Søsken, halvsøsken og familiærebånd

[Anonym bruker]

Det er et enormt mangfold i ny familiene. En kan ikke sammenligne en familie der særkullsbarna har del omsor, mye samvær, begge hjem i nærmiljøet, nær fellesbarn i alder, med andre typer nyfamilier, der situasjonen kan være en helt annen.

En kan ikke sammenligne med der det er tenåringsstebarn, som gjerne bor på andre kanten av landet, samvær blir i ferier, muligens med far på hotell da han er på jobb reiser, en dag eller to når det er mulig, telefoner og snakking overdataen.

 

Hos oss har han to tenårinsbarn. Vi har hatt dem boende hos oss før, men så flyttet de og så flyttet vi, og så fikk vi et barn til sammen. Nå vokser barna våre til, og eldstemann gelder seg til at halvsøskenene kommer til påske. Vi snakker om det. Men de har aldi bodd hos oss, etter vi fikk felles. Eldste vår ser ikke helt på dem som søsken, for i familien vår er det mamma og pappa og minstemann. Eldste forstår ikke helt at halvsøskenene har samme far.

 

Hvilken relasjon de har nå og hvilkn relasjon de har senere vil tiden vise. Min mann som også er fra nyfamilie der begge hans foreldre hadde barn fra før, sier at halvsøster med samme mor som han har vokst opp sammen med, bodd i samme hus, hun hadde ikke kontakt med sin egen far, er som en mye eldre søster, de er søsken. Særkullsbarn til faren som igjen var mye eldre og som kom innom når han var ute på motorsykkelturer og stakk innom med presanger og lekesloss litt på teppet, har han ikke et søsken forhold til. De ble gode venner som voksne, men ikke som søsken.

 

Det bør faktisk være rom for litt forskjeller i hvordan en legger opp oppdraglese og grensesetting og ansvar for disse ungene. Det er ikke en mal som er rett i alle nyfamilier. Det erpraktiske ting som ofte gjør at det som virker som idealet med delt omsorg og like mye innflytelse på barna både for far og mor, og at begge steforeldre skal ha like mey de skulle ha sagt, faktisk ikke er mulig å få til hos veldig mange. Det må en bare akseptere.

 

Hos andre kan det bli litt som slektpå besøk, der en ikke kan gå inn med full oppdragelse og grensesetting. Kanskje blir det litt anstrengt for både steforeldre, fedre og særkullsbarn, rett og slett fordi særkullsbarna og den delen av familien ikke er helt harmonisert. Selvsagt kan det være slitsomt for oss alle. Kanskje en skal trå litt forsiktig og ikke trampe innpå mor sin oppdragelse for mye, kanskje bør en vise litt takhøyde. Og kanskje må stebarna også tilpasse seg litt, fellesbarna må også det.

 

Men hos oss blir det alltid litt rart, for de er så veldig ulike oss, det er litt vanskelig når de har andre verdier, intresser, synspunkter, måte å oppføre seg på. Det er også alltid litt vanskelig med en slags usynlig lojalitets konflikt. De kan bli sårt alt mulig når både stebarna og oss selv snakker litt nedtalende om ting som er helt akseptert i det andre hjemmet.

Hos oss er det helt uakseptabelt å sitte med bena på bordet. I mange hjem er det helt lov, og det er egentlig helt ok. Men når jeg da kjeftet på eldste fellesen for å sparke på bordet fordi det er ufint og halvt dannede mennesker oppfører seg ikke slik. Da stikker yngste stebarn på surmuletur i timesvis, fordi jeg fornerma mora deres, og dem selv, for de sitter alle med bena på bordet.

At vi spiser maten vår ved bordet, og ikke på n tallerk i sofaen, en spiser chips ut av skål og ikke ut av pose. Jeg har tråkket utpå flere ganger. Men det er en balanse med å skulle oppdra felles, og å skulle oppdra stebarn, og å skulle ikke krenke dem.

 

Vel bare noen tanker om ulike problemstillinger som dukker opp.

Også er det problemer med å styre samtalene, hvem skal bestemme samtalene, hvor mye skal vi tolerere av ting vi synest er helt uaktuellt, hvilken språkbruk skal vi tillate. Det er ikke så lett alltid.

[Anonym bruker]

Hei:)

Dette synest jeg var et veldig fint innlegg. Du setter perspektiv på det å vere nyfamilie. Du sier egentlig på en skånsom måte, at det er ikke alltid og i alle sammenhenger at en skal "true" frem en "big happy family"...der alle er SØSKEN. Det er ikke mange som tørr skrive noe sånt, og det forstår jeg egentlig godt. For, det er alltid noen som angriper med det samme, og mener at alle "barna" (som er enten særkulls eller felles eller ste`eller hva de nå er), er og skal vere søsken. Det må bare aksepteres av stemor/stefar, og det er det beste for alle parter. Men, det er ikke i alle tilfeller at det er det mest gunstige,og det mest riktige. Ikke en nyfamilie er lik en annen, og hvordan de forskjellige familiene gjør ting skal vere opp til dem selv, og ikke alle andre.Det må også respekteres!

Jeg synest det står mye repekt i det innlegget du her har skrevet:)

[Anonym bruker]

Veldig bra innlegg! Gjennomtenkt og klartenkt.

Er meget lei av alle innleggene om 'de hersens stebarna og hekse-mora', og om 'din dumme ku som ikke ser på stebarnet som din eget i alle sammenhenger'.

 

Dette med forskjellige verdier og oppførsel blandt annet, det er utrolig vanskelig når det kræsjer fullstendig i de to hjemmene som barna er i. En skal oppdra en som en selv ønsker, samtidig med å unngå å tråkke for mye på tærne til de som har andre regler.

 

[Gjest Antarctica]

Noen halvsøsken er så mye eldre eller så fjernt bosatt at de vil for alltid beholde et "tante-forhold" til yngre halvsøsken.

 

Men når ungene syns du fornærmer mora deres, er det vel et signal om at uttalelsen "slik gjør ikke halvt dannende mennesker" ikke var så diplomatisk? Kanskje det holder emd "slik er ikke våre regler her"?

 

Min stedatter gnåler alltid om hva hun får lov til over alt ellers. Når hun har brukt opp argumentet om at det er lov hos mamma, kommer hun med besteforeldrene, og til slutt prøver hun seg med at det er lov i barnehagen!

 

Men svaret er alltid det samme: ja, barnehagen har sine regler, og her har vi noen andre. Ferdig arbeid! (men hun er bare 5 år da, så det er kanskje letter å argumentere med henne!)

[Anonym bruker]

Ne jeg er jo enig i at det ikke var den mest diplomatiske kommentaren fra min side. Men det er var mer som et eksempel på at en må tilpasse seg, det er lett å glemme seg, det er lett å trakke uti, uten at en egentlig tenker seg om. Ikke gjør slik for det er ikke pent, uten å tenke på at de gjør slik, at mora deres gjør slik. Det er mye hensyn å ta.

Hos oss er også ungene såpass store at de er jo med i en diskusjon, både om familien og om samfunnet. Vi snakker jo om både arbeid, politikk, miljøvern, og det er mange sier det er litt lett å tråkke feil.

Igjen det spiller en rolle for hvor velkommen de føler seg, det er også et stress element for oss, som ikke må støte.

Og det er jo selvsagt noe vi ikke ønsker. Særlig da meg, som må trå varsomt. Min svigermor, er jo mye mer direkte, og slenger i fra seg alt mulig, men det er jo litt mer akseptert, hun har en sterkere posisjon og er litt eldre dame, og de må bare innfnne seg. Hun er jo enda mer både konservativ og striks enn hva vi er.

Selvsagt prøver nok ungene seg med å late som om ting er både mer og mindre hos mor, og slik prøve å utnytte situasjonene litt. Og en må jo bare prøve å skjære gjennom. De har nok lært seg til flere hendigemanipulasjonsteknikker igjennom årenes løp.

Men poenget var vel egentlig at det ikke alltid er så lett å skulle være en familie, en enhet med felles referanser, for det er ikke alltid samme verdier og holdninger, eller ønsker som ligger i bunn.

Vi blir ikke like, vi er ikke like. Men vi lever jo sammen, vi må jo tilpasse oss. Men det er vel ingen som vil gå på akkord med seg selv, verken oss eller dem. Klart det er en vanskelig situasjon som ikke er rette svar på. HI

[Anonym bruker]

For mitt vedkommende passer det svært dårlig at jeg ikke er mor til alle barna i huset når det kommer til dette temaet ! Jeg er nemlig kontrollfreak når det kommer til høflighet og oppførsel, så dette er noe jeg sliiiiter med (må le litt av det til og med:)

Med mitt eget(felles) barn er det jo helt greit, jeg bestemmer !

Men når vi er borte eller har besøk og stebarnet mitt gjør ting jeg ikke liker, knyter det seg i magen på meg, rett og slett ! Jeg kan ikke hjelpe for det ! Hater å ikke kunne si ifra ! Og man blir jo bare sett på som den gneldrende stemora om man åpner munnen. Selv om jeg hadde sagt akkurat det samme til mitt eget barn.

Pleier å si til mannen min etterpå at den slags oppførsel ALDRI kommer til å bli akseptert av vårt barn. Så får jeg i det minste utløp for noe...

[Anonym bruker]

Mine barns halvsøsken vil aldri bli SØSKEN til mine barn. De har en annen mor, de har en anne bakgrunn, og de deler kun gener på fars side.

[Anonym bruker]

Det var jo en skikkelig god innstilling.....

[Anonym bruker]

Har vel ikke noe med innstilling å gjøre dette. Det er faktisk bare fakta!

Synest vi skal vere litt forsiktig med å kalle "alle" for SØSKEN jeg. Man er ikke helsøsken når men ikke har samme mor og samme far. Man er halvsøsken! Man verdsetter ikke noen verken mer eller mindre av den grunn. Det er sånn det er, og da bør man rette seg etter det. Man bruker vel stort sett navn når man snakker til hverandre, og om hverandre. Dersom man skal forklare fam.forhold, så bør man forklare det faktiske fam.forholdet og ikke PYNTE på det.

Det faktiske fakta er FAKTA. Realiteten er realiteten!

Det mener nå jeg!

[tiny_me]

jeg godtar ikke oppførsel jeg ikke liker fra stebarna heller jeg. her behandles alle på lik linje, samme om de er mine eller ikke. folk får heller se på meg som den slemme stemora. begge ungene er glad i meg (både viser og sier de) og da kan det umulig være så galt det jeg gjør. jeg får dritt fra omverdenen samme hvordan jeg gjør ting, så da gjør jeg det heller på den måten jeg føler er retferdig og riktig.

[Helene Harepus]

Hmm.. Jeg synes nå at Helmelk og Lettmelk er like mye MELK, for å si det sånn.. På meg virker det som om du ikke vil akseptere dine stebarn som fullverdige familiemedlemmer, når du er så opptatt av at de er ikke SØSKEN til dine barn. Tror du at din mann er så opptatt av å presisere at hans barn IKKE er SØSKEN, bare halv.. ? Hvis det var du selv som hadde barn med forskjellige menn, ville det vært like viktig for deg å påpeke at de ikke var helsøsken, eller ville du kanskje bare tenkt på de som det de er, søsken?

 

Jeg er klar over at det er ikke alltid like lett å være steforelder, men desto mer viktig er det at vi voksne oppfører oss som akkurat det vi er - voksne!

 

Helene

[Anonym bruker]

Det var jeg som sa at hans barn aldri vil bli søsken til mine barn. Jeg mener at det er mer enn gener som sier hvem man er i familie med. De barna har veldig lite fellesgrunn med våre barn, de vokser opp et annet sted, de har en annen slekt de har mye kontakt med. De har svak tilknytning til min slekt, som våre barn har daglig kontakt med.

De får ulik oppdragelse og ulike verdier. Forskjellene er så my mer merkante enn fellesnevnerene. Det er et faktum, at slikt blir ikke det familie av.

Jeg har selv en søster som jeg ikke er i familie med, en mine foreldre avlastet hele barndommen. En jeg har bodd i hus og seng med, en som fikk samme oppdragelse, samme verdier, samme miljø, samme voksenkontakter. Vi deler ikke gener, men vi deler barndommen vår, vi deler delvis mine foreldre, og vi har delt hjem. Dette fordi om hun selvsagt er nærmere sin biologiske familie både da og nå. Vi har en felles platform, som er litt større enn DNA.

[Anonym bruker]

Enig med siste anonym her.

 

Klart det ikke blir det samme søskenforholdet når de bare ser hverandre annenhver helg eller sjeldnere. Det samme med barn/far forholdet.

Jeg ser hos oss at far er mye mer knyttet til sine hjemmeboende barn enn sitt særkullsbarn som er på besøk annenhver helg/hver tredje helg.

[Gjest Antarctica]

Herregud, Anonym 10.27, du høres ut som om du føler en viss triumf over at mannen din forsømmer ett av sine egne barn. Ærlig talt! Hvis far er mer knyttet til det ene enn til det andre barnet, så er far en umoden fjott som bør ta litt ansvar for sine relasjoner.

 

Hvis du flytta vekk fra ett av dine barn - ville det som ble boende hjemme være det du knyttet deg mest til? Eller kanskje du ville hatt voldsomt savn og mye dårlig samvittighet for det barnet som ikke bodde hos deg. Du skal ikke utelukke at mannen din har det sånn, om han ikke sier det... Kanskje tør han ikke si det?

[Anonym bruker]

Ja, da bør du vel ha bedre vett ennå uttale deg som du gjør! Ungene er jo glad i hverandre samme hvor mye gener de har sammen!

 

Hvis mannen min påpekte overfor min (særkulls-)sønn at småsøsknene hans bare var HALVsøsken, ville gutten ha fått skikkelig vondt inni seg, og jeg ville ha sett på det som en bevisst fiendtlig strategi for å fremmedgjøre ungene. Jeg ville ha blitt forbanna på ham, og jeg sier heller aldri slike ting til hans (særkulls-)barn. Selv om de bor hos mora, og får det påpekt og presisert av henne... jeg ser ingen grunn til å lage rangeringer. Det dreier seg om barn, ikke om hierarki.

[Anonym bruker]

Ærlig talt, Pashla. Som oftest synes jeg du kommer med mange gode svar her på siden og opptrer fornuftig, men dette svaret blir bare for dumt. Mener du virkelig at en mann forsømmer sitt barn (særkulls) ved å være mer knyttet til det barnet han bor sammen med til daglig? Min mann er også mye mer knyttet til vårt felles barn enn de to han ser ca en gang pr. mnd og jeg kan si deg en ting; han er slett ingen umoden fjott som forsømmer barna sine!!!! Han er et vanlig menneske som reagerer helt normalt når det kommer til menneskelige relasjoner. Men det betyr overhodet ikke at han er mer eller mindre glad i noen av barna sine.

 

For meg er det iallefall helt naturlig at man knytter sterkere bånd til dem man lever tett innpå, barn som voksne.

 

Både barn og voksne taper faktisk en hel del når familien går i oppløsning og man flytter fra hverandre, sånn er livet...

 

 

[Gjest Antarctica]

Jeg mener at om han ser barnet bare en gang i måneden, så bør han anstrenge seg for å se det oftere, og om han ser at barnet taper i denne situasjonen, må han jobbe for å gi det mer. Mer av seg sjøl, ikke mer penger eller klær eller godteri.

 

Se for deg: Hva om du som mor måtte nøye deg med å treffe barnet ditt en gang i måneden? Ville det vært et reelt alternativ for deg å leve sånn...?? Ville du gå med på at, jaja, jeg knytter meg jo nærmere de barna som bor her daglig, det får gå som det går med den som ikke gjør det... JEG ville ikke ha kunnet leve sånn.

 

Syns bare det er så rart at en del mødre på disse sidene syns det er helt greit at unger skal savne fedre og menn skal savne barn, så lenge det dreier seg om en annen kvinnes barn... (Og tro meg, mitt liv er ikke resultatet av en "lykkelig skilsmisse", og jeg er heller ikke en av dem som er bestevenn med min manns ekskone, ikke i det hele tatt. men HANS relasjon til barna er HANS, og den kødder vi ikke med...)

[Anonym bruker]

Anonym 13.42 her.

 

I og med at vi snakket om det å knytte sterkere bånd til det barnet en bor sammen med til daglig; du sier at far bør anstrenge seg mer og ha barna oftere. I en ideell verden hadde det vært det beste - helt klart. Men i vårt tilfelle tok mor med seg ungene og flyttet til en by 3 timers kjøring unna. I tillegg kjemper mannen min en evig kamp for og i det hele tatt få ha ungene de helgene han skal. Klarer ikke å se hva mer han kunne ha gjort - og synes ikke det er noe rart at han knytter sterkere bånd til vårt felles barn.

 

Det er dessverre ikke alle historier som er sort/hvite. Man blir rimelig maktesløs når mor saboterer alt hun kan og gjør hva som helst for å få barna til å vende ryggen til sin egen far (løgner, samværssabotasje osv).

[29:)]

Jeg har en halvonkel. Han er min mor sin halvbror. De gangene han blir nevnt i min omgangskrets så ser folk rart på meg dersom jeg sier "min mor sin bror",eller "min onkel"............har hun en bror?...hva?...hvor?...hvordan?....spør de. Da må jeg forklare hele familieforløpet.

De gangene jeg sier min halvonkel, eller min mor sin halvbror, så er det ingen som spør noe særlig mer utover det. Kanskje de spør meg om det er på min mormor sin side, eller om det er på min morfar sin side. Men det er det. i stedet for at men skal forklare og forklare hver gang hvem denne "ukjente" "broren" er!

Jeg synest det er helt greit å si ting som de er. Det har ingenting med hvor gla man er i vedkommende eller at man bryr seg mer om HEL enn HALV. Det er bare tull!

Med alle de nyfamiliene som er i dag, så synest jeg det blir patetisk å skulle kalle alle for SØSKEN, enten de er halv eller stesøsken.

Kan noen fortelle meg hvorfor vi har begrep som Ste`og Halv`, dersom vi ikke skal bruke dem...? De er vel til for at vi skal holde rede på hvem som er hvem! Vi er ikke alle brødre og søstre!

Et barn som har vokset opp hos sin tante eller sin bestemor i stedet for hos sin mor, kaller ikke henne for mamma av den grunn!

[Anonym bruker]

Ser dere skiller på SØSKEN og HALVsøsken.. Vel, vi går jo ikke rundt og titelerer hverandre som HELsøsken heller?

Så en er jo like mye søsken uansett..

 

Synes det er håpløst gammeldags og bruke disse termene, selv om det i teorien er riktig. Og er jammen ikke alle HELsøsken som har like mye kontakt heller.. Kommer an på aldersforskjellene det..

 

Stesøsken er i teorien ikke søsken i det hele tatt..

[Anonym bruker]

Så da er en tilbake til utgangspunktet. Man er søsken med dem man vokser opp som søsken med, ikke nødvendigvis den man deler genetisk opphav med.

 

HI

[Anonym bruker]

Nei.. det stemmer ikke.. Er vel bare din måte å definere det på siden det passer deg best.. Du vil ikke at barna dine skal ha søsken mannen din har fått med en annen.. Ikke annet enn sjalusi...

[Anonym bruker]

Herlighet!!! Jae blir så irritert over alt dette gnålet om at alle SKAL vere søsken enten de er det eller ikke. Selvfølgelig har man en søskenrelasjon når man deler samme pappa eller samme mamma. Det er helt greit. Men det er forskjell på å vere helsøsken og å vere halvsøsken!! Man deler ikke samme gener, og man har to forskjellige familier å vokse opp sammen med. Mine barn har ikke samme tanter og onkler og besteforeldre som det min manns særkullsbarn har. Det er vi alle innforstått med, og vi er alle innforstått med at de er halvsøsken. Men det er da vel ikke noe negativt med å ha halvsøsken vel....????

[Anonym bruker]

Nå har jeg skummet meg gjennom diskusjonen, og det er jo like mange ulikheter som det er familier. Men bare et apropos... jeg vet flere som har funnet sine "halvsøsken" i voksen alder, altså sin fars "uekte" barn fra langt tilbake. Ingen av de jeg kjenner snaker om halvsøsken, de snakker om sin til nå ukjente bror eller søster.

 

Hvilket søskenforhold våre barn skal få til hverandre er jo mye opp til foreldrene. Jeg vet om en som har tre barn i første kullet og tre barn i andre kullet. Aldersforskjellen er stor, men de er en herlig gjeng som er søsken på godt og vondt. De store tar med seg de minste på masse, og de er veldig nære hverandre. De hadde alle odds mot seg, men med foreldre som gjorde en iherdig innsats (alle foreldrene tok tak og ordna så godt de kunne), så har det lyktes. Et godt slskenforhold kommer ikke gratis, uansett om man er hel eller halv.

 

man kan godt godta forskjellene, men man må faktisk gidde å gjøre noe selv og ikke bare skylde på "at sånn er det" fordi det er mest behagelig.

[Anonym bruker]

Hvis det er oppveksten og den tida man tilbrnger med hver enkelt som gjelder, da er jo mange stesøsken nærmere beslekta med hverandre enn mange halvsøsken er - forutsatt at de har fast bosted i samme hus... men dette blir jo en helt sprø debatt. Ungene gjør mindre forskjell enn dere voksne gjør, og graderer ikke "søskenskap" i hel og halv! Ikke hvis de er glade i hverandre. (Min sønn har en stebror, la oss kalle ham X, som er på samme alder. De er kompiser og leker fint. Min gutt ytra, da jeg var gravid sammen med faren til X: "Når babyen blir født, da blir X min halvbror!" )