Å forholde seg til psykisk syke er ganske altoppslukende...

[cherry coke]

Uff...har en i nær familie som er psykisk syk. Han har begynt med et behandlingsopplegg, men dette er jo så klart et stort lerret å bleke. Han har "heldigvis" fått en fysisk lidelse også, som er lett å behandle, som kan være årsaken til de psykiske problemene.

Familien min står på en måte på vent, og folk har problemer med å fokusere på andre ting. Jeg synes det er det mest slitsomme i grunn...

Jeg merker at konsentrasjnen på skolen er litt dårligere, men heldigvis har jeg en herlig datter som holder humøret mitt oppe.

Alt handler om han og situasjoner rundt han. Jeg skjønner jo det, for jeg er like bekymret som alle andre, men jeg har bestemt meg for å fortsette å leve livet mitt så naturlig som mulig.

 

Er ikke sikker på hva jeg ville med dette innlegget, men godt å få det ut=)

 

[Ajam]

Kan forstå hva du mener. Har vært veldig syk selv i en periode pga en veldig tøff hendelse. Familien og venner rundt meg har i ettertid fortalt at det også var en slitsom periode for dem.

Når man er syk så ser man kun seg selv på en måte. Vanskelig å fokusere på det som er rundt.

Forstår det er tøft, men ikke svikt han. Han trenger dere mer enn dere aner.

 

[cherry coke]

Skal aldri svikte han=) Han står meg veldig nær, og jeg er uendelig glad i han.

[~Roskva~]

Å ja, det er ganske så slitsomt, jeg er enig i det.

 

Jeg tror det er lurt av deg å satse på å leve livet så vanlig som mulig. Den som er syk blir ikke noe fortere frisk av at alle rundt ham setter alt annet i livet på vent. Som pårørende er det vanskelig å prioritere seg selv, men det er nødvendig for å ha overskudd til å gi ham den støtten han trenger.

 

Lykke til, da :-)

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Skjønner deg godt - har hatt flere "tilfeller" i familien opp gjennom årene og selv om jeg (som barn/den yngste) har blitt veldig skånet så ligger det der og ulmer likevel. Mamma derimot har fått merke mye mer siden "oppførselen" til de det gjelder kan få litt rare utslag. Såpass at hun selv har blitt sykemeldt fordi hun blir så sliten av å måtte forholde seg til det hele tiden (personlig).

 

Men det er veldig bra at h*n får behandlig da! Så håper vi h*n/dere virkelig merker bedring ) *krysse fingrene*

[Gjest Sauen venter jente nummer 2 =)]

Skjønner utrolig godt hva du mener. Jeg bodde sammen med en psykisk syk mann, og det var utrolig tungt, spesielt når han hadde skikkelig dårlige perioder.

Håper du klarer å gi ham den støtten du klarer å gi, men husk at det ikke er bare ditt ansvar. han får vel hjelp fra helsevesen osv. Ikke la det bli altoppslukende!

[Honningmelon]

Har også en nær person med psykiske plager, men går heldigvis bedre der nå.

 

Jeg jobber også med psykisk syke, og det kan også være rimelig slitsomt. Vi kommer jo ganske tett innpå de, og må takle ganske mye forskjellig oppførsel. Kan være ganske tungt til tider.

[cherry coke]

Jeg har selv jobbet i 6 år med forskjellig typer lidelser, og det taklet jeg helt fint. Klarte å legge fra meg jobben når jeg gikk hjem. Men dette blir så vanskelig.

Det kan være at jeg ikke forstår meg så godt på det, fordi jeg har aldri slitt psykisk selv.

Jeg bare håper at han vil klare seg, og at han ikke spenner ben på seg selv..:/

[Tøysetipp]

Det er så altomsluttende, for dem som er involvert. Fint at du tar litt avstand og skjønner at livet ditt ikke skal gå ned i dragsuget også. Først og fremst er man ansvarlig for seg selv og sitt eget liv.

 

Men, jeg skjønner det er tøfft- og vondt å stå på sidelinjen og være vitne til at en man er så glad i havner i en slik situasjon.

 

Jeg vil bare si, tenk litt på deg selv også.

 

God og varm klem fra meg:-)