Hvorfor gråter jeg ikke???

[Gjest]

Jeg er en helt vanlig jente, med helt vanlige følelser.

Men jeg greier bare ikke å gråte så andre ser meg, dette være seg samboeren min, mammaen min, søstern osv...og iallefall ikke venner...

 

Nå som er jeg er gravid er følelsene mine og hormonene mine bare et enda stort virrvarr og jeg føler ofte for å gråte, men jeg greier ikke å slippe løs følelsen, enda jeg kjenner øynene renner over.

Når det skjer fjerner jeg meg fra situasjonen og går på badet,kjøkkenet etc og tenker "ta deg for svarte sammen!".

 

Men når jeg sitter alene i bilen, hører om barn som dør,drukner,skades,eller hører en fin sang, da gråter jeg, og da greier jeg nesten ikke slutte...føler lissom det er så mange tårer som må ut...

Selvom jeg ikke vil det...

 

Hvorfor kan jeg bare ikke gråte da??? Alle andre gjør det jo??

Jeg kan ikke høre "ja, vi elsker" på 17mai engang uten å bli rørt, og jeg er så redd det skal gå over i krampegråt.

 

Fler som har det som meg?? Er litt slitsomt å ha det slik... Det er vel ikke vanlig?

[Gjest Sauen venter jente nummer 2 =)]

Har det på akkurat samme måten... Helt angst for å grine foran folk. Klarer det ikke i begravelser engang, sitter og holder igjen...

[KineMor ♥C&M&O♥]

Jeg er nok helt motsatt :s Gråter mye og ofte:/ Tror det er pga endel vonde opplevelser i oppveksten der man ikke viste følelser. Etter at jeg fikk barn gråter jeg ofte da jeg tenker tilbake...Må vel få tømt meg tenker jeg...Uansett, det er slitsomt til tider :s

 

Vi er vel forkjellige, noen gråter mye andre gråter sjelden...

[Stratos med 3 barn]

Tror du er like vanlig som de som "sipper for alt" Slapp av! MEN om det plager deg kan du jo gå til noen å prate om det så kanskje det løsner?

[Gjest]

Jeg har det akkurat som deg jeg også. Jeg hater å føle meg "blottlagt" på den måten jeg gjør når jeg gråter. Gråt er ekstremt privat for meg. Jeg klarer liksom ikke vise for andre hva som gjør meg rørt eller trist. Vittig at du skrev det med 17 mai, for når de spiller nasjonalsangen har jeg bare lyst til å bælje løs, men jeg klarer det bare ikke. Prøver å skjerpe meg. Hvis jeg og samboeren min ser en trist film klarer jeg ikke å gråte forann han, jeg går inn på kjøkkenet.

 

Syntes likevel det er utrolig godt å gråte når jeg er alene, og gjør det titt og ofte.

 

Er veldig følsom, har fått mye negativ feedback på det i oppveksten min. Mamma og Pappa forsøkte og herde meg litt, de så min følsome side som en svakhet. Jeg begynte tidlig å gråte inn i puta mi så ingen skulle høre, ville ikke at mamma og pappa skulle se - de aksepterte meg ikke som et følsomt menneske men ville jeg skulle være en "tøffing".

[Gjest]

Det er godt å se det er flere som har det slik. Kjenner til den "blottlagt"følelsen.

 

 

[Sol Skippertaksdronning]

litt rart det der egentlig..hvorfor er det egentlig mer "godtatt" å vise følelser når det gjelder latter og smil, mens gråt blir tabu? har det sånn jeg og, skal mye til før jeg griner "offentlig"..