Jeg er på kanten til et nervøst sammenbrudd!

[Anonym bruker]

Nå er jeg sliten, lei, trøtt, og vil vekk!

Sånn i grove trekk, mitt liv fra starten

 

-vokst opp med kun mamma, en pappa som ga/gir faen

-overlatt til besteforeldre slik at mamma kunne feste hele helga, hver helg

-ble mobba på skolen, uten at mamma tok noe særlig tak i det (ble tatt ut en uke fra skolen, men det hjalp lite)

-har prøvd å være den voksne, fordi mamma ikke klarte den oppgaven

-tok "vare på" broden min (satt barnevakt) fordi mamma måtte ut og fly

-mamma har hatt snørrogfjørti kjærster, som en etter en banka ho

-ble seksuellt misbrukt av den ene kjærsten til mamma som jeg anså som normal

-flytta ut når jeg var 16

-havna i et dårlig forhold med en jeg fikk barn med. fortsatt jævlig den dag i dag. Var sammen i 5 år. mishandling fysisk og psykisk var dagligdags

-gjorde det ræv på skolen, fordi jeg ikke fikk lov å han jeg var med da og dra på skolen

-kom meg vekk, hadde det jævlig etter jeg flytta pga kjærlighetssorg

-mye frem og tilbake med nye mannen, men det ble nå bra tilslutt

-har 2 barn som krever alt av meg, henger på meg hele dagen.

-dem krangler fra morgen til kveld, jeg blir rar i hodet

-det er hyl og skrik hele dagen fra ungene

-ikke noe hjelp i sambo, da jeg føler han motarbeider meg

-føler meg totalt mislykka, både på jobb, som mor, og som person

-alle vennene mine er forsvunnet, siden jeg bor så jævla øde

 

Nå føler jeg at nok er nok, faktisk! Men det var godt å få det ut, sånn i korte trekk..

[Anonym bruker]

og jo, jeg har ikke sovet på en uke.....

[Anonym bruker]

Huff, høres ut som du har hatt det mye vondt.

Jeg synes at du skal bestille en time hos fastlegen din og fortelle han/henne hvordan du har det. Vær helt ærlig. Be om å bli sykemeldt hvis du føler at du trenger det for å få en liten pustepause. Be om å bli henvist til psykolog. Det høres ut som du har hatt en veldig tøff barndom og at du tenker mye på den og at den forstyrrer livet ditt veldig. Men ved hjelp av terapi så er det faktisk mulig å bearbeide alle disse opplevelsene og klare å slå seg til ro med at slik har det vært. Nå er du voksen og du har mulighet til å skape det livet du ønsker deg og være en god og trygg mor for barna dine.

Men sår fra barndommen kan sitte forferdelig dypt og jeg tror kanskje du kunne trengt noen å prate med

Lykke til og god bedring,

hilsen en som hadde det fælt, har fått hjelp og har et godt liv idag

[Anonym bruker]

Til tross for en vanskelig bakgrunn synes jeg du høres ut som en sterk person. Å ha to barn er uansett en utfordring. Jeg har en 4-åring og en 2-åring som jeg føler krangler hele tiden. Det er aldri fred og få, og jeg føler meg ofte som en mopp - en som bare må tørke skitt både fra ungene og samboer. Tror mange føler det litt sånn når hverdagen blir grå.

 

Fortell legen din at du har det litt tungt, få evnt henvisning til en psykolg. Bruk evnt helsesøster på helsestasjon. Er det mulig å ta opp kontakt med gamle venner på facebook? Jeg savner også gamle venner, bor langt vekk jeg også, så vet at det kan føles ensomt.

 

Klem

[Anonym bruker]

Ja, jeg føler meg relativt sterk, egentlig! Men det finnes grenser for hvor mye en person tåler.

Jeg tok ikke opp dette med misbruket før jeg var i samlivsbruddet for noen år siden. Da toppet det seg.. Saken ble henlagt, han jeg anmeldte rettet all skyld på meg og jeg hørte ikke noe mer. Advokaten slutta og bry seg, mamma slutta og bry seg. Så det var liksom litt "jaja, ikke noe å få gjort"...

 

Føler meg som en mopp jeg også. Mine er like gamle som dine, og dem krangler hele dagen... jeg er så lei!

 

"Vennene" mine har dumpa meg fordi dem har sitt å stri med..som om jeg har det så lett.. *oppgitt*

 

Takk for klem!

[Anonym bruker]

Hei igjen

 

Ja, denne alderen er en utfordring, spesielt så lenge de krangler så mye... Blir helt matt jeg - er jo umulig å finne på noe morsomt med de samtidig når de bare krangler. Eneste måten å stoppe krangelen på, er å gi de noe godt å spise, og det kan de jo ikke få hele tiden...

 

Har du en ok barnehage til de? Noen foreldre i bhg som ser "greie" ut å bli kjent med? Jeg møtte mammaen til en jente i bhg til sønnen min en dag - helt tilfeldig. Hun virket veldig greit, og vi gikk oss en tur på ettermiddagen. Følte jeg øste ut en del personlige problemer til henne og motsatt. Har avtalt å møte henne igjen en ettermiddag for tur etter påske. Eller kanskje det er noe DB-treff i nærheten der du bor.

[Anonym bruker]

Ja, den er slitsom... Får liksom ikke gjort noe når vi kommer hjem. Skal jo gjerne lage middag og slikt, men det nytter ikke. Så blir dem enda mer grinete når dem ikke får mat... ikke lett!

 

Nei, vi har ikke kontakt med noen i bhg, enda.. Tror ikke dem liker oss noe særlig. Vi bor såpass langt unna familie at det ikke er bare bare å reise dit etter jobb heller. Tar fort 30-40 minutter en vei, og da har mye tid gått...

 

Det blir vel bedre utover sommeren, føler alt bare er tungt nå..

[Anonym bruker]

Kanskje du bør søke profesjonell hjelp!

 

Ikke fordi du ikke er bra nok, men det høres ut som om dere og barna har kjørt dere litt fast i et spor som ikke er bra for dere.

I tillegg har du mye bagasje å bearbeide.

 

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Ja, joda.. jeg bør det. Sist jeg prøvde på det (når jeg var oppi bruddet med eksen) så proklamerte han det for ALLE... fikk lagt det frem slik at jeg var så syk i hodet at jeg måtte ha hjelp.. Mange som går til psykolog uten at det betyrt dem ikke er bra nok!

Vanskelig å be om hjelp, fordi jeg har vært vant til å klare meg selv..

[Anonym bruker]

Hei igjen

 

Ja, her er det så stress etter henting i bhg, at de knapt klarer å vente på at pastaen skal koke i 7 min, hehe...

 

Jeg vet det der med andre foreldre i bhg ja. Jeg føler meg også litt uglesett blant de andre foreldrene. Derfor ble jeg så glad for at jeg tilfeldigvis begynte å prate med hun andre mammaen. Hun var liksom så lett å prate med, tror hun sliter litt selv også, derfor kan vi liksom

"bruke" hverandre på en måte til å snakke om problemer... Men ikke så ofte en treffer på sånne i det daglige.

[Anonym bruker]

Så godt å se jeg ikke er alene!!!

 

Jeg hadde sånne venner, men de har forsvunnet... enda jeg ikke lempa over noe særlig med problemer heller...