har så dårlig samvittighet ovenfor jenta mi...langt

[mamman til 2 godjenter:)]

jenta vår er nå 10 mnd, om 2 uker skal jeg ut i jobb igjen og pappan skal være hjemme med henne. Men det som er, er at jeg har så dårlig samvitighet fordi jeg føler jg ikke har kost meg nok i permisjonstiden, jeg har sliti med deprisjoner og vært mye sint og sur på jenta mi.

 

begynte vel tidlig etter fødselen, jeg mistet min morfar dagen etter jeg fødte, det var veldig tøft, visste ikke om man skulle være glad eller trist ovenfor babyen jeg fødte, jeg fikk ikke noe morsfølelse før det hadde gått 3-4 mnd, angret på at jeg hadde fått henne osv (noe så slemme tanker). vi sleit med amming (mange grunner til det) så jeg ga opp og ga mme fra hun var 7 uker. da ble ting litt bedre.

 

så gikk det noen mnd og jeg hadde det bra, men greide likevel ikke å kose med skikkelig. så kom januar, da begynt alt helvete for å si det sånn, jeg var sint, grein, og hylte og ropte til den lille jenta mi, var skikkelig drittmor. endte med at jeg ringte til hs og sa at nå trenger jeg hjelp, fikk da prate med henne og hun sa at jeg måtte bort en liten tur for å få pustet ut så det ikke skulle gå utover jenta mi. dro til ei venninde en helg og det hjalp masse:) og nå, ja, nå er det bare 2 uker igjen av permisjonen min og nå koser jeg meg med jenta mi, har det så fint sammen nå, hvorfor har jeg ikke gjort det før?jeg har ødelagt den fine tiden vi skulle ha sammen, og den får jeg ikke tilbake. sitter her og ser på henen leke med bikkja og jeg griner, hvorfro har jeg vært så sint på den lille jenta mi, hvordan kunne jeg. hun leker "borte, tittei" med bikkja..hehe..med gardinene:)

 

vet ikke hva jeg ville med dette, men måtte bare få det ut. fy som jeg angrer på at jeg ikke har kost meg mere med henne, det er jo bare en liten baby. det har gått så fort dette året, vil være mere sammen med henne nå.

 

takk for at du leste:)

[WildPrincess]

Det må være kjempe tøft for deg. Men ta tak i det posetive, slik dere har det sammen nå. Nå klarer du å kose deg med babyen din Det er jo ingenting i verden som er bedre enn det. Og du har to uker som dere kan nyte all tid sammen og når de to ukene er over og du begynner i jobb så kan du fakstisk glede deg til å komme hjem til henne. Det er en MYE bedre følelse en å sitte på jobb å grue deg til å komme hjem til ungen din.

 

De følesene du har hatt er nok mye vanligere enn vi tror, men det er så få som tør prate høyt om de. De skal liksom feies inn under teppet og man skammer seg over sånne tanker. Men bare det at du selv innså at du trengte hjelp sier jo mye om hvor glad du er i barnet ditt og hvor mye det betyr for deg, selv i en tid når du sliter og har det forferdelig vopndt.

 

Du sier tiden med babyen har gått så fort... og det er du IKKE alene om å føle. Nå er snuppa mi 6 1/2 mnd og jeg kan nesten ikke tro det er mulig. Og stadiv vekk så tenker jeg at denne tiden skulle jeg ha utnyttet mye bedre... men vet du hva? gjort er gjort og spist er spist... men hvordan din fremtid blir, det kan du selv bestemme

 

Kos deg de siste dagen hjemme og når du går ut i jobb så gled deg til å kom hjem til frøkna di

[mamman til 2 godjenter:)]

Tusen takk for svar WildPrincess:)

 

ja, de følesene er veldig vanlige egentlig, men heldigvis er jeg åpen av meg eller så hadde det ikke gått bra, gikk nesten så langt så jeg hadde lyst til å filleristene henne og klapse til henne, og når det nådde det punktet, da tenkte jeg at jeg trenger virkelig hjelp.

 

Nei, trur nok ikke jeg er den eneste som syns det har gått fort, før ejg fikk henne tenkte jeg at et helt år (nesten da), det kommer til å gå sakte det, men det gjør det faktisk ikke..hehe..

 

jeg må bare nyte de siste dagene med solstrålen min, nå elsker jeg virkelig den lille jenta mi, det tok lang tid, men nå

 

ha en god dag

[Frøken Freken]

Hei mamman til Julie!

SÅ flott å høre at det går bedre nå - og så bra at du er åpen om hvordan det har vært. Leste bladet Mamma i går, og der var det ei som sa at hun følte hun fødte en bylt dårlig samvittighet samtidig som hun fødte sønnen sin. Jeg sleit også med amminga, og jeg husker jeg tenkte "nå må barnevernet bare komme" den tredje eller fjerde natta hjemme, der jeg satt med ungen hylende på puppen og helt utslitt. (Visste jo ikke da at hun ikke hadde fått i seg mat siden fødselen). Ingen hadde fortalt meg at de hadde slitt med barseltårer og amming og fandens oldemor - men da jeg selv begynte å snakke om det viste det seg plutselig at både den ene og den andre hadde hatt det vanskelig. Jeg vil berømme deg for at du ba om hjelp da du hadde det pyton - det er det viktigste vi kan gjøre for barna våre når vi ikke får det til aleine!

Tenk på alle minuttene og timene og månedene og årene du har foran deg med jenta di!!! Ingen kan ta din plass - og det er ikke bare de koselige stundene som danner grunnlag for den helt spesielle kontakten mellom mor og barn.

[bobler av lykke ♀ ♀]

godt å lese at du har kommet godt ut av en slik sitasjon og at du nå koser deg masse med lille jenta di ikke rart det føles ugreit å skulle være ferdig med permisjon når dere "så vidt har begynt" iom at du har hatt perioder hvor det ikke har vært så greit å være mamma.

 

Men som hun over sa så er det nok vanlige følelser, i forskjellige gradr så får nok alle mammaer litt av disse innimellom. Jeg storkoser meg som mamma og kunne gjerne gått hjemme og dullet og snullet med barna mine og som husmor for alltid men har dager hvor jeg føler at jeg ikke strekker til og at babyen kun henger i puppen og at jeg bare vil gjøre noe helt annet enn dette. Jeg kjefter på mannen og klager på at han tar for lite av barna (enda han gjør masse og er en fantastisk pappa og vi har veldig lit krevende barn) og jeg gråter og hyler og er SÅ lei, men så går det over igjen og man takler det bedre. Så jeg tror ikke du skal føle deg forferdelig som mamma for det at du har hatt det slik i alle fall det er noe alle gjør mer eller mindre. Og så er du jo en fantastisk mamma siden du gjorde noe med det og fikk hjelp videre

 

Når du nå er ferdig med permisjonen vil det kanskje fort føles som om det blir fryktelig lite kos og tid med lillemor, men da er det sikkert viktig å ikke stresse med at det skal være så masse kos og styr hele tiden. Jeg merket at jeg stresset masse med å skulle ta meg av storesøster da vi fikk nr 2 nå og jeg skulle være så god mamma for henne osv men alt ble bare tull for alle bollene jeg hadde planlagt å bake og alle tegningene vi skulle tegne sammen osv rakk jeg nesten aldri. Ikke før vi fikk inn litt bedre rutiner og jeg senket skuldrene litt og ikke tok det så tungt om det måtte bli litt kortere eventyr en kveld enn det supermamman ville. jeg er nå en helt vanlig mamma for begge jentene mine og koser meg masse med det jeg rekker å gi dem i hverdagen. Så nyt tiden framover selvom permisjonen er over og ta deg tid til lillemor og ikke ta det så tungt om du ikke rekker alt du gjerne vil rekke å finne på med henne

[Lillepusen-78]

Huff, fikk så vondt av deg nå.... Men flott at det går bedre! Du skal ikke angre på noe. Man kan jo som regel ikke kontrollere slike vonde følelser...? Du har hatt det kjempetøft, men iallefall søkt hjelp fordi du så at det gikk utover jenta di. Det ligger mye omsorg og ansvar i det! Nyt slutten av permisjonen, og tenk på alle de fine dagene og stundene dere skal ha sammen ETTER permisjonen også. Dette er jo bare begynnelsen!

 

 

[mamman til 2 godjenter:)]

tusen takk for så utrolig koslige svar, sitter her og griner jeg..hehe..er jo på en måte "godt" å høre at andre har det sånn og, ikke bra at vi har det sånn, men at det er flere, jeg veit jo godt at det mange som sliter med det, men det blir ikke pratet om og man får ikke vite om sånne ting etter man har født, veldig god oppfølging i svangerskapet osv, men når ungen er født så må man klare seg selv, man får ikke beskjed om at amming kan være vanskelig, man får heller ikke noe skriv angående flaskemating, det må man finne ut på egen hånd.

 

De skulle spurt på helsestasjonen om hvordan det går med mor og, ikke bare babyen, men hadde de purt så hadde jeg vel sagt at alt var bra, dreiv jo å tenkte på at nå kontaker hs barnevernet osv, men de gjør jo ikke det.

 

jeg skal virkelig kose med disse dagene som er igjen, men kommer vel til å angre og tenke en stund på hvorfor jeg ikke har brukt permisjonen til bare kos osv..men sånn har det nå blitt, må gjøre beste ut av de dagene som er igjen:) og det er jo ikke slutt nå..hehe

 

tusen takk for svar igjen, er godt å ha noen å "prate" med.

[LilleBjella]

Jeg forstår veldig godt hvordan du har det. Kan vel ikke akkurat sammenliknes, men jeg hadde noen tøffe syv, åtte første uker av tjukkens liv. Jeg fikk ikke sove, av flere forskjellige grunner. Jeg kunne knapt legge han fra meg, og jeg er ikke av de som syns det er komfortablet å sove sittende. Og jeg ble så trøtt og stresset, at når jeg fikk "avlastning" av pappaen og familiemedlemmer, lå hjertet mitt å hamret i senga i nervene lå tjukt utenpå meg. Greide altså slappe av. Satt i sofaen å vugga hele døgnet, og forholdet mitt til gutten min gikk mer på ansvarsfølelse enn morskjærlighet. Hadde mine stunder der jeg så på han og elsket han av hele mitt hjerte. Men når han lå på brystet mitt klokken fem på natten og kavet og ikke ville sove, så følte jeg sterkt at jeg ikke passet som mamma.

 

Den vanskelige perioden gikk heldigvis over av seg selv. Tjukken ble stor og lærte at å sove var en fin ting. Og jeg fikk krefter tilbake. Ble menneske igjen. Men jeg kan den dag i dag få dårlig samvittighet overfor hvordan jeg følte det de første ukene. Skulle ønske jeg hadde greid å nyte den lille uskyldige bylten min, som ikke hadde gjort noe galt.

 

Men nå nyter jeg hver eneste dag sammen med sønnen vår. Og jeg forteller meg selv at det er det jeg må fokusere på, og være glad for hver eneste dag vi har sammen. Det er lett å si, men jeg håper du greier å gjøre det i fortsettelsen, selv om du føler du har gått glipp av noe. Dere har mange fine dager foran dere...

[Frøken Freken]

En liten kommentar ift oppfølging fra hs: da jeg satt der for å få hjelp med ammingen og hylgrein med en tre uker gammal unge i armene begynte de å gå igjennom en helvetes perm som de har laget her, og som de er så stolte av - når de var ferdige med det sa de "Ok - snakkes til 6-ukerskontrollen". Ikke:

- hva skal til for at du skal oppleve dette litt tryggere og bedre?

- kan jeg ringe deg over helga og høre hvordan du har det?

- skal vi sette opp en ny time, i tilfelle du fortsatt strever over helga.

Mangelen på interesse for hvordan jeg hadde det sjokkerte meg, selv er jeg sosialarbeider og vant til å gi folk tilbud om oppfølging - følte meg ikke ivaretatt i det hele tatt.

 

[Puuzen86]

Så bra du har fått det bedre nå

Jeg sliter også med litt dårlig samvittighet overfor frøkna, siden jeg må begynne å ta en vakt på jobben i uka for å få nok jobb til høsten (hun er fire mnd nå) Så jeg prøver å kops meg max med henne nå når jeg er hjemme, men det er jo ikke så enkelt heletiden har jeg funnet ut....

Slet også med tanker om at jeg "angret på at jeg fikk henne" Rett etter fødselen å slik, gjør jo egentlig ikke det, men ting ble jo så annerledes etter at hun kom:) Nå prøver jeg bare å kose mest mulig med henne mens jeg enda har muligheten:)

Så tusen takk for at du har vært ærlig om hvordab du har følt det, det var godt å lese at det ikke var bare jeg som hadde det litt slik:)

[mamman til 2 godjenter:)]

til "frøkenfreken", nei de er ikke flinke til å prate med mor, de bryr seg kun om babyen egentlig, er bra det alstå, men det er tøft å få en liten baby, hva skal man gjøre med den osv..hehe..men jeg har vært heldig med min hs, det skal jeg si, hun har ringt og hørt hvordan det går med meg osv, og hun har aldri mast om amminga, heldigvis, det var noe jeg måtte bestemme selv, då jeg har vært heldig der, men hadde ikke jeg tatt kontakt selv så hadde ikke hs visst noe, det har hun ikke spurt om de andre gangene vi har vært på kontroll.

 

til "Puuzen86", bare hyggelig..hehe..vi er nok flere enn det vi trur, er veldig vanlig det her, men skulle bare vært tatt opp når man er til kontroll med babyen hos hs, de skulle spurt mer og sett diverse tegn f.eks.

 

pratet med hs i stad da hun ringte og når jeg sa at nå går det så mye bedre og jeg koser meg, så ble hun kjempe glad, men syns nesten det var synd at jeg skulle begynne å jobbe igjen snart, for når jeg endelig koser meg så må jeg "forlate" henne. hun sa at så fort det begynte å gå nedover med meg igjen så skulle jeg ta kontakt med legen og få en halv sykemelding f.eks, måtte søke hjelp fort så det ikke gikk gal vei, for det kunne fort skje når man sliter/har sliti med dette, så skulle være obs på.

 

så utrolig bra respons jeg har fått på dette innlegget mitt, er godt å ha dere her selvom jeg ikke kjenner dere..hehe..

 

takk igjen:)

[Gjest]

Det er som om jeg skulle skrevet det selv!!

Snuppa mi er nå 3 mnd, å det er først de siste ukene jeg virkelig har begynt å kose meg!

Jeg slet også med ammingen, måtte gi opp etter 4 uker.

Tror det er mye av grunnen til alle de fæle følelsene jeg har hatt.

Da jenta mi var 6 uker husker jeg at jeg sa til min mamma at jeg hadde innsett at jeg aldri kom til å bli glad i datteren min.

Det eneste jeg følte var ett stort sigert ansvar som holdt på å kvele meg!

Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg aldri skulle fått henne... Grusomt å tenke tilbake nå hvordan jeg følte overnfor henne.

Jeg var som deg, flink å snakke om tingene.

Ikke med HS da, de var ubrukelige for meg.

Men en jordmor jeg snakket mye med og mamma var super støtte for meg!

Ting blir bare bedre og bedre nå, jeg nyter faktisk å være mamma!

Men angrer på alle ukene med dårlige følelser og tårer...

Det er bare ett halvt år til jeg er ferdig med permen, tiden går så fort!

 

Vi må prøve å ikke tenke på alt som har vært, men heller se fremover!

Jeg tenker sånn at jenta mi vet ikke og har ikke tatt skade av hvordan jeg hadde det i begynnelsen.

Hun fikk alltid sitt stell, sin kos og sin mat.

Så det er på en måte bare å glemme den tiden der, å heller konsentrere seg om å kooose seg nå!

Du kommer til å kose det masse med jenta di selv om du må begynne å jobbe. Ting blir bare litt annerledes

 

Masse lykke til videre!

God klem til deg

 

[AO3]

Du har allerede fått så mange fine svar, jeg har ikke noe å tilføye. Ville bare gi deg en *trøsteklem* - og jeg synes du er veldig modig og sterk som tør sette ord på tankene dine og dele dem med oss!

[mamman til 2 godjenter:)]

God morgen:)

takk for klemmer og lykke til fra dere, det hjelper skikkelig.

 

dere må ha masse lykke til videre dere og, og kos dere videre i permisjonstiden, er bare tull (hvis jeg får si det sånn) å bli sint på disse små, de er bare bebisser jo...hehe..ikke lett, har vært der, er der av og til. skal ihvertfall prøve å kose meg masse den lille tiden vi har igjen nå.

 

nå må jeg gå for nå henger hun i buksebeina mine og vil ha min oppmerksomhet...hehe

 

lykke til alle sammen:)

 

klemmer

[tollotone]

Vil bare legge til at jeg kjenner igjen det du skriver fra mitt første barn og at jeg dengang ikke fikk noe hjelp av HS, men fikk derimot glimrende hjelp ved byens familievernkontor. Der fikk jeg prate med en pedagog gjennom hele permisjonen og jeg skal si deg det løste opp. selvom det er du som i hovedsak opplever de smertefulle følelsene er jo dette en familiesak. Jeg følte meg alltid vel og ivaretatt på familievernkontoret. Tusen ganger bedre enn på helsestasjonen.

 

Lykke til videre.

 

Det er gått 6 år siden min vanskelige permisjon og jeg og jenta mi har et vanvittig sterkt bånd i dag. Det er aldri for sent, husk det. Kanskje det faktisk også styrker forholdet dere i mellom senere, selvom det er vondt når det står på.