi den oppdrgelsen en selv ønsker å gi sine barn.

[Anonym bruker]

http://www.klikk.no/foreldre/article451059.ece

 

 

Barn med god folkeskikk klarer seg bedre enn barn som ikke kan de sosiale spillereglene.

 

Det er nok ingen bombe at folk liker veloppdrgne unger. Og at de som har mangler i oppdragelsen sliter litt mer enn de som har med seg god ballast hjemmenfra.