Gå til innhold

Sit her og grin.... TRENG RÅD !!!!


lise39

Anbefalte innlegg

Er det noen andre som føler de ikkee har det så godt med sambuar ?

Føler meg så aleine, og det er vanskelig å snakke med venner og familie om hvordan jeg har det, for nå skal liksom alt være så fint fordi vi er gravide....

Han bare trekker seg vekk når jeg ønsker å snakke med han om hvordan vi har det, han sier ingenting, blir bare helt taus...

Føler at jeg treng litt ekstra omsorg, snakker med han om det, han sier han forstår og er enig i alt, men tror han sier det bare for å "få fred"... Han tar ikke noe initiativ til å komme nær meg, klemme eller kysse, det er akkurat som om vi er bare "kamerater". Prøver å være glad, tenke positivt, men så kjenner jeg at det er så sårt og begynner å gråte. Jeg skal jo ikke ha det sånn nå... Noen gode råd ....? Eller noen som har det likedan...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Uff da, stakkars deg.

Ikke noe hyggelig å stri med sånne tanker, det vet jeg godt.

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver om, dette med at en nesten er forpliktet til å være lykkelige sammen når en venter barn.

 

Jeg og samboer har en tilbakevendende konflikt i forholdet som er omtrent som dette:

Han synes jeg tar for lite initiativ til sex, og derfor trekker han seg unna for liksom å teste meg, for å se hvor lang tid det tar før jeg tar initiativ.

Jeg for min del er avhengig av å få litt tilbakemeldinger og oppmuntringer for å få lyst på sex, så når han er sur, gretten og ikke rører meg blir det jo ikke til at jeg tar noe initiativ.

Og så er vi inne i den onde sirkelen.

Vi pleier å skvære opp etterhvert, men det er mye surmuling fra begges sider først.

 

Kan det være noe i denne duren som skjer med dere også?

 

Irriterende at han ikke vil snakke med deg om hvordan du/dere har det. Synes du skal presse ham hardere på kommunikasjonen, det må jo være i hans interesse at du har det bra?

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

tusen takk for svar... Det var noe her som fikk meg til å tenke. Jo, det er nok mye av det samme, det blir en ond sirkel og mye "testing", og vi har en lang vei å gå når det gjelder kommunikasjonen. Det har vært slik at jo mer jeg presser han på kommunikasjon, jo mer trekker han seg vekk. Og jeg har "latt han være i fred" for å gi han "rom" for å komme å snakke, etter ca 2 veker har det ikke blitt noe mer snakking. Jeg er så sliten og bruker så altfor mye tid og energi på å finne ut hvorden jeg skal gjøre dette.

 

Ofte tenker jeg at han er usikker og har veldig vanskelig for å snakke (han har "fobi" for konflikter) og skal det bli bra i dette forholdet må det være jeg som tar initiativet (kanskje en stund til ting går seg til?) Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke er komfortabel med det. Tror det kan ha noe med forventninger å gjøre....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei! Selv har jeg det veldig bra i forholdet, men skjønner situasjonen din. Skal ikke komme med noen lang utredning nå, men heller et lite tips til deg. Ta initiativ til å prate. Bruk "jeg-budskap". Dvs sett ord på hva du føler og forsøk å holde deg unna angrepskommunikasjon.

 

Lykke til ihvertfall! Det er jo i en slik stund man skal være lykkelig så jeg håper inderlig dere finner tilbake til det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, føler vedlig med deg..

Selv er jeg i et samboerforhold som 99% av tiden er helt topp, men nå når jeg er gravid er jeg ekstremt følsom, blir vedlig lei meg når jeg ikke føler med sett og at hanikke er så veldig opptatt av den lille som er på vei.... Vil jo veldig gjerne bli dullet og passet på hele tiden. For min egen del prøver jeg å huske på at jeg er velidg følsom og sippete...gråter og gråter.. og i sånne stunder ser alt veeldig mørkt ut..og mye mørkere enn det egentlig er....

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Jeg har det litt på samme måte, skulle ønske samboeren min engasjerte seg mer, tok mer initiativ til fysisk kontakt og viste mer impulsiv glede liksom. At han tok på magen min oftere og var mer opptatt av utviklingen. Han er litt deprimert for tiden, virker selvsentrert og da blir det lettere konflikter oss imellom. Jeg blir frustrert og tar opp dette, og forsøker å finne løsninger, men så blir jeg oppfattet som masete og konfliktskapende. Skal forsøke å få ham med på familierådgiving. Vi har vært på det tidligere, og det hjalp i kommunikasjonen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...