Synes dere at dette er riktig av mine foreldre??

[Anonym bruker]

Jeg føler meg som en kasteball jeg. Føler at jeg skal gjøre alle til lags hele tiden, og ingen blir fornøyd. Som f.eks min mor da, som skulle ha med seg gutten vår til hytta nå imorgen, men i helgen ringte pappa og de hadde kranglet og gått fra hverandre (drama drama) så det ble ingenting av. Neivel, tenker jeg og avtaler med svigermor istedet om å bli med dem på hytta deres (noe som er mye triveligere).. Men så idag ringer min mor og sier: ja det blir nå hytta likvell nå, vi har ordnet opp. Jeg ble så satt ut at jeg sa ikke noe om min nye avtale med svigermor, så jeg ringte min far nå ikveld etter å ha mannet meg opp. Da fikk jeg huden full av hvordan jeg kunne avlyse noe som var planlagt så langt tilbake i tid osv... Jeg forsøker å forsvare meg med at de avlyste jo først, men det hjalp ingenting nei og ditt og datt.

 

Slik er det hver eneste høytid, og de gangene de skal ha med gutten så klager de jo bare på ham uansett! Et eller annet er alltid galt med ham som sikkert grunner i hvordan vi har det hjemme (oppdragelsen etc)... Det er ingenting galt med gutten vår, det vet jeg jo den dag idag, men det var jo en periode de fikk meg til å tro på det, slik at jeg kontaktet både helsestasjon og barnehagen. Ser ut til at de eneste som mener ungen er hyperaktiv, nervøs og har adferdsvansker innimellom, er dem. Hvordan skal jeg holde ut dette?

[Anonym bruker]

Ikke sende ungen din dit, for det er dem som gjør ham "rar" når han er sammen med dem.

Om mulig, distanser deg så mye som mulig fra dem. Noen mennesker kan man ikke endre.

[Anonym bruker]

Enig med hun over meg her. Ikke send ham dit i det heletatt. Har minner fra min egen barndom da jeg var på overnattingsbesøk hos mine besteforeldre. Bare krangling dem i mellom og mormor som ble sur på meg fordi jeg måtte opp på natten for å tisse. Anklaget meg for å ha stått opp kun for å snoke på de.

Fortalte dette til mamma og gudsjelov slapp jeg å overnatte der mer.

[Gjest]

Slik du beskriver dem kan jeg virkelig ikke skjønne at du lar dem få passe gutten din i det hele tatt.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner det egentlig ikke selv heller... Tror det er en kombinasjon av dårlig samvittighet og dårlig selvtillit ovenfor dem. Føler at de alltid har rett og jeg feil. Gir det noen mening?.. Jeg vet at de er glade i ham da... Men de forstår jo ikke hva de gjør galt de. Har jo sagt til dem før, når vi har kranglet, at jeg synes de er ustabile besteforeldre. Da sier de at jeg skal ikke si noe selv, for min mann er sånn og sånn, jeg er sånn og sånn, ungen er sånn og sånn, svigermor er sånn og sånn..... Jeg husker bare da gutten min besvimte uforklarlig og vi kom på sykehuset. Min far dukket opp og ordnet en diger krangel med meg foran legen, fordi HAN mente gutten hadde besvimt fordi det var turbulens mellom meg og mannen min (?????)..sånt kunne nemlig barn føle. Posttraumatisk stress, kalte han det. Når jeg argumenterte imot, fikk jeg beskjed om at jeg ikke skulle vær høy på pæra. Han var tross alt voksen, og jeg skulle respektere voksne folk.... Selv er jeg 28 men... Ja jeg er vel ikke 50 enda da, men jeg sa som så at han burde passe seg, dersom han ville ha noen til å passe på seg om 20 år...