Flere som har begynt å grue seg??

[♥tosmåtroll♥]

Jeg er 26 uker med min første, og har alleredet begynt å grue meg veeeldig til å føde! Gleder meg selvfølgelig til lillegutt kommer, men selve fødselen kunne jeg vært foruten!! Har ligget oppe noen netter alleredet å tenkt på hvordan dette skal gå! Er høy, med en høy mann,(begge var rundt 4,7 da vi kom til verden) og regner med at lillegutt ikke blir fullt så liten....off...ser for meg den konfirmanten som kommer ut(om jeg klarer å presse han ud da...)

Noen som kjenner seg igjen....eller som har noen gode råd til engstelige meg!??

[VinterSol+2]

jeg kan ikke si at jeg kjenner meg igjen,-for jeg gleder meg til fødselen jeg!

 

men jeg husker hvordan det var første gangen.. Veldig lenge unngikk jeg all informasjon om fødsel, feks, fordi jeg var nervøs.

 

Men så begynte jeg å tenke; hva er det jeg er redd for? smerten? Å dø?

-Vel, jeg visste jo at jeg ikke kom til å dø. Fordi statistisk sett er ikke det noe som skjer i Norge i dag, det er bare de ytterste få unntak.

 

Smerte? Vel, selvfølgelig er man redd for smerte. Men et jeg egentlig var redd for, fant jeg ut, var det ukjente. Det å ikke vite når, hvordan, hva.. det å miste kontrollen.

 

derfor prøvde jeg å slappe av. Og fikk etterhvert en god trygghet i meg i at, ok, når den tiden kommer så har jeg mannen min der, helsepersonell som vet hva de gjør, og en kropp som vet hva den gjør.

-For jeg må jo bare innse det; det er ikke JEG som vet hvordan en gravid kropp oppfører seg.. det er kroppen min som har ordnet alt de siste mnd..

 

det var deilig å ikke fokusere så mye på selve fødselen. jeg skrev et fødebrev (som jeg forøvrig glemte, men jeg fikk mannen min til å lese det) der jeg sa at jeg trenger skryt, og jeg trenger at noen forteller meg hva som skjer, hvorfor det skjer, og hva jeg skal gjøre. Fordi jeg aldri hadde gjort det før.

 

Fødselen var en fantastisk opplevelse. Ja, det var vondt. Men jeg merket også at kroppen min visste hva den gjorde.

 

mannen min skylte ryggen min med varmt vann hver gang jeg hadde en rie, og mellom riene snakket vi sammen, lo og pratet og oppmuntret hverandre.

 

Det var i det hele tatt en utrolig intim, flott opplevelse, der jeg opplevde at vi fungerte veldig godt sammen!

 

Jordmor og barnepleier var kun tilstede av og til under åpningsriene, sjekket åpning, spurte hvordan det gikk, kom til med litt vann og sånne ting, -og det passet meg veldig bra. Når pressriene begynte, var de der hele tida.

 

Jeg syns pressriene var helt fantastiske! De var utrolig vonde før jeg fikk lov til å presse, men måtte holde igjen. -Da kjentes det virkelig ut som om jeg hadde forstoppelse og måtte bæsje!

 

Jordmor forklarte at dette var hodet til babyen som presset seg ned og ut, og at det var helt vanlig.

 

Og når jeg fikk lov til å presse!! Oh joy! Helt utrolig for noen muskler vi jenter har, altså! Hehe. superkrefter! Jeg presset som bare det, hehe, syns det var superdeilig! Og en gang, når jeg var litt sliten, sier mannen min "men du? nå er hodet halvveis ute, altså, så nå trenger du bare presse det helt ut.."

 

hehe, gjett om jeg fikk motivasjon da! Og vips, så var det lissom over.

 

Et par småpress for å få ut morkaka og sånn, men alt det er helt borte, for en liten rynkete, men svær for alderen-jente ble lagt opp til meg. helt absurd, og ganske stilig!

 

Jeg fødte et relativt stort barn, ikke kjempestor,men med ganske stort hode. Hun var kort og tjukk, hehe. Og jeg ble ikke avskrekket overhodet.

 

 

Smertene vil jeg på en måte sammenligne med nytelse. Jeg vet ikke om alle andre har det sånn, men jeg leste et sted at senterne for nytelse og smerte er veldig nær hverandre i hjernen.

Feks, tenk deg når du får en orgasme.. rett før du får den, så er det på en måte smertefullt... smertefullt deilig, om du vil?

 

Jeg tror at det er mulig å snu smertene under en fødsel til noe positivt, klart det gjør vondt, -men du greier det! Du møter lissom urkvinnen i deg, og det adrenalinkicket, og den mestringsfølelsen du får når du greier det, er helt utrolig fantastisk!

 

Jeg fikk et godt råd; tenk deg at hver rie er en bølge, som du skal surfe på. en bølge er sånn at den blir høyere og høyere, men med en gang du er på høyden, såslipper den, og så blir det bedre og bedre. Tenk deg at du skal "ri av" hver slik bølge!

 

det var et fantastisk råd, som jeg faktisk brukte ganske mye, når smertene var som verst. for meg funket det veldig godt!

 

 

Og vet du hva? skulle du likevel syns at det blir FOR ille.. -da kan du stort sett dopes ned til den grad at du knapt kjenner noenting her i norge.

 

Det kommer til å gå kjempefint!

 

 

dette ble laaangt. aner ikkeom det er til noen hjelp jeg, men litt mine tanker rundt dette med fødsel da..

 

-jeg skal gjennom min tredje fødsel nå, og jeg gleder meg! Jeg er forberedt på at det blir vondt, -men premien er så fantastisk. Og jeg ønsker å gi meg selv denne utfordringen! Jeg har aldri vært noe god i å tvinge meg selv til ting, feks løpe lang, delta i sportslige konkurranser el.. jeg liker ikke blodsmak i munnen. hehe. Men akkurat når det gjelder fødsel.. vel, derføler jeg at jeg har noe å bidra med. hehe.

 

Men jeg holder et åpent sinn i forhold til smertestillende også denne gangen. -selvom jeg har klart meg uten, både gjennom en normal fødsel og en dødfødsel.

[Gjest]

Hei, nå er ikke jeg mere enn 20 uker på vei med min først, men fødselen er noe jeg tenker på ganske mye. Er ikke sånn at jeg er livredd, men syntes det er litt skremmende å tenke på at det ikke er noe vei tilbake liksom =) Jeg regner også med at jeg blir mer bekymret når det virkelig begynner å nærme seg.

 

Mitt tips til deg er å lese om hyggelige fødselshistorier, det gjør jeg veldig ofte, og da blir jeg så rørt å klarer nesten ikke å vente med å oppleve det selv =)

[ღoʇ ןıʇ ɹoɯ ʇɹɐus ღ]

jeg er 18 uker og gruer meg. første jeg tenker på når jeg står opp og det siste jeg tenker på når jeg legger meg.

 

men så må vi bare tenke at dette må vi gjennom, om vi vil det eller ikke... det er bare sånn det er....men "premien" for alt det vonde er vel verdt det. følelsen av å få en sprell levende baby lagt oppå brystet er ubeskrivelig. All smerte glemt....nesten iallefall

[Gjest]

VinterSol og Ostepopen slike flotte beskrivelser gjør at jeg ser frem til å oppleve en fødsel jeg å!!

[Ungspika_m_gutta]

Vel, nå har jeg aldri født noen liten unge, men én godt over 4 kg, og kan ikke si om det var bedre eller værre med liten eller stor, men synes i grunn det var helt overkommelig :-) Og mange som har fått større enn det også.. Kommer vel helt an på bekkenet ditt osv. Mamma har født to barn rundt 3,2 der en hadde hodeomkrets rundt 38, og det syntes hun var ille. Min gutt hadde 36..

 

Jeg vet ikke, men tror det var mye som bekymret meg med den først ang. fødsel. som størrelse, om jeg måtte være naken, fødestilling, hvor mange som kom til å være i rommet, hastekeisersnitt, lengde på fødsel osv, smerter, avføring osv...osv.. Men det gikk fint, jeg dreit i det meste under forløpet (ikke bokstavlig talt) - der og da hadde jeg mitt fulle med å gjøre det jeg skulle gjøre Kunne ikke brydd meg om statsministeren plutselig skulle vandre inn på rommet og jeg lå der naken med avføring .. hehehe

 

Rådet mitt er bare at ta opp dine bekymringer med JM eller lege på forhånd slik at du får god faglig informasjon, det er helt normalt å være bekymret, både som førstegangs, andregangs og tredjegangs :-) Dersom du vil kalle dette fødselsangst, er det ikke meningen å tulle med det, og det bør du også i tilfelle informere om.. Da vil mye bli tilrettelagt etter dine ønsker under fødselen, og du vil få hjelp til å takle redselen

 

Mitt råd er bare å spare på kreftene dine og ikke la engstelsen ta over :-) Samt få hjelp til å finne ut om du har fint fødebekken, få jm eller bestill en privat UL for å estimere vekt på babyen en tid før termin, det vil vel gi deg en grei pekepinne Greit å gjøre dersom dette bekymrer deg veldig.. Ble litt langt det her, er i slaget idag! ;-)

[Ungspika_m_gutta]

Ikke så godt i slaget som ostepopen her oppe, hehe!

Og skulle bare si at jeg er enig med henne - jeg gleder meg også! Helt utrolig å kjenne på kroppens styrke og instinkter. Og jeg tilhører de som så gjerne ønsker meg en hjemmefødsel, og det hadde jeg sist også (fødsel på under 2,5 time = heftige greier!)

 

[VinterSol+2]

hahaha, nei, innlegget mitt blei utrolig langt!

 

haha er bare at dette engasjerer meg, fordi jeg gjennom hele oppveksten insistertepå at jeg ALDRI skulle ha barn, fordi jeg bestandig hadde blitt proppet full av skrekkhistorier fra mammas jordmor-venninner...

 

grr..

 

og sånt provoserer meg! for vi er faktisk designet for akkurat dette formålet. Det er rått, brutalt, fantastisk og helt utrolig stilig, dette med fødsler! Å skremme andre er bare dumt.

Og det å sykeliggjøre en fødsel, er også bare dumt. kvinner har født i årtusener, og har klart seg bra!

Som en ekstra bonus, så KAN vi altså i dag få smertestillende om vi ønsker det. men å bestemme seg for å bli neddopet på forhånd, tror jeg stjeler litt av opplevelsen, rett og slett!

 

Kitty; hjemmefødsel? stilig. jeg kunne også på sett og vis tenkt meg det, men ikke mannen min. hehe.

-dessuten syns jeg det er betryggende at det ligger en nyfødtintensiv vegg-i-vegg med fødestua!

(ekke så fali' med meg, bare babyen får den hjelpen den evnt måtte ha behov for!)

 

 

[Ungspika_m_gutta]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver VinterSol og Ostepopen, og er veldig enig :-) Selv om jeg forstår at det er mange som gruer seg og er spent, men jeg tror dette er sunt! Alle er vel spent før en stor begivenhet? Tror man kommer langt med å jobbe med kroppen og ikke bruke redselen slik at kroppen stivner og kroppen jobber imot deg - dersom det gir mening? :-)

 

Hehe, ja, er nok viktig at man er enig om det - man er jo to om "opplevelsen" selv om det er vi kvinner som nok står for det meste av arbeidet.

Jo, er akkurat det som holder meg også litt igjen, tenkte ikke så mye på det da jeg stod/lå i situasjonen sist, men tankene kom etterpå. Man vil jo at babyen skal ha det trygt, så har ikke bestemt meg helt enda Men er stress for meg å komme meg til sykehus i tide, bor en stund unna, og vil ha ro rundt fødselen også.. Så får gå nåen runder til i hodet mitt

[VinterSol+2]

det gir veldig god mening!

 

om du har raske fødsler, så er det vel fort gjort eneste utvei, hehe. mange blir jo stresset av å oppholde seg på sykehus i tiden før termin.

men i de aller fleste tilfeller er det jo ingen grunn til å tro at noe går galt da!

 

tenker du å ha førstemann hjemme under fødselen også, eller har dere en plan der?

 

sist jeg fødte fødte jeg alene kun sammen med mannen min, -men det var på sykehus da. Men siden det var dødfødsel (barnet døde i magen) så var det jo ikke så dramatisk, -ettersom barnet ikkekunne ta skade av det likevel. men det opplevde jeg som veldig fint, så på sett og vis skulle jeg ønske at jeg kunne opplevd det med et levende barn også. at pappaen og jeg var de som tok i mot, helt alene. men det er nok en utopi, hehe.

 

 

[Ungspika_m_gutta]

Ja, venter også enda på beskjeden om jeg får naturlig fødsel denne gangen pga morkakens beliggenhet, skal tilbake på UL i slutten av mai - så er litt avventende, selv om det mest sannsynlig ordner seg :-)

 

Ønsker ikke å ha førstemann her, han er kun to år, og en veldig bekymret liten gutt når det kommer til mammaen sin, så tror nok han fort kunne blitt redd. Men så har vi to sett besteforeldre like ved, så der kan det alltids arrangeres en ordning :-)

 

Oj, er det normalt ved slike tilfeller? Eller var det noe du ønsket selv? Ble helt rørt av det jeg nå, kan ikke tenke meg til hvordan det er. Men så godt at du ser på det som en god opplevelse, sterkt gjort! Håper du får en flott fødeopplevelse denne gang - men ett sprellende, hylende og levende barn :-)

Og det gjelder deg også, HI og alle andre her inne. Slike tilfeller gir en på en måte perspektiv, for er jo ikke alle som er så heldige å bære frem friske, levende barn! Vi skal jo igjennom det største mirakelet som finnes <3 ;o) Å føde ett barn.

[♥tosmåtroll♥]

tuuuusen takk for flotte råd og skal prøve alt jeg kan å tenke på dette som et mirakel....for det er på en måte d! Jeg er vel mest redd for å ikke ha kontroll...men tror nok likevel jeg vil ha alt som finnes av smertestillende ja!! Håper kroppen min også vet hva den skal gjøre, fikk høre av en venninne at hun ikke klarte å presse! Håper jeg får dette til!

Takk igjen for historiene, godt å høre posetive opplevelser fra fødsler også! Blitt vettskremt av mine to søstre tenker jeg...hehe!!

[♥tosmåtroll♥]

hjemmefødsel...waaaooo...all respekt til deg!! Håper jeg får en posetiv opplevelse, og at fødselen ikke varer så aaalt for lenge gitt...

[Ungspika_m_gutta]

Hehe, ja, va jo som sagt helt selvvalgt, alt sa pang da det starten selv om jeg gikk to uker med masrier på slutten, og hadde 4 cm åpning 1 uke før fødsel Var intenst da, og man blir ganske sånn forvirret etterpå, trodde jeg sku få tid til både det ene og det andre, men det fikk jeg ikke.

 

Samtidig har jeg venner som har vært i fødsel 35-40 timer og nesten vært så utslitte at det har nesten endt i hastekeisersnitt. Vil bare gi ett siste råd; ikke la dem presse dere for langt dere som er 1.gangs, det er lov å be om pause dersom man har lugget med rier i x antall timer uten særlig fremgang. F.esk sovepille for å sove noen timer.. :-) Den virkelige jobben kommer jo etterpå når babyen faktisk ikke bryr seg om at mamma har vært i fødsel og er sliten ;-) Dessuten må dere tro på tankenes makt, tror dere selv kan gjøre veldig mye ut av fødselsopplevelsen ved å ha tenkt igjennom hva dere ønsker på forhånd, hva dere skal bruke energi på, avtale med den som skal følge dere under fødsel hva du ønsker og hva de evt skal passe på under forløpet (mat, drikke, massasje, telle mellomrom mellom rier, se når du er utslitt, snakke din sak når du ikke klarer osv) :-) Snakk om forhåpninger og redsler sammen før fødselen, tror det er smart.

 

Jeg husker at jeg innstilte meg på at jeg skulle igjennom det værste smertehelsikke jeg noensinne hadde kjent, og jeg skulle vinne! Ikke F om jeg skulle være dårligere enn disse som hadde født før meg (så til og med for meg en person som jeg så på som en svekling og tenkte at da skal iallefall jeg klare det!! herregud..) Og det funket for meg! Da fødselen stod på husker jeg at jeg tenkte "Hæ?! er det ikke værre?" Også PUSTET jeg myyyye, det eneste jeg konsentrerte meg om, og dermed fikk jeg full utbytte av kroppens smertestillende - nemlig endorfiner ;-) Tenkte hele tiden " Kom igjen no, maks en halv time igjen, så er vidunderet her!" (la på litt etter det jm sa) Sier ikke at dette er den beste metoden, men den funket for meg - og kanskje det gir deg tips til å finne din måte ;-) Fytti.. vart langt dette også, er visst engasjert gitt!

[Ungspika_m_gutta]

..rettelse: Som sagt IKKE helt selvvalgt (1.linje)

 

Men ønsker det denne gangen, innså i ettertid hvor deilig det var ;-) Dessuten ikke sikkert jeg får store valget denne gangen heller..