Blir alt veldig A4 nå?

[anneluna]

Hei!

 

Dette er mitt første innlegg her. Jeg skal ha barn i september/oktober.

Det er veldig spennende, men også ganske skummelt ettersom jeg ikke rakk å planlegge eller psyke meg opp til å bli gravid før jeg var det!

 

Det jeg lurer på er om flere av dere tenker på hvordan man kan få fullført drømmene sine selvom man har barn? Eller må jeg jenke på kravene nå?

 

Jeg har alltid hatt lyst til å reise/bo i utlandet over en lengre periode.

I tillegg er jeg rimelig ambisiøs og har planer om å ha en kreativ karriere. Jeg vil utvikle meg og lære nye ting.

 

I blant føler jeg at jeg ikke lenger er "fri" - at fra nå av blir ting veldig A4. Det blir jo helt nydelig å bli kjent med et lite barn, men kommer jeg til å føle at jeg går glipp av ting?

 

Jeg er 27 år og den første i min venneflokk som får barn.

 

Hadde vært fint med tanker fra andre som har grublet litt på det samme, evt jenter som allerede har barn og som kan fortelle meg hvordan man sjonglerer drømmene sine med småbarnsfamilieliv!

 

[Gjest]

Jeg er nesten like gammel som deg, et år eldre, men jeg er gravid med mitt fjerde barn.

 

Med ett barn som er baby er man somregel ganske fri fortsatt, men når barnet blir større og krever mer rutiner og man får flere barn vil de fleste oppleve å bli mer bunden til hjemmet. Det merket vi selv og ser på venner også. Men, barn er ikke veldig små så veldig lenge, og med en gang de er litt større (3-4 år +) er det også mye enklere å ta dem med på ting, som f.eks litt mer eksotiske reiser og opphold i utlandet. På den annen side blir for store barn et problem igjen med at det er begrenset hvor lenge man kan, og bør, ta dem fri fra skolen.

 

Jobbmessig har jeg studert lenge (5 års høyere utdanning) og er nå i full jobb i et relativt krevende yrke (ungdomsskolelærer), et yrke som krever veldig mye av meg som person og hvor jeg hele tiden må ta stilling til nye problemer og utvikle meg videre. Spennende! Og for meg en gøy avveksling fra familielivet. Jeg for min del blir i ikke-gravid tilstand mindre sliten av å ha en krevende jobb + barn enn å "bare" være hjemme med barna, men her er vi jo alle ulike da.

 

For meg er ikke barn en begrensning egentlig, men ting krever mer planlegging og mer hensyn. Dette blir mitt siste barn og jeg tenker som så at når jeg er i begynnelsen av 30-årene, f.eks 33 år er minste begynt å bli stor, 4-5 år og eldste er ca 11-12 år, da kan vi reise ganske fritt der vi vil med barna og er selv fortsatt ung synes jeg, men må jo ta litt hensyn til skole og sånt også da. Å få barn, spesielt flere barn, er en ny livsstil rett og slett, men den livsstilen kan fint kombineres me andre livsstiler :-)

[ifie]

Hei anneluna! Gratulerer med kommende baby!

 

Jeg skjønner godt de delte tankene og følelsene dine! Jeg var 28 da jeg ble gravid første gang, og det kom som en overraskelse! Vi var kommet så langt i "planleggingen" at vi skulle begynne å tenke på å planlegge å få barn... Vi var også de første som fikk barn i vår venneflokk.

 

Jeg hadde ikke slike konkrete planer som deg, men livet blir jo totalt forandret uansett!

 

Man må nok alltid jenke litt på kravene når man får barn, tror jeg, men det er nok ikke alltid det føles sånn etter at ungen/e har kommet.

 

Gutten vår er snart to år nå, og jeg har ikke en eneste gang tenkt at han er "i veien" på noe måte. Drømmene mine har forandret seg, uten at jeg savner de gamle!

 

Man kan alltids studere videre med barn og i tillegg til alt du vil lære og utvikle deg på grunn av barnet, tror jeg nok at det bare er en fordel om du er sugen på ny lærdom og kunnskap - er jo bare flott om det smitter over på ungen!

 

Om livet blir A4 er jo opp til dere. Det meste kan man jo gjøre selv om man har unger!

 

 

[anneluna]

Tusen takk for respons!

Du sier mange fornuftige ting, som også er beroligende for meg.

Det er bare litt underlig å se for seg en annen tilværelse, siden jeg verken har eldre søsken ellet venner som har "tråkket opp løypa" før meg. Vennekretsen min er fortsatt mye ute på byen, og en del er temmelig rotløse.

Men etterhvert kommer de vel etter, tenker jeg.

 

[anneluna]

Takk for fine ord, Ifie. Godt å høre at andre har tenkt på det sammen, men at det går helt fint!

 

Jeg gleder meg til den nye tilværelsen, og ser fram til å få venner som har barn etterhvert!

Jeg har jo alltid visst at jeg skal ha barn, og gjerne flere enn ett. Men det har liksom ligget i framtida - da jeg blir "voksen".

Og nå føler jeg at jeg har bråvåknet som fullvoksen, der jeg skrubber badet med salmiakk og planlegger nok en rolig helg.

 

Men mange sier til meg at man får det livet man legger opp til selv, også etter at man får barn. Og jeg begynner å få troa på at jeg kan få til ting ute i verden, selv med et nurk på vei.

[VinterSol+2]

Heisann!

 

Vi fikk vårt første barn da jeg var 23 år gammel.

Jeg var ikke ferdig utdannet (overhodet) og mannen var midt i et masterløp, og vi har ingen helt faste planer for livene våre.

 

Men vi ønsket oss barn, og gledet oss fælt til det kom! Selv om jeg gikk med mange av de samme tankene som deg! hva har vi gjort?-lissom..

 

Det jeg har oppdaget og lært, er at livet med et barn, er så utrolig mye MER enn bare det å realisere sine drømmer. Jeg har fått utvidet familien min. Et lite menneske med tanker, behov, følelser og meninger har kommet inn i livet mitt, og spiller hovedrollen.

 

JA; -hun kommer alltid først. Uansett.

Men hun har også vært med meg på det aller meste. Mens jeg var gravid studerte mannen min i skottland, mens jeg bodde i norge. Jeg er kunstutdannet, og puslet rundt i studio, gallerier og verksteder, mens han er ingeniør og satt på støvete datalaber, -akkurat sånn som vi ville. Vi var(og er, altså) gift, men vi har aldri forsøkt å sette begrensninger for hverandre.

Sånn tenkte vi at det skulle være å få barn også.

Jeg reiste mye med baby i magen, var heldig og var veldig frisk i svangerskapet. Reiste til Kina, reiste til skottland, stod dørvakt på stand-upshow, besøkte venner... du vet. sånn som jeg ville gjort ellers.

 

Når datteren min ble født, fikk jeg nok litt sjokk av at jeg IKKE fikk den umiddelbare morsfølelsen med en gang hun kom opp på brystet mitt. Hun var annerledes enn jeg hadde tenkt, hun var jo et helt annet menneske... og vi brukte litt tid på å bli kjent, hun og jeg.

 

Men når morsfølelsen først kom, så kom den med et smell... det kan jeg love deg!

 

Hun er med meg over alt. Hun har vært med meg på jobb i kulturskolen, hun og jeg har reist på hytteturer, vi har reist til Kina om igjen, vi tar buss, tog, fly..

 

Når babyen er baby, sånn ca de første 8 mnd eller så, har du en utrolig stor frihet, om du bare tør. babyen kan sove mer eller mindre hvor som helst, du har maten med deg i puppene dine, og i det hele tatt er det ganske greit, om du klarer å være lit fleksibel selv, mtp søvn og sånne ting.

 

Mitt alfa og omega har vært skikkelig bæretøy. Vi reiste til Kina i flere uker uten vogn, og det gikk knallfint! Hadde med en solid og god meitai, og hun satt fast på mage eller rygg eller gikk fra arm til arm til arm. kjempefin opplevelse!!

 

Akkurat nå, når hun er 21mnd, er hun litt mer avhengig av rutiner, dvs at hun trenger helst å sove i fred om natten, bør legge seg mellom sju og åtte og sånne ting. Men hun er så vant til at vi er med over alt, og hun er så trygg og glad, at vi godt kan flekse littpå det også. Bare hun har bamsen og smokken og vi er i nærheten.

Jeg har alltid vært veldig bevisst på at hun skal kunne sovne nesten hvor som helst, så lenge hun har et bæretøy å sitte i, en vogn å ligge i, en koseklut eller lignende.

 

dermed har hun vært med oss igjen da. Sovet midt i et allsangsyngende selskap uten å bry seg det minste om støyen, og hatt det helt knall ved å være i begivenhetenes sentrum..

 

 

det jeg tenker da, egentlig, etter å ha skrevet så mye og så usammenhengende, - er at man blir ikke mer A4 enn man gjør seg selv til. Barn kan godt vende seg til å sovne på forskjellige steder på kveldene, eller at middagen ikke alltid er til samme tid.

Så klart kommer det også litt an på hva for slags person det er du får inn i livet ditt. Noen mennesker er veldig avhengige av rutiner og struktur, andre mennesker bryr seg ikke så mye. sånt ser du veldig tidlig, i grunn..

 

det viktigste er at de har en eller to primærkontakter i livet sitt, som de er 100%trygge på alltid er der når de behøver det.

at de alltid får trøst om de gråter, kos om de trenger nærhet og mat når de er sultne.

 

Dessuten; om du driver med et kreativt yrke, så finnes det ikke noe mer givende enn å ha et par ferske øyne å se verden gjennom!

 

oi, dette ble rotete. hehe. håper du får noe ut av det;-)

[anneluna]

Hei du, og takk for et nydelig svar som gjorde meg glad til sinns!

 

Livet rundt meg er tilsynelatende ikke tilrettelagt for små barn, siden det er få venner som har blitt foreldre. Vi bor også i en annen by enn søsken og familie.

Jeg kan føle meg litt ensom i min nye situasjon ettersom det overhode ikke er noe press i den retning her, snarere tvert om.

 

Men det du skriver er så sant. Og nå kjente jeg at jeg fikk ny energi til å tenke på dette som en berikelse også av det sosiale livet.

Jeg skal investere i en god bæresele, godt mot og ha radaren åpen for nye venner som har barn.

 

Tusen takk Vintersol, nå er jeg faktisk mye roligere på dette enn jeg var i går.

 

 

 

 

[2prinsesserogbim]

Eg var 20 da eg fekk mitt første barn, og både barnefar og eg var fortsatt student. Eg gjekk allmenn påbygg da eg blei gravid...

 

Vi hadde dårlig råd osv, men har aldri angret på at vi fikk jenta vår. Nå er eg 23 om 1,5 uke og venter nr 2 i september... Eg syns ikkje barn hindrer meg i gjere det eg har lyst til. Vi går kanskje ikkje like mykje ut som våre venner, men da e så kos når vi først får tatt oss ein tur på byen..

 

Eg har kun fullført videregående, har jobba litt etterpå men aldri følt eg har mangla nåke. De av vennene mine som er skikkelige gode venner har blitt sjølv om er på eit annet stadie enn dei. De andre, ja da var de ikkje så gode venner.. Deres tap.

 

Nr 2 kommer i september 09, i mars 2010 så begynner eg på deltidsstudie. 2 kvelder i veka i 1 år. Gleder meg masse.. Så da får eg ein utdanning uten å måtte ofre nåke.. Da blir eg medisinsk serkretær:D

 

Min mann og eg er 23 år.. Vert sammen i rett over 4 år. Har ei datter som blir 3 i juli og 1 som kommer i september. Vi er gift, har eget hus og bil. Vi har alt vi kunne drømme om. Snart får eg begynt på studiene mine og om 1-2 år har eg nok jobb. Og eg har fortsatt lenge igjen å leve.. Vi er fortsatt unge når ungene vokser opp, så vi har et liv etter unger. Da er vi ca 40 og kan finne på masse sprell.. hehe... Det er min oppfatning da.. Ikke tro at eg rakker ned på dem som er eldre når de får barn altså.. Dette er bare mine følelser for fremtiden.

 

Gratulerer med den lille og masse lykke til.. Du skal sjå at dine veninner blir babysjuk etterkvert... Da har vertfall våre venner blitt..

[2prinsesserogbim]

Vil tilføye at eg føler det litt slik som Vintersol beskriver det...

Ingenting blir mer A4 enn du vil sjølv. Vi bryr oss ikkje om ka alle andre seier, vi gjer det vi mener er rett og har ei blid og trygg jente... Som liker å være der det skjer..