blir irritert og lei meg.

[Anonym bruker]

Set siste halvåret jeg var sammen med bf, gadd han ikke å gjøre noen ting og ble fort sint. Jeg vet han ikke hadde det godt med seg selv, men jeg forlangte at om han ble sint (på teite småting) så fikk han gå seg en tur, gå å trene eller ta seg sammen. Sånn at jeg og barna våre ikke skulle måtte ha en rasende person rundt meg. Da snakker jeg ikke om at han var litt sur men man kunne nesten ta på den sinte følelsen når han var sånn.

 

Jeg kunne ikke forlate han alene med unga eller ha han til å stå opp om morran med dem mens jeg sov lenge. Pga dette sinnet. Jeg vet at han ikke ville skadet hverken meg eller barna. Men det er veldig slitsomt å ha dette rundt seg hele tiden. Ble at man gikk som på eggeskall redd for å si eller gjøre noe som skulle gjøre han sint. Som sagt han har aldri vært voldelig mot meg/barna, aldri sagt stygge ting til meg eller barna, sinnet var rettet mot han selv, og mot fremmede.

 

I de gode stunder var han en fantastisk pappa, sto lagde mat sammen med største jenta, herja med de, lekte med de på gulvet.

Og det var utrolig fantastik å stå på avstand å se.

Men de stundene ble mer og mer sjelden og han overså unga for det meste.

Ikke tok han husarbeidet i hele tatt enda vi hadde delt oppgavene mellom oss.

Og jeg måtte minne han på at han skulle gjøre ting og hver gang endte det med at han ble sint på seg selv for å ikke ha gjort det han skulle.

Men ble ting gjort nei.

 

En dag satt jeg meg ned og snakket med han å sa at dette går ikke, jeg og unga skal ikke gå å være redd for å gjøre han sint igjen.

Jeg skal ikke måtte leve med 100% ansvarfor barn og hus mens han bor her som en trassig tenåring. Og om han ikke tok tak i problemene sine og kom seg videre i livet så var jeg redd han skulle ende opp med å virkelig skade seg selv eller noen andre.

 

Så han flyttet.

Vi valgte å være helt åpne med familiene våre om hvorfor han flyttet.

Han valgte å flytte langt unna for å få orden på flere aspekter, som utdannelse, helsen sin og annet. Og ser derfor barna svært sjelden. Men vi har jevnlig kontakt så han vet at de har det bra og slikt.

Det blir aldri noe annet en vennskap mellom meg og han igjen men håper at han får orden på ting slik at han kan ha et godt forhold til barna.

 

Hans familie er støttene til at ting ble som de ble, men moren min takler tydeligvis ikke at datteren hennes er blitt separert og alenemor.

 

Hele tiden maser ho på om jeg skal bli sammen han igjen, barna trenger han jo, jeg må ha overdrevet når jeg fortalte hvordan det var hos oss. Jeg er for kravstor i forhold til partner.

 

Fryktelig slitsomt men jeg har sluttet å prøve å forklare og bare overhører det når ho setter igang.

 

Men igår snakket jeg med en tante på telefonen, har ikke snakket med henne siden i fjor sommer og hun ringte meg for mamma hadde lagt ut om hvor fæl jeg var, at jeg hadde kastet ut mannen min fordi han ikke oppfylte de skyhøye forventningene/kravene jeg hadde til han, at jeg nekter han å se unga. Ja det var ikke måte på hvor mye styggt om meg mamma hadde lirt av seg til sin søster.

 

Dene tanten har vært en aktiv del av mitt liv hele oppveksten og til et par år siden og kjenner meg veldig godt. Så hun ringte for hun vet at mammas fortelling av ting ikke kunne være rett.

 

Men at moren min kan sitte og snakke sånn om meg, og jeg vet at har hun sagt det til en slektning av meg så har hun snakket slik om meg til alle andre også.

 

 

[Miss Misantrop]

Jeg tenker at det er supert at du har tatt tak i ditt eget liv og ordnet opp til tross for manglende støtte. Du er ansvarlig for din egen lykke og det syntes jeg det er trist at mamman din ikke ser. Gi henne litt tid, så skjønner hun nok at du har tatt et fornuftig valg. Klapp på skuldern til deg fra meg.