Dette sv har ødelagt livet mitt

[Anonym bruker]

Vet at det er en del hormoner inne i bildet. Men jeg mestrer ikke en dritt lenger.

Mannen min orker ikke meg mer, forståelig nok. Jeg går og venter på fødsel, for jeg orker ikke mer nå men kan jo ikke ta livet av babyen den fortjener et liv selv om ikke jeg orker mer. Så nå går jeg her og venter på å få født det barnet jeg ville ha. Men som jeg ikke lenger orker tanken på. Det har kostet meg for mye. Vet jeg burde be om hjelp men tør ikke. Jeg har prøvd og skulle fortelle mannen min hvordan jeg har det men klarer det ikke. Det eneste som holder meg her er samvittigheten for mitt ufødte barn som fortjener livet men jeg orker ikke mer. Jeg har slitt med mye i min tid og ingenting har kommet lett til meg. Hadde det greit en stud. Men nå har det virkelig toppet seg. Oppveksten min var ikke særlig lett. Men jeg vokste nå opp til slutt. Jeg har kjempet hele veien men her står jeg maktesløs og føler nå at jeg ikke har mer igjen. Vil ikke gå i detaljer men alt er i grunnen en kamp. Og jeg orker ikke kjempe mer. Håper bare jeg klarer å bære frem dette barnet før jeg ikke kan mer. Ikke så lenge til terminen bare litt over en uke.

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette, kanskje et håp om at jeg klarer meg de siste dagene nå

 

[Musemor med tre søte små]

Hei

 

Utrolig trist å høre. Du burde få disse følelsene ut på en måte før fødselen slik at de ikke går over i fødsels depresjon.

Har du en jordmor du går til? Dersom du har det, snakk med henne, husk hun er der ikke bare for å sjekke barnet i magen, men også for å hjelpe deg.

Lykke til videre, dette går bra skal du se ;-)

[Anonym bruker]

Da får vel jeg komme med litt pep-talk til deg!

DETTE KLARER DU!

Når har du termin, da?

odt du ser at det er hormoner inni bildet, for det har sikkert mye med hvordan du føler det. Men du må tørre å fortelle hvordan du har det.

Sikkert vanskelig å forklare det til mannen din nå når det har gått så langt, men du må jo prøve?!!! Eller er det noen andre du kan snakke med?

Hva med legen din eller jordmor?

Jeg er helt sikker på at når fødselen er over, og du begynner en ny epoke i livet ditt, så vil også synet ditt på livet forandre seg mye. Fokuset blir et helt annet sted enn det er nå.

Du har klart å kjempe deg frem til der du er nå, og det er fryktelig dumt om det skulle være forgjeves!

Jeg vet hvordan det er å slite i oppveksten, og det har gjort det sterkere, Uansett om du ikke føler det nå.

Stå på og ta en dag av gangen, prøv å snu litt på tankene, for de er der uansett om du vil eller ikke. Og snakk med noen! Det er ingen som dømmer deg for det du føler!

[Anonym bruker]

dette klarer du HI Alle føler seg litt "satt ut" når terminen nærmer seg. Er dette første barnet ditt? Isåfall, du er ike alene! Jeg ville helst bare dra ut ungen selv og bli ferdig med det når jeg var noen uker før termin. Slet en del med fysiske plager under svangerkapet, og var møkk lei og deppa for alt! Ville ikke mer, ville ihvertfall ikke være mor, syns alt var dustete, og angret som en hund. Men så kom babyen, og alt ble bra igjen:) Jeg taklet søvnløse netter, jeg taklet babyhyl uten stopp og jeg taklet å være mamma Alle klarer det de må, og ting vil se lysere ut når babyen først er ute. På slutten har vel mange en liten vond tanke om "krapylet" i magen?

 

Hvis det ikke fungerer for deg å snakke om det du sliter med, så skriv det ned:) Jeg hadde "faen ta den jævla ungen i magen" boka mi de siste ukene, og der skrev jeg alt som plaget meg og bekymret meg. Og det var godt! Jeg kunne lese det på de dagene som var "gode" og se at det som plaget meg egentlig ikke var så ille, selvom det virket 100% prekært der og da;)

 

Du kan ikke snu nå, babyen kommer enten du vil eller ei, så da må man jo bare hoppe i det med begge beina og håpe en flyter:) Stå på, alt virker som værst når en er nede i kjelleren, men det kan bare gå oppover:) Man må gå ned før man kan gå opp:)

 

Lykke til, og gled deg til den lille kommer.Kanskje det vil hjelpe å gjøre litt ekstra til babyen kommer? Kjøpe ekstra søte klær, male et bilde eller lage en fotocollage til barnerommet? Bare ta det helt med ro, det ordner seg alltid:) Du har støtte rundt deg, det er bare litt vanskelig å se akkurat nå

 

Stor klem og en masse fødestøv til deg, dette klarer du!

[Anonym bruker]

Ingenting er klart til babyen kommer. Jeg klarer ikke å gjøre noen som helst. Blir ikke ferdig med å vaske baby tøyet. Orker ikke mer. Det er ikke mitt første barn. Men har ikke hatt det slik når jeg har vært gravid før. Hele dette sv har vært slik jeg har vært sliten hele veien. Og kommer meg ikke skikkelig opp. Har hatt få gode dager. Hvor jeg har måttet ta igjen alt det jeg ikke har gjort når alt har vært for mye. Og da har jeg jo slitt meg ut igjen. Jeg har super dårlig samvittighet for de barna jeg har fra før. Klarer ikke stille opp for dem eller mannen min. Han orker ikke mer, og har trukket seg unna. Han er ikke hjemme omtrent lenger annet enn for å sove. Jeg har jaget han vekk. Han var min klippe i mange år men jeg ser at jeg har slitt han ut. Han ønsket ikke flere barn og likevel maste jeg meg til denne også. Og det har gjort forholde mye mer anstrengt. Vet at ikke vil gå pga ungene. Jeg vet at alt vil bli mye lettere når jeg ikke her mer. Jeg har jaget alt og alle unna meg. Selv om jeg virkelig trenger de nå. Jeg har vokst opp slik at ikke jeg klarer å snakke om problemene mine. Overfor alle har jeg det bra liksom selv om jeg ikke gjør annet enn å gråte hele tiden. Jeg har lyst bort fra forpliktelser og ansvar. Men har ingen mulighet for det. Jeg har alltid vært den som er så forbanna fornuftig og alltid hjulpet alt og alle. Men nå mestrer jeg det ikke mer jeg orker ikke mer enn akkurat meg selv. Og heller ikke det. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke stiller opp for de andre mer men jeg makter det ikke orker ikke ringe noen. Orker ikke se noen er bare hjemme orker ikke meg selv. Har lyst å sove heletiden selv om jeg ikke er trøtt. Men når jeg sove så slipper jeg liksom alt. Slipper å tenke på ting slipper å ta stilling til ting eller å velge noe som helst. Slipper og forholde meg til noe som helst. Men det er begrenset hvor mye jeg kan sove. Likevel er det min rømming fra virkeligheten. Det er slik jeg har klart meg til nå. Men nå går ikke det lenger er blitt søvnløs. Og da kommer alle tankene og frykten og samvittigheten for alt.

 

Jeg er ikke noen mor slik som jeg er nå, jeg ødelegger mer for ungene og skaper ikke noe trygghet med å bare sutre og kjefte hele tiden. Jeg gjør ungene usikre på meg og seg selv ved å være her. Jeg ødelegger jo dem også.

 

[Anonym bruker]

skjerp deg

[Anonym bruker]

en forferdelig unødvendig kommentar!!! skjerp deg selv!

 

 

til HI :

 

Du er deprimert og trenger hjelp. Jeg har det selv også fryktelig vanskelig for tiden - og kjæresten min har sikkert lyst til å kaste meg ut vinduet... Det er ingen som har det bedre hvis du forsvinner - tro meg, jeg har personlig erfaring ang dette teamet. Jeg har tidligere gått til psykolog (etter at moren min tok livet sitt for 1 år siden), og ringte ham igjen i går og fikk meg en avtale etter påske. Det er veldig greit å lufte ut til en psykolog som kan komme med konstruktiv og profesjonell hjelp i retur

Ring jordmor/lege og få en henvisning så fort det lar seg gjøre - og så håper jeg at du kommer deg vel frem til terminen som er rett rundt hjørnet!

 

god klem

[Mittens ♂♂]

Hva mener du når du sier at det er best NÅR du ikke er her mer...?

 

Mener du at du skal reise bort, eller ende livet ditt? Jeg synes dette er veldig forstyrrende å lese, og jeg er veldig redd for at du virkelig mener det du sier..

Det høres ut som du har fått en sterk depresjon, og det er viktig at du søker hjelp!

Det vil ikke bli bedre om du blir borte.. Og det kan jeg si uten å kjenne deg, for om du ble borte ville de nydelige barna dine sitte igjen og alltid spørre seg selv hvorfor. Sørge og ha det helt forferdelig. Det er vel ikke det du vil?

 

Jeg skjønner at du har det ganske tøft, spesielt når mannen din har trukket seg unna. Men for din, barnas og mannens skyld, fortell hvordan du har det. Det er ikke lett, men du må nesten bare ta deg sammen og prøve. Og få hjelp, snakk med fastlegen eller jordmor, det er så viktig...!

Barna dine trenger deg hos seg, ikke bli borte fra dem. Det gjør så vondt i mammahjertet mitt når jeg leser sånt som dette... Barna dine fortjener at du skaffer deg hjelp. Og det ufødte nydelige barnet ditt fortjener å få bli kjent med mammaen sin...

 

Jeg vet at det er nesten umulig å tro på noen ganger, men det finnes alltid et lys i enden av tunnellen. Det vil bli bedre...! Men først må du ta et modig steg ut og snakke med noen om hvor vondt og vanskelig du har det. Jeg håper så inderlig du gjør det.

 

Både for deg selv, og de som er så glad i deg..

 

Beklager at det ble litt langt, men jeg fikk så vond følelse av dette innlegget, at jeg følte jeg måtte si noe..

 

:klem

[Gjest -<<-]

Det høres ut som du har en kraftig svangerskapsdepresjon og skal gå til legen. Får du det ikke til alene, så ta med din mann og la ham forklare.

[Anonym bruker]

Du har helt klart fått en depresjon. Jeg har hatt det selv, så jeg kjenner veldig godt igjen det du skriver. Du må ha hjelp nå. Jeg kan love deg at hvis du ikke er der lengre blir alt mye verre for familien din. Siden du har slike tanker, må du komme deg til lege med en gang. Print ut det du har skrevet her og reis til lege eller jordmor med en gang og vis det fram. Da trenger du ikke tenke på hva du skal si. Skjønner at du ikke orker det, men tenk at det er det siste du skal klare på egenhånd før du får hjelp. Jeg er helt, helt sikker på at du kommer til å få god hjelp og støtte, og du kommer til å få mer energi. Du kommer til å klare å ta deg av alle barna dine og mannen din kommer til å være sammen med deg. Grunnen til at jeg sier dette er at jeg har vært der selv, og når jeg kjente at jeg ikke orket mer, fikk jeg faktisk hjelp, og idag ser jeg mye lysere på livet, selv om ikke alt er perfekt.

 

Vet du hva, om du ikke orker å gå til lege/jordmor for din egen del (det skjønner jeg at du ikke orker), så tenk at du gjør det for barna dine sin skyld. De fortjener vel at du oppsøker lege istedenfor å gi opp. Du trenger ikke å si så mye til legen. Gi han innlegget du har printet ut, så vil legen hjelpe deg, det er jeg sikker på. Hvis du ikke rekker lege/jordmor i dag må du gå på legevakta i kveld. Lover du meg det?

 

Ønsker deg alt godt, og husk, du kommer ut av det!

[Anonym bruker]

Hei jeg har det litt bedre nå faktisk. Syntes det med lege og jordmor er skummelt. Men fikk fortalt litt til mannen min i ste. Tror ikke han forsto helt for han tror alt er hans skyld og det er det ikke. Vet ikke hvordan jeg kan forklare han at han ikke er skyld i dette. Klart hans humør og tilbakemeldinger påvirker jo en hel del. Men har egentlig ikke noe med hvordan jeg har det. Men jeg fikk hvert fall sakt fra at jeg ikke har det så bra og ikke egentlig har hatt det lenge. Var på sv kontroll i går og har ikkelyst å snakke med legen i dag. Jeg tenker mye på barna mine og dere har helt rett de er ikke tjent med at jeg blir borte eller har det slik som jeg har det. Håper bare at dette er hormonelt og går over etter fødsel. Om ikke det gjør det må jeg nok be om hjelp. Ikke lett å be om hjelp når man alltid har måttet håndtere alt helt selv. Og ikke vise andre at ting ikke er så greit. Jeg er glad for at jeg skrev her for det har roet meg en del ned. Og deres ord har oppmuntret og trøstet også. Og fått meg til å se litt annerledes på ting. Ting er nok heller ikke så ille, men akkurat når jeg får det dårlig føles det virkelig umulig å gjøre noe med. Humøret svinger veldig og det håper jeg retter på seg snart. Det at jeg alltid har hatt det tøft. Er jeg egentlig vant til. Men ikke vant til å være slik i berg og dal bane humør. Det takler jeg dårlig. Takker for all forståelse og omtanke. Det var godt at noen turte svare meg.

[Anonym bruker]

Så fint at du ser litt lysere på ting nå!! DEt var godt å høre! Har utdanning innen psykologi selv, så jeg ser jo soleklart at du har depressive symptomer. Vær så snill, søk profesjonell hjelp, for deg selv, mannen dins og barnas del!!!! Den nye babyen vil også påvirkes mye mer enn man tror av mors sinnstilstand, og han el hun trenger veldig å ha en trygg, rolig og harmonisk mamma når den kommer hjem...

 

Dette kan være hormonelt eller kjemisk, i så fall kan det lett ordnes med medikamentell hjelp. Evt kan tilstanden endres når hormonene endres etter fødsel. Men jeg tror uansett at du har behov for noen å snakke med over tid, siden du har med deg så mye negative erfaringer fra tidligere!!! Hadde selv slike tanker i barseltiden etter jeg fikk mitt første barn- ville bare forsvinne, bort fra alt ansvaret. Syntes alt var et slit, ville bare sove og mente selv jeg var en tyngde og belastning for min elskede mann. Han prøvde være forståelsesfull, men jeg drev han vel til vanvidd likevel. Vi kom uansett styrket ut av det, heldigvis. Jeg oppsøkte ikke hjelp da, skjønte ikke egentlig at jeg virkelig var depr. Men ser i ettertid at jeg burde fått hjelp, gråt meg gjennom de første 6 mnd til vesla, huske rikke så mye fra den perioden. Men for hennes del også, burde jeg gjort noe. Er redd hun kan ha blitt usikker av min manglende overstrømmende morskjærlighet i begynnelsen selv om hun er trygg og glad nå.

 

Håper ting løser seg for deg. Og vær så snill: snakk med mannen din. Ofte er det lettere å skrive- jeg gjør ofte det når jeg vil fortelle ham om tanker og følelser jeg sliter med. det er fint, og han kan fordøye det i ro og fred, slipper misforståelser og krangling. Ikke klandre ham, gjør det klart at det er dine tidligere opplevelser og dine følelser som er problemet, og at du vil ha hjelp for at det skal løse seg til deres beste. At du synes det er vasnkelig å takle dette på egen hånd. Si at du setter pris på ham og at du håper dere kan få det bra igjen, og at du er innstilt på å jobbe for det. At du savner ham og det gode dere har (hatt). det vil sikkert værre godt for ham å høre og få bekreftelse og.

 

Ignoerer de latterlige innleggene du får til svar her, de forstår dessverre ikke bedre. Ikke alle mennesker innehar like mye empati.

Ønsker deg lykke til med babyen og tiden som kommer, dette greier du, og husk: slike vonde faser går heldigvis over!!!!!!!!! Det BLIR bedre. Og det å ha det vondt er dessverre en del av livet og det å være menneske, man må bare takle det på rett måte. Du blir sterkere av det i lengden

 

klem

[Mittens ♂♂]

Så godt å høre at du har det litt bedre nå! Har tenkt på deg i dag. Ble glad da jeg leste det siste innlegget ditt. Synes det er stort av deg å innse at du trenger hjelp, du virker som ei sterk jente... Sterke jenter føler seg også hjelpesløse og deprimerte noen ganger. Men de klarer oftest å kjempe seg opp igjen. Og det tror jeg du også klarer

 

Jeg tror nok det vil bli bedre etter fødselen jeg. Men fortsett å fortelle mannen din hvordan du har det, han vil etterhvert skjønne at det ikke er hans feil og at dette er noe han må hjelpe deg igjennom. Sammen med lege, psykolog og alt det du måtte trenge for å få det bedre med deg selv. Det fortjener du! Jeg tror og håper at det vil ordne seg for dere...

 

Stor klem fra meg

[Miss Misantrop]

Hvorfor tør du ikke å søke hjelp? Du trenger hjelp både for din skyld, barna dines skyld og for din manns skyld. Håper virkelig det ordner seg for deg. Hold hode overvannet og tråkk, dette kan du klare og babyen din er helt uskyldig.

Sender deg noen varme tanker.

[PAVEEL]

stå på!!!!

bra du har det bedre nå.

jeg hadde det grusomt i hele svangerskapet mitt. så sinnsyt hormonell at det var grusomt! ville rett og slett ikke ha babyen, ville ha tilbake livet mitt sånn det var før....med to barn og en annen bf.

ting ble ikke lettere da jeg ble alenemor 7 mnder på vei, med denne bfen. jenta mi er et kondombarn. han ville ha baby, jeg ville ta abort. men jeg valgte å bære henne fram.

fra den dagen hun kom til så har alt blitt gradvis bedre. nå kan jeg med hånden på hjertet si at jeg kunne dødd for henne.

men selv når jeg var fødeklar og vel så det så hadde jeg ikke blitt lei meg om hun døde i magen.

dette er grusomt å skrive, men sånn er det.

 

jeg var jæævlig langt nede!

 

men nå er jeg en lykkelig alenemor til 3 utrolig flotte barn!!!!

jeg er så sykt heldig, jeg føler meg hel rett og slett.

 

jeg signerer med nick, selv om dette sikkert ikke er noe god lesning.

 

send meg gjerne pm:-)

 

 

stor klem!

 

[Anonym bruker]

Bra du har innsett at verden ikke blir et bedre sted uten deg. Men du må bare huske på at det er sannsynligvis hormoner som forsterker depresjonen, og at du vil få det bedre. Når man er så langt nede kan det bare gå oppover!

 

Jeg er ikke i tvil om at du kan få et godt liv, og det er i hvertfall ikke verd det å gi opp ennå. Du har så mye igjen av livet, og det er verd å be om hjelp slik at du får nyte det slik man virkelig kan!

 

Egentlig så er som regel ikke livet så vanskelig og motstanden så stor, men det blir det når man er deprimert. Da ser man ikke noe lys. Du trenger nok bare hjelp til å finne lysbryteren, så ser du for et flott liv du har og vil få :-)

 

Lykke til!! Og lykke til med fødsel og baby :-)