Ønsker tilbakemelding på om jeg overreagerer...

[alfaalfaalfaalfa]

Jeg er sammen med en mann som har barn fra før (tidlig tenårene). De bor langt unna slik at det ikke er så ofte vi ser dem. Kun to ganger de siste tre årene. Vi har ett barn sammen som er nettopp tre.

Vi hadde en diskusjon igår om bursdags/julegaver, hvor mannen min ble temmelig irritert på meg. Søsteren til mannen min (altså tanten til barna) ser vi sjelden, men det er god kontakt allikevel. Hun har sendt bursdagsgave og kort til det ene barnet mannen min har fra før, som hadde bursdag for en liten stund siden. Vårt barn fikk ingenting når hun fyllte tre. Jeg kan ikke noe for det, men jeg synes det er leit. Ikke at det andre barnet får gave, men at vårt barn ikke fikk. Mannen min synes det ikke er viktig siden vårt barn fikk en gave rett etter nyttår med brukte bøker fra deres datter, en mnds tid før bursdagen. Fullt mulig jeg overreagerer, men jeg synes det er en forskjell allikevel. At dette plager meg har mannen min ingen forståelse for, men jeg synes hun burde gjøre likt. Jeg kunne aldri tenke meg å gi bursdagsgave til noen av tantebarna mine, og andre ikke. For så vidt er mine følelser ang dette irrelevant, og jeg vil selvfølgelig ikke gjøre noe mer oppstyr, men det ville være interessant å høre fra dere andre hva dere mener??

For mitt barn spiller det for så vidt ingen rolle enda, da hun er for liten til å forstå slike ting. Men jeg er mer bekymret for hva som skjer senere, når hun er eldre.

 

Jeg kan også tilføye at barnet vårt ikke får noen bursdagsgave eller kort av sine halvsøstre. Gratulasjon via mail dagen etter. Vi sender selvsagt bursdagsgaver til dem, men jeg har det litt på samme måte her, at jeg synes det er leit at ikke søstrene tenker på bursdagen til barnet mitt. Er dette helt unormale og absurde følelser, eller ??

 

Ønsker mange svar!

[Gjest Antarctica]

Det er sikkert sårt, men ikke heng deg opp i dette. Vær heller en god tante for hennes barn, så ser hun hvordan det skal gjøres...

 

 

Man skal ikke legge for mye i sånt. Det er ikke vondt ment, og dersom du selv legger mye i det, er det du som skaper konflikten - over en bagatell. Man syns sånt er veldig viktig i en periode, eller hvis man er hormonell og sårbar, men ikke gjør det til en viktig sak.

 

Og ikke vent noe av søstrene; de er barn, selv om de er store. Pappa bør a dem med i butikken og hjelpe dem å finne gave hvis det er et poeng at de kommer m noe.

[Singelmamma og banden]

Jeg synes i grunn at det verste er at jenta di ikke har sett søstrene (?) sine mer enn 2 ganger i sitt liv, hun aner kanskje ikke hvem de er engang. Og de kjenner vel ikke henne heller. Det må være rart å ha en søster du nesten aldri ser.

 

Jeg hadde ikke forskjellsbehandlet mine tantebarn. Jeg gleder meg veldig til jeg får noen :-) Og når eldste datteren min nå får søsken på farens side over sommeren er det naturlig at hun gir den babyen en gave også (eldste min er snart 9 år) på lik linje med de to søstrene hun har fått hos meg. Men da trenger hun hjelp av meg eller bonuspappa.

 

Evt kan du selv kjøpe en gave til datteren din fra søsknene, men det blir også litt feil.

 

[HegeAE]

Eg skjøner deg veldig godt. Ikkje kjekt med forskjellsbehandling. For det er det det er. Søstera er jo like mykje tante til ditt barn som dei andre barna frå tidlegare forhold.

Eldste dattera mi frå tidlegare forhold får like mykje gåver som minstejenta mi sin farsfamilie. Til jul fekk ho ein heimesydd dåpskjole til dokkene sine. (Det var og rett før dåpen til minstejento). Den fekk ho frå alle saman på stefaren si side. Sjølvsagt fekk minstejenta eigne pakker frå div onkler og tanter/oldeforeldre på far si side. Skulle berre mangle. Eg kan ikkje forvente at steonkler og stetanter skal gi gåve til eldstejenta mi.

 

Det aller viktigaste er at du ikkje gje forskjell på barna. Så har du i det minste god samvittigheit på di side

[Clue]

 

Ser man etter forskjeller, så finner man dem, uansett om man omtrent må bruke forstørrelsesglass!