Mannens reaksjon på prøverør...... Hjelp....

[MorTilMalthe]

Jeg og samboeren min fant ut at han ikke kunne lage barn på "vanlig" måte og at prøverør var vår eneste mulighet. Etter å ha gått igjennom mange sjekker, vært hos Hausken, gått igjennom hele forsøket og klart å bli gravid så var han selvfølgelig kjempeglad.

 

Men litt etter litt så har gleden forsvunnet. Han sier at han føler at det ikke er hans barn siden det skjedde på denne måten og ikke den "vanlige". Han gleder seg ikke, men sier at han ikke vet hvordan han skal forholde seg til det, og at han ikke kan love meg at det blir annerledes når barnet er født. Jeg sitter igjen med en følelse av å prakke på ham et barn han egentlig ikke ønsker lenger.

Nå er jeg 17 + 4 og er ganske rådvill.

 

Siden vi fikk det til på første forsøk og at det bare tok et halvt år fra vi fant ut at han ikke kunne lage barn uten IVF til vi va gravide, så skulle vi jo vært overlykkelige. Men jeg klarer ikke å glede meg når jeg ser hvor vanskelig han har det.

 

Er det noen som vet om dette kan være en reaksjon som flere har hatt? Eller noen som har noen råd?

[mia76]

Hei og gratulerer med baby i magen!

Vet du hva jeg syns du skal gjøre? Jeg syns du skal ringe Hausken og spørre om dere kan komme inn for en samtale (hvis mannen din går med på det). Han er ikke psykolog men jeg tror det vil være til hjelp å få snakke med ham eller at han forteller dere hva dere bør gjøre.

 

Ta kontakt med Hausken og spørr om han kan hjelpe dere. Jeg hadde i allefall begynt der.

 

Masse lykke til!

[Tryne_ nr.3 på vei]

nr.1 jeg tror faktisk det vil forandre seg når barnet kommer.

 

nr.2 Det er viktig å påpeke at selv om du har blitt gravid ved hjelp av prøverør så er det ett faktum at det er DINE egg og HANS sædceller som har gjort dette. Ergo, det er faktisk han som biologisk sett er faren. han kunne ikke blitt mer far til barnet. jeg er også enig med at dere burde ringe Hausken. kanskje han kunne ha snakket med mannen din om hva osm faktisk skjer under en prøvrørsbehandling slik at det ikke blir så fremmed.

 

 

[*-*]

Uff , det hørtes vanskelig og trist ut for dere begge to. Jeg har faktisk ikke hørt om akkurat det før, men på en annen side, det er vel sånt som man ikke snakker så mye om. Her var det også hos min mann problemet lå viste det seg, men hos oss har det nesten vært omvendt, at han har blitt ekstra engasjert fordi var så vanskelig å få det til. Vi hadde tre forsøk, og selv om det var en vond og vanskelig tid så gjorde det også noe med at det ble vårt fellesprosjekt og jeg har noen ganger tenkt at det er grunnen til at min mann kan virke mer opptatt av svangerskapet enn andre gutter jeg kjenner.

 

Men jeg kjente faktisk at jeg var litt deprimert i starten av svangerskapet fordi jeg var så sliten og at hele greia hadde tatt mye mer på enn jeg hadde orket å ta innover meg tidligere. Kanskje det er litt sånn med din mann også? Og det er jo en stor ting å få barn, man kan få mange ulike reaksjoner og følelser, assistert befruktning eller ikke. Jeg syns absolutt dere skal gå å snakke med noen, og det er sikkert fint å begynne med å spørre om råd på klinikken. Det er jo en fryktelig vond situasjon for både deg og mannen din. Og så trenger det jo ikke være sånn, er noen følelser som må ryddes opp i, barnet er jo like mye hans for det!

 

Ellers kan det jo hende han hadde fått en reaksjon uansett hvordan dere hadde blitt gravide, det er mange som får det! Det er jo ikke bare bare å vente barn, ikke for gutta heller!

[Gjest Umbilikus]

Det kan virke som han har en "sorgreaksjon" og føler at han ikke strakk til på vanlig måte. Og siden han ikke får de fysiske sidene ved et svangerskap, er det lett å føle seg veldig utenfor det som skjer og ikke føle den tilknytningen som kvinnen føler. Det virker lurt å snakke med noen. Jeg kjenner ikke Hausken, men av det jeg leser her inne, kan han virke som en fin person å begynne med. Tror det er viktig at du prøver å forstå følelsene hans, han har det neppe godt nå. Jeg tror også det vil endre seg etter fødselen, men det kan jo virke veldig lenge til. Lykke til!

[Søskenhåp adopterer]

Det kan være dette er en reaksjon på at du er gravid generellt sett rett og slett, noen menn føler seg veldig "til overs" fordi det er ikke de som er gravide og skjer noe med, og alt dreier seg om dama. Jeg synes det virker veldig rart at denne reaksjonen skal komme pga. det er prøverør, for han vet jo veldig godt at han er biologisk far like mye som alle andre som får det til uten IVF. Han burde jo være sjeleglad for at det gikk på første forsøket, spesiellt egentlig siden det er hos han "feilen" ligger, mannen min har av og til dårlig samvittighet fordi det er jeg som må igjennom alt det fysiske - det er også svømmerne som er problemet hos oss. Men sønnen vår har aldri vært annet enn "hans" for det. Kan hende det forandrer seg etter fødselen, men jeg vil anbefale dere å få snakka ut om dette før og få ordna opp i det, fordi etter fødselen blir det veldig stress for dere og slitsomt med skriking, amming, nattevåk og alt er nytt - hvis han da i tillegg ikke føler noe for dette barnet så kan dere gå på en smell. Som sagt, jeg tror ikke at det er IVF som er årsaken bak det han føler, selv om han kanskje tror det selv - det kan virke som en "unnskyldning" på meg, han gikk jo inn i dette med åpne øyne han også. Håper virkelig dette forandrer seg for dere og at han kan glede seg over mirakelet han også. Synes synd på deg nå!

[Astra71 - tvillingmor]

Uff, dette må være svært vanskelig for dere, og ikke minst for deg. Det skjærer meg i hjertet å høre slike historier! Gravide kvinner trenger all den støtte de kan få, og en slik utrygghet er ikke god for deg nå.

 

Jeg er enig med de andre her som anbefaler dere å snakke sammen, eventuelt med profesjonell hjelp. Det er kanskje ikke så lurt å legge lokk på slikt og håpe at det går over av seg selv.. En graviditet og det å plutselig få et lite barn inn i livet sitt som man har ansvaret for er jo et enormt ansvar, og livet blir snudd på hodet. Det er nok derfor ikke uvanlig at både mor og far får en aldri så liten livskrise midt oppi det hele. Så det profesjonelle hjelpeapparatet er nok sikkert ikke ukjente med problemstillingen.

 

Noen synes sikkert det er skummelt å søke hjelp, også, For da må man jo faktisk komme til bunns i disse vanskelige følelsene, og være ærlige med hverandre. Det innebærer igjen en viss risiko for at man ikke kan gå tilbake til livet slik det var, fordi man må ta konsekvensene av det som kommer fram i samtalene. Men uansett, når de vanskelige følelsene er såpass plagsomme at det skaper vedvarende uro hos en av partene, så er det nok likevel best å bare hoppe i det.

 

Det er jo ikke så lett å vite hva som er din samboers egentlige problem ut fra det lille vi vet. Som enkelte andre her er inne på, så kan det være vanskelig for oss utenforstående å forstå forklaringen hans. Rasjonelt sett vet han jo at han er faren. Kanskje han bare føler en generell ansgt ved tanken på å bli far? At livet slik han kjenner det er over? Han er jo i ferd med å påta seg et vanvittig stort ansvar, og det kan jo være skremmende nok for mange. Kanskje han rett og slett er usikker på om han ønsker barn, men at det blir for tøft å skulle si dette nå, så derfor har han laget en annen forklaring til deg, fordi han ikke klarer skjule angsten. Men dette blir bare spekulasjoner fra min side. For alt jeg vet er det høyst naturlig for menn å slite med følelsen av at barnet er fremmed når det har blitt til ved hjelp av ivf. Følelsesliv og psyke er jo kompliserte greier. Jeg kjenner et par som sliter med det samme som dere, men de har brukt donor, og da er det lettere for meg som utenforstående å forstå at det oppstår slike følelser hos mannen.

 

Jeg håper dere finner ut av dette, og at dere eventuelt får hjelp. Jeg kommer til å tenke mass på deg nå....og krysser fingrene for at dere får bearbeidet alt det vanskelige, slik at dere etter hvert kan glede dere over det mirakelet som er i ferd med å skje!

[Søskenhåp adopterer]

Ja, det er lettere å forstå dette når man har benyttet donor, men det er jo noe en egentlig må bearbeide følelsene rundt på forhånd. Jeg personlig hadde hatt problemer med å benytte donor, fordi jeg hadde følt det feil å bære på "en annen manns barn" om du skjønner. Hvis ikke min mann kan være biologisk far så tror jeg nok vi ville valgt adopsjon, da er vi ikke biologiske foreldre noen av oss. Har ikke noe imot hverken donor egg eller donorsæd, men det hadde ikke vært aktuellt for meg personlig.

[MorTilMalthe]

HI her

 

Tusen takk for mange gode råd. Jeg har følt meg veldig alene en god stund nå....

 

Jeg forsøker å snakke med ham, men som sikkert mange av dere vet, så er ikke menn allltid så flink til å dele følelsene sine.

Jeg håper jo at ting skal forandre seg etter fødselen, men det er ganske lenge å vente. Jeg vet vi må på en måte få ordnen på en god del ting nå som vi er to, og ikke vente til vi kommer til å være enda mer slitne etter en fødsel. Jeg kan ikke vente til september (termin) med at forholdet skal bli bedre, jeg vil at det skal bli bedre nå! Og da hjelper det ikke at en av hans måter å takle dette på er å "rømme" hjemmefra.

 

Jeg synes at jeg er ganske flink til å fortelle han hvordan jeg føler det, hva jeg vil ha og komme med forslag til løsninger, men jeg vil jo ikke være den eneste som jobber med forholdet. Og jeg har foreslått at han kanskje skulle snakke med noen om problemet, at det kanskje ville være litt lettere for ham da. Men det var ikke et populært forslag for å si det sånn.

 

Jeg hadde ikke trodd at det skulle bli slik og jeg håper jo at vi kan løse det...

 

Tusen takk for gode råd og varme tanker.

[Astra71 - tvillingmor]

Hei igjen Hanne blir mamma!

 

Jeg føler så veldig med deg, og måtte bare innom og si en liten ting til: Dersom mannen din går i forsvar når du antyder at han trenger hjelp med de vanskelige følelsene (det er jo en forholdsvis vanlig reaksjon), så kunne du kanskje forsøke å si til ham at DU har behov for at dere SAMMEN snakker med noen? Du kunne kanskje fremstille det slik at det er du som trenger hjelp - at du er redd fordi du merker at han ikke er der for deg og støtter deg? Kanskje det da blir litt mindre skummelt for ham å ta imot hjelp, og han føler seg mindre stigmatisert.

 

Jeg håper virkelig du slipper å gå aleine med dette framover...det er jo ikke sånn det skal være når man er gravid..

[MorTilMalthe]

HI igjen her.

 

Tenkte jeg skulle komme med en liten oppdatering på hvordan det går.....

 

Vi har snakket mye sammen i det siste, mer enn vi har snakket sammen på flere måneder. Jeg måtte til slutt spørre rett ut om han ville at jeg skulle fortsette det vi startet sammen alene. Han har bestemt seg for at det er dette han vil, og han jobber virkelig med saken. Jeg føler at han forstod at dette ikke gikk lenger og at ett av alternativene var at jeg kom til å flytte ut og klare resten alene.

 

Av og til kan det være som å snakke til et barn, man må rett og slett bruke teskje og stave hva man vil for at det skal bli forstått.

 

Men nå har han tydeligvis forstått hva som kreves når man lager et barn. Han er mer interessert, har satt seg ned og lest svangerskapsboken vi fikk av legen, og da vi var på ultralyd så jeg tydelig at han ble rød i kinnene og blank i øynene. De siste ukene har vært slik som jeg håpet det skulle være i en graviditet. Han sier til og med at han kan kjenne at han gleder seg litt, eller at han er spent og jeg blir så utrolig glad når jeg får høre sånt. Han holder på magen min og vi kan snakke om hva som skjer inni kroppen min uten at panikken lyser av ham.

 

Jeg har spurt om han vil dette fordi han må eller om det er fordi han vil, og han er klar på at nå vil han dette. Jeg håper det kommer til å fortsette slik, men jeg tør ikke helt å tro på det enda... Akkurat nå ser det ut til at det kan komme til å gå bra med oss, og jeg kan endelig glede meg over graviditeten.

 

Dere har rett dere som sier at man MÅ rett og slett snakke sammen, men av og til kan det være vanskelig å starte.

Tusen takk for rådene og støtten fra dere. Det var veldig godt å dele det med noen

[Gjest Bjørnen Collargol]

Så bra at det ser ut til å løse seg :-)

Det går helt sikkert bra, han har nok bare trengt litt tid på å la det synke inn. Mannfolk er jo ikke bestandig så veldig raske og det har nok bare tatt litt tid å fordøye alt som har skjedd.

 

Når den lille kommer i september kommer han til å smelte helt tenker jeg ;-)