Gå til innhold

Hvordan fortelle barn om sykdom (kreft)


Gjest

Anbefalte innlegg

En nær slektning er syk og jeg lurer på om noen har en link til litt informasjon om hvordan man skal forklare de/fortelle de. Synes det er vanskelig å vite hvor mye informasjon de skal få.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gi dem svar på det de lurer på og kall en spade for en spade.

Si at kroppen er blitt syk - virker ikke lenger - så syk at den kanskje ikke blir bra igjen og man kan jo ikke leve om kroppen ikke virker?

Kanskje....? ikke lett

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Informer ungar om kva som skjer, det er veldig viktig. Ungar håndterar ting veldig ulikt frå voksene og dei skjønnar at det er noko som foregår men så blir dei holdt utanfor og det er ikkje bra.

 

Gjer som over, kall ein spade for ein spade og ferdig med det. Spør dei så svar dei ærlig. Nå veit eg ikkje kor gammalt barnet er men når mi mormor fikk kreft så fortalte mamma alt til oss barna. Eg var da 12år, storesøstra mi 14 og lillebroren min 9år. Me hadde mange søskenbarn som var mindre sida eg og søstra mi er eldst på den sida av familien. Dei fikk vita kva som foregjekk og dei såg også mormor etter at ho var død. Eg syns slikt er viktig hvis barnet syns det er ok og får informasjon om det og bestemmer sjav kva det vil, kor lenge osv.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vet ikke jeg hvor gammle barna er og hvor alvorlig kreft det er snakk om...

 

Men mamman min fikk diagnosen i november. Vi forklarte jenta vår på 2,5 år at puppen til mormor var blitt syk og at den skulle opereres bort. Hun har vært med hele tiden, besøkt på sykehuset, sett løspupper osv. Hun forstod at mormor ikke kunne løfte henne fordi hun hadde et stort sår med plaster osv...

 

Da mamma begynte på cellegift forklarte vi jenta at mormor skulle få sterk medisin i armen og miste alt håret. Hun var der da jeg barberte bort håret til mamma, og det var stor stas. Hun prater masse om det enda... Men hun skulle iallefall IKKE klippe seg til pigger som mormor da vi var hos frisøren... ;o)

 

Jeg synes det har gått veldig fint, mamma er sliten, men ikke syk mellom kurene, så vi er mye sammen med henne, nesten mer enn før. Vi holder oss unna de 3 første dagene etter kuren mens hun er "giftig" og kaster opp. Vi har nok vært veldig heldige fordi det har gått så fint og vi har taklet det bra alle sammen, tror det hadde vært værre om jenta mi hadde vært der de gangene jeg har brutt sammen...

 

Men uansett, jeg ville sagt alt som det er, men som barna skjønner. De forstår mye mer enn vi tror.

 

God bedring til familiemedlemmet :o)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anbefaler boken "da pappaen til Johanne hadde kreft", er en kjempe flott bok hvis det er yngre barn det er snakk om iallefall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Farmor som er syk, vår eldste er 3 år. Vi vet ennå ikke hvor alvorlig det er, men hun har vært syk lenge. Takk for mange gode råd, skal kikke på de bøkene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anbefaler også denne boken, + kjemomannen Kasper.

Jeg tror det er viktig å bruke ordet kreft når man snakker med barn, skille ordet kreft fra vanlige sydommer/forkjølelser som barnet og familien vil få. Hvis man bare bruker ordet syk, kan barnet asosiere det med noe alvorlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var aldri noe tema og ikke involvere datteren min (da 3 år) for vi var sammen med mamma stort sett hele dagene etter skole/jobb + kvelder. Spiste som oftest middager sammen hver dag (hun bodde rett opp i gaten)

 

Forklarte henne at bestemor var syk og å lå på sykehus av og til, fortalte at sykdommen her kreft og at dne gjorde det slik at bestemor ikke alltid var hjemme, men måtte på sykehus. Hun tegnet tegninger, vi laget fotoalbum som hun kunne se på på kveldene (mamma), scrappet etc. og hadde mange koselige stunder rundt stuebordet hvor vi fortalte om bestemor og mimret om gamle ferieturer, hverdager etc.

 

Siste 10 dagene kom mamma på palliativ, lindrende enhet og hun var med hver dag. Hun var delaktig helt fra astarten og fikk se den gradvise endringen, fra å ha henne liggende i sengen, stryke henne over kinnet til å nesten bare sove. Mamma sluttet å puste to dager før hun døde, da var datteren min tilstede (men ute i gangen), og etter det skjønte jeg at mamma trengte oss alene, og at datteren min skulle bli skånet for siste reise. Det var likevel fredfullt og jeg løftet datteren min opp i sengen til mamma, hun hadde vært bevisstløs i to dager, men grep om armen til datteren min. Utrolig sterkt. Vi gråt sammen under hele prosessen, men såklart at man tar seg sammen rundt barna på en annen måte, samtidig var det naturlig å ha henne med.

 

Under begravelsen var hun i barnehagen. Jeg hadde ikke krefter til å ta meg av noen andre enn meg selv. Hun var med på urnenedsettingen noen dager senere, og det var hennes siste farvel med bestemor. I etterkant kjøpte jeg boken "bestemor og paradiset" og den leste vi i senest i kveld. Hun bestemmer hvilken bok hver kveld, og når hun savner mamma bruker hun å ville lese den. Vi forteller litt om paradiset (som er noe ubestemmelig og privat) og snakker om mamma.

 

Underveis kom det mange spørsmål som vi svarte så godt vi kunne, på. det virker ikke som hun er så veldig preget, annet enn at hun har stunder hvor hun kan være trist og savne bestemor. (de hadde et veldig nært forhold) men da kryper hun opp i fanget, henter frem albumet, vil vi skal tenne et lys ved bildet etc.

 

Vi dri til fotografen 5 uker før mamma døde, og tok bilder av henne og barnebarna + av mamma, min søster og meg. Uerstattelig den dag i dag, selv om det var utrolig trist å reise til fotografen med det målet, nettopp minner.

 

Ønsker og håper for dere at farmoren klarer dette. Tenker det er lurt å vise følelser, se an barnets modenhet, relasjon med farmor og ikke minst farmor selv. Jeg tror det er viktig å være åpen og ikke vente til barnet evt. spør selv, men gi henne en del av prosessen sammen med dere.

 

Varme tanker og håp om at det bærer med livet:-)

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi fikk råd om dette på hospice Lovisenberg. Vi skulle ikke si "syk" da dette er noe barnet og foreldre ofte selv er og da kan det bli veldig traumatisk for barnet med all slaga dagliggads sykdom. Vi skulle si "kreft".

Også når man skulle snakke om døden skulle man si "dø", ikke gå bort eller sovne osv da dette er noe vi alle til stadighet gjør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...