Trenger råd! Føde vaginalt eller ks?

[Anonym bruker]

Min forrige fødsel endte i hasteks pga treg fremgang. Jeg hadde fødselsangst før fødselen og hadde vært til flere samtaler hvor jeg hadde fått masse lovnader for å tørre å føde vaginalt. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så lite ivaretatt og lite respektert som under fødselen. Ingen løfter ble overholdt, legen på vakt som utsatte og utsatte keisersnittet var samme legen jeg hadde gått i samtaler med. Før endelig ks ble bestemt hadde jeg ikke åpnet meg noe mere på 7 timer med forferdelige rier uten pause, uten epidural som virket ect. Når spinalen ble satt i ryggen så var jeg så utmattet jeg bare sovnet, selv om jeg visste jeg skulle se babyen min om et par minutter...lå og duppet men våknet da jeg hørte det vakkre skiket til gutten min.

 

Selv om jeg denne gangen ikke har angst for smertene så har jeg fått en mye større angst for det å miste kontrollen over egen kropp. Jeg har ingen tillit til legene og jordmødrene etter forrige fødsel, var gjennom 3 vaktskifter og 3 jordmødre. Følte at ingen brydde seg om mine følelser, min angst og ingen forstod hvor utmattet jeg var. Der og da ville jeg helst bare dø. I ettertid føler jeg selvsagt at alt var verdt det, og har ikke traumer fra selve fødselen, tenker skjelden på det.Men nå som jeg er halvveis og snart skal i ilden igjen vet jeg ikke om jeg heller skal veldge planlagt ks denne gangen?

 

For meg var selve ks'et ukomplisert, kom fort i form igjen og hadde lite smerter. Gutten min var frisk og fin.

Men på en måte ønsker jeg å føde også...det å få gutten opp på brystet etterpå å kunne ta meg av storebror med en gang, han er bare 13-14 mnd når lillebror kommer til verden så vil jo gjerne kunne ha han på fanget og løfte på han med en gang.

 

MEN jeg er så redd det samme skal skje igjen, uansett hva legene lover meg så har jeg erfart at jeg ikke kan stole på det. Får også store barn og det skremmer meg litt hvis lillebror er enda større enn storebror.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, vil ha bestemt meg før jeg går i samtale med jordmor hvis ikke tror jeg nok jeg blir overtalt til vaginal fødsel.

 

Noen som har råd om hva jeg skal gjøre? Andre som har hatt vanskelige fødsel hvor det har gått fint neste gang? Noen som valgte planlagt ks grunnet tidligere opplevelser? Trenger ikke masse info om farene ved ks, at vagnalt er det beste ect! Jeg er fullt informert om dette fra før.

 

Er veldig i villrede her....

[Anonym bruker]

Min første fødsel var litt som din. Skulle føde som normalt, men endte i hasteKS. Jeg var også så sliten, at da de trillet meg til operasjonssalen, er det eneste jeg husker at der var lys i taket og jeg ropte på bedøvelse. Epiduralen min virket ikke, og jeg fikk narkose. Det meste gikk liksom feil. Ungen lå i kuvøse etterpå, for å få oksygen, så jeg fikk ikke se han før etter ca 5 timer. For jeg skulle jo våkne fra narkosen, og så hadde jeg visst feber og infeksjon etter lang fødsel, misfarget fostervann osv osv. De kunne ikke gi drypp for å få riene mer effektive, pga at hjertelyden til ungen var som en jojo.

 

Med nr 2 så planla jeg sammen med jordmor at jeg ville prøve å føde vaginalt, men med en skikkelig epidural tidlig i fødselsforløpet, slik at om det ble KS igjen, så skulle jeg få være våken. Og de skulle ikke vente så lenge før KS, slik at jeg ikke slet meg helt ut. Men vet du; jeg hadde en flott fødsel, som var unnagjort på ca 5 timer med rier og vondter:) Jeg fikk drypp, for riene mine var som sist; ikke effektive. Alt var rolig, og jeg var jo ikke sliten etterpå, engang:)

 

Jordmor sa etter nr 2, at dette var en eksemplarisk fødsel til å være første vaginale:)

 

En er ikke garantert hvordan det går, selv om en prøver å ta alle forhåndsregler. Jeg visste jo at det kunne ende som sist. Men jeg tok sjansen, nettopp for å få den opplevelsen med å føde vaginalt. Og det gikk:)

[Anonym bruker]

samme historien med meg, endte med hasteKS pga liten fremgang og lav fosterlyd. Men jeg hadde ingen kvaler før fødselen da, grudde meg jo til smertene, men var ikke redd. Så enste fødsel har å bli vaginal! For KS'et mitt tok nesten livet av meg, bokstavelig talt. Nå er det ikke en 100% sikkerhet at det ikke blir store vaginale blødninger ved vaginal fødsel, men jeg har tro på at kroppen min takler naturlig fødsel bedre enn KS.

 

Så for min del er KS uaktuelt med mindre jeg virkelig må. Men dine erfaringer er anderledes enn mine, så dette må du nesten tenke over selv. Men tenk som så, vi er skapt for vaginal fødsel, ikke KS:) Ha tro på at kroppen din ordner seg selv. Og ikke vør redd for å miste kontroll, har hørt at det gjør man uansett hvor forberedt man er, kroppen tar over, og man må bare jobbe sammen med kroppen sin:)

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei du. Skjønner dilemmaet ditt, jeg var i samme situasjon selv.

Det du sikkert vil ha er et skikkelig svar på hva som er best, men det finnes selvsagt ikke. Du kan få både en flott vanlig fødsel og et flott keisersnitt, men også motsatt, dessverre.

For min del landet jeg på planlagt keisersnitt, men jeg kommer aldri til å vite om det valget var det beste. Faktisk opplevde jeg inngrepet som litt mer komplisert enn hasteks-et fra tidligere. Vet ikke hvorfor.

Det jeg VET, er at i ettertid betyr fødselen ingen verdens ting, så lenge babyen er frisk og fin. Fokuser heller på tiden etterpå. Og i alle tilfeller må man jo egentlig bare ta et valg og håpe på det beste. Heldigvis går jo fødsler bra de aller, aller fleste ganger.

Så altså, mitt hovedråd er at du ikke forventer å kunne bli hundre prosent overbevist om hverken det ene eller det andre. Det viktigste er at du tar et valg. Det blir nok bra uansett.

Lykke til, jeg vet at dette innebærer mer enn mange runder med seg selv..

[Anonym bruker]

Jeg hadde ks med første barn, hastesnitt pga barnets ve og vel. Det gikk veldig fint, ingen problemer, et usynlig arr og ingen skader nedentil.

Jeg hadde vaginal fødsel med andre, det fordi legene anbefate det, og Haukeland sykehus sa nei til ks bare forid jeg hadde hatt det engang før. Videre tenkte jeg at det med løfting var litt mer vanskelig når jeg også hadde en to-tre åring når jeg kom hjem, som jeg også skulle ta meg av.

Jeg revnet en annengrads rift. Jeg promper lett, jeg lekker litt urin når jeg nyser eller hoster. Nå er minste blitt over året, og jeg synest ikke at jeg er helt tilbake i tipp top shape der nede. Jeg fikk også mange hemorider pga all pressingen, og alle de ubehageligheter det fører med seg. Jeg angrer litt på vaginal fødsel.

Jeg endte opp å føde på et annet sykehus og fikk tilbudet om ks når jeg kom inn og fødselen var i gang.

[Anonym bruker]

Min første fødsel høres akkurat ut som din, med det unntaket at det ikke endte i ks. Kaos, tre vaktskift, epidural som ikke virket, drypp, sen fremgang osv. De klarte å slite 4,8 kgs-babyen ut til slutt, og både jeg og barnet var kraftig medtatt. Han måtte på intensiven i mange dager, jeg måtte opereres i flere timer etterpå. Det tok 9 timer før jeg fikk se barnet. Fødselen BURDE ha endt i ks, det var legene enige om. Så da jeg ble gravid igjen, og barnet lå an til å bli like stort, forlangte jeg planlagt ks. Det var en fantastisk opplevelse, veldig rolig og kontrollert. Fikk barnet til meg med en gang, utrolig fint. Kom meg veldig fort og hadde ingen problemer med å ta meg av barna.

[Anonym bruker]

Jeg opplevde noe av det samme med min første fødsel, liten fremgang og ineffektive men veldig vonde og intense rier. Hadde rier hvert tiende minutt i over 8-9 timer hjemme først. Hadde så 4 cm åpning fra klokka ti på formiddagen til klokka fire på ettermiddagen, med rier hvert tredje minutt. Klokka halv seks hadde jeg endelig 7 cm åpning, det hadde jeg fremdeles klokka halv tolv, med rier hver andre-tredje minutt, da fikk jeg endelig riestimulerende drypp og kom meg til 9 cm. Der stoppet det opp igjen, det endte med at de klippet meg opp, og legen kom med nød og neppe høyt nok opp til å feste en sugekopp og dro ungen ut med makt, noe som resulterte i at jeg også revnet en hel masse... Jeg var totalt utslitt og mistet masse blod, tok nesten 3 mnd før jeg følte meg i toppform igjen.

 

Men med nr to gikk alt så mye bedre, var hjemme så lenge som mulig siden jeg var forberedt på en lang fødsel, taklet det fint hjemme, var vonde rier men ikke ulevelig. Da jeg kom inn på sykehuset hadde jeg allerede 7-8 cm. Pga liten fremgang forrige gang fikk jeg riestimulerende drypp med en gang det så ut til å gå litt tregere på sykehuset og ungen kom seg helt greit ut på egenhånd kort tid etterpå.

Var ikke sliten i det hele tatt etterpå, var i dusjen to timer senere og følte meg i toppform.

 

Man har aldri noen garantier, og ingen kan love deg noenting. Men jeg tror ærlig talt det er noe i at "førstemann baner vei" så de neste fødslene går lettere. Min andre var forresten over halvkiloen større enn førstemann (første var 4100g, andre var 4725g).

 

Ønsker deg uansett lykke til med valget ditt, og utfallet av det