Jeg synest at det er en litt mer aktuell problemstilling

[Anonym bruker]

om stebarna ikke greier å styre sjalusien sin og skader fellesbarn.

Søskensjalusi for den som blir rammet av det kan gi seg store hatske utslag. I stefamilien kan det være forsterkende elementer og det kan bli vanskelig for stebarna som jo bare er barn og faktisk takle at far har fått barn med den han elsker og at dette barnet skal være hos far hele tiden. Den faren stebarnet savner, skal være med nyebarnet hver eneste dag, mens stebarnet faktisk må tilbake til mora si av og til.

 

Jeg tror det er en del stebarn som faktisk kan plage livet av fellesbarn og gjerne også være farrlige for små fellesunger.

Vi kan ikke gå i fra stebarn i tenårene med fellesbarn i barnehage alder, rett og slett for stebarnet har vært så irrasjonell i både handling og ord, og uttrykt så sterk sjalusi, at vi ikke kan ta noen sjangser.

 

Jeg tror ikke alltid det er like greit å være stebarn, og jeg tror ikke jeg overreagerer når jeg snakker om en reell risiko her. Jeg tror heller ikke det kun er hos oss det er slik.

Jeg har også sett flere innslag på type Ophra og Rikki Lake og Dr Phil etc medseksuelle overgrep fra eldre stebror og yngre fellesbarn. Her er det nok en betraktelig større risiko enn hva det er i normale kjærne familier, der overgrep mellom søsken er svært svært skjeldent.

 

Jeg må jo bare si at vi passer på her i huset, begge oss voksne. Jeg er glad vi er sammen om det, men det legger jo en demper på ting.

[Anonym bruker]

"Her er det nok en betraktelig større risiko enn hva det er i normale kjærne familier, der overgrep mellom søsken er svært svært skjeldent."

 

Hva bygger du dette på? Hvilke referanser er det du har? Og kan du definere "en del"? En del i forhold til hva+ Hva slags mengde er det?

[Anonym bruker]

Jeg bygger ikke dette på noe som helst form for vitenskapelig undersøkelse. Men jeg har vel i flere ulike sammenhenger hørt at seksuelle overgrep innad i en familie i horisontal linje er en skjeldenhet. Har alltid tenkt på det som et allmennt kjent faktum. Og holder det sammen med dette som er blitt sagt i disse amerikanske prateprogreammene. Ikke noe mer eller mindre.

Men det var nokom potensielle seksuelle misbrukstilfeller. Jeg bare har en tanke om at det kanskje kan være en økt risiko.

 

Slik jeg opplever sjalusien mellom både egne fullsøsken og også da mellom min mann sin særkulls og våre fellesbarn, føler jeg at i vår familie er det en stor forskjell. Det er både mer kulde mellom særkulls og felles og også mye mindre varme dem i mellom. Det kan jo kanksje ha mye å gjøre med aldersforskjell. Det er greit med en sjalu treåring, men når det er snakk om en trettenåring som får utbrudd for at babyer får stell da kan det jo bli litt absurd å forholde seg til.

 

Jeg har også hørt i fra venner og kjente i nyfamilien om hvordan de beskriver søskensjalusi i sin familie, og også beretninger her fra sidene eller i annen literatur, samt tv og media. Jeg har ikke noe særlige knagger annet enn en stemning, og det foreligger kanskje ikke så veldig mye forskningsarbeid på dette området?

 

Jeg tror nok at det desverre er et større tema i den virkelige verden enn hva en kanskje skulle tro. Det er ikke usannsynlig, ettersom barn kan ha vanskelig for å håndtere ulike følelser og situasjoner. Stebarn kan leve i en litt stresset hverdag med to hjem, der det kan være vanskeligere å ta fatt i ting, som kan forsterke ting for dem. Det kan være verre for de voksne involverte å se sammenhenger hos barn som kommer og går. Samt at stebarn har en litt mer truet posisjon i familen nettopp pga hvordan nyfamilen er. Det erkun dette jeg faktisk bygger på. Er det så utrolig å tenke litt sånn?

[Anonym bruker]

Gjennom Dixie har jeg hørt mange historier om søskenincest. At det til og med er den tause incesten, den mellom søsken.

 

Uansett betviler jeg ikke at overgrep mellom halvsøsken foregår så lenge det skjer mellom helsøsken.

[midgard]

Hei

 

Jeg får en tanke i hodet når jeg leser det du skriver... slike raserianfall fra en tenåring er et rop om hjelp - tenåringen skriker "se meg, se meg". Tenåringen greier ikke å sette ord på behovene sine - han trenger noe fra deg/dere og så uttrykker han seg med "rabalder". Min påstand er ; en hver for form for krangel og kritikk er et utrykk for udekte behov. Det handler om å bli sett og hørt, og til slutt blir en hver form for oppmerksomhet positivt...

 

Sett dere ned og snakk med tenåringen - spør - det er ikke sikkert dere får svar med en gang. Men hold døra åpen - ikke avskriv det med at tenåringen er umulig. Det virker som om du forventer uakseptabel atferd og så får du det... selvoppfyllende profeti...

 

 

[Anonym bruker]

Det er jeg forsåvidt enig i. Klart at en må se alle barnas behov, og gi dem det de trenger. Jeg tror heller ikke at unger er født onde, og mener veldig mye er i oppdragelsen.

Jeg bare sier at det ikke alltid er like lett, verken for foreldre eller steforeldre å alltid gjøre det rette. God hensikt og litt jobb kommer en langt med.

Men først må fysisk sikkerhet være på plass for alle, og så må en ta vider for seg av å sikre alle de øvrige behovene. Foreldrene først, og alle andre etterpå som støtte.

Men det er nå engang slik at det ikke alltid er at vi strekker like langt, verken i forhold til ens egne, eller i forhold til den andres barn, som en alltid skulle ønske.

Tidsklemme, økonomi og logistikk, vanskelige samarbeidsklima som gjør ting værre, rotløse ungdomer og rotløse barn, konflikter og sårhet. Det er ikke alltid like lett å være forelder. Og det er ikke alltid like lett å være barn, og jeg tror ikke alltid det er like greit å være skilsmissebarn i en ny og voksende familie, eller mmuligens til og med to familier i endring.

HI