Redd pappa'n sin? HJELP!

[Anonym bruker]

Jeg har en gutt på 4 og et halvt år. Han flott på alle måter, aktiv og med et stort hjerte. Jeg er samboer med hans far, og har vært det nå i 2 år. Tilsynelatende forguder gutten pappaen sin, men det er likevell noe både jeg og besteforeldrene har lagt merke til, og det bekymrer iallefall meg.

 

Etter pluttselig død i min samboers familie, fikk han en endring i temperamentet sitt. Han har aldri lagt en hånd på gutten, men han som alltid kjeftet på MEG da jeg hevet stemmen litt, har begynt å rope å skrike til meg( og det høyt) og også til gutten vår når han gjør noe galt eller er FOR aktiv. Han har såklart aldri lagt en hånd på noen av oss, men volumet i stemmen er nok synes jeg. Jeg vet han er mye deprimert, og har vurdert å søke hjelp for dette. Til å begynne med, nektet han på at problemet lå hos ham, men han har nå innsett dette.

 

Gutten vår har alltid bare lekt videre hvis han har hørt faren rope til meg. Men i det siste, ser jeg at han sniker seg etter dersom pappa "kjefter" på mamma. Ellers har jeg lagt merke til at han er usedvanlig kjapt ut med å si unnskyld. Ofte starter han setninger med " mamma/pappa- jeg er veldig glad i deg" da særlig hvis vi står opptatt i telefon, ligger og sover tidlig om morgenen eller snakker sammen. Igår var han trøtt og vanskelig og holdt på å knuse ruta i vinnfanget til farmor, med leken sin. Da ropte pappaen til ham og gutten som normalt har vært "litt" vanskelig å irettesette(jeg hever aldri stemmen lenger med det har vært vanskelig likevell) ble pluttselig helt stille, stilte seg ved utgansdøren og sa: pappa ikke vær sint. Unnskyld pappa. Når pappa da fortsatte med en ganske høy tone i stemmen og forklare ham hva han gjorde galt og om han forsto at det der ikke gikk an, kjente jeg ham slettes ikke igjen. Han nikket og så redd ut, mens han gjentatte ganger sa: okej. ja. Unnskyld pappa.

 

Jeg ble helt på gråten. Jeg har forsøkt å snakke med ham og han forteller meg at pappa roper til mamma, pappa er sint hele tiden osv.

Nå har jeg da grått i noen timer, for jeg er overbevist om at gutten min har fått varige men av min samboers sinneutbrudd.

 

Kan dere gi meg noen råd? Jeg forstår jo at min mann må søke hjelp, og det vet han selv. Han er jo ikke sen ute med å si unnskyld når han har gått over streken, men likevell må det jo en endring til.

 

Noen med lignende opplevelser? Hva kan jeg gjøre for gutten min? Pappa har nå reist på sjøen i en mnd, så jeg får mye tid med ham alene.. Er jeg en dårlig mor nå som ikke har grepet inn tidligere? Dette har vel pågått mer eller mindre siden i sommer, men det har mest vært rettet mot meg, ikke gutten.

 

Takk for alle svar.

 

Hilsen veldig lei seg og sikkert dårlig mor.

[Anonym bruker]

Viktig for meg, så jeg dytter i håp om svar..