Jeg klarer ikke å glemme han.... Noen gode råd?

[Anonym bruker]

Året før jeg møtte min samboer, hadde jeg et kortvarig forhold til en gammel kamerat hjemmefra. VI møttes igjen etter åresvis, og fant tonen så til de grader. Det var spennende, behagelig, føltes riktig og godt. Jeg har aldri følt meg så avslappet sammen med noen verken før eller senere. Gjennom ett års tid møttes vi ofte, til tross for lang geografisk avstand. Vi hadde jobber og var på en måte rotfesta på hvert vårt sted i landet, og han syntes avstanden ble veldig vanskelig. Av den grunnen valgte han å bryte med meg, før vi virkelig hadde fått utforska hvordan det var å være oss to på ordentlig. Jeg har gått og bært på fortvilelsen over dette som aldri ble helt siden den gang. VI føltes veldig rett for hverandre.

Da jeg ca ett år senere møtte han som nå er min samboer, hadde jeg klart å komme meg videre. Aksepterte at han alltid vil komme til å være med meg som noe jeg skulle ønske ble, men som ikke ble det. Jeg ble veldig forelska i samboeren min. Vi deler mange interesser, han er praktisk, fornuftig, økonomisk, flink i huset... Mange gode egenskaper. Vi fikk en gutt sammen for 2,5 år siden, og han er en kjempegod far. MEN han gir meg ikke følelsen av å være verdsatt og spesiell som min gamle flamme gjorde. Tonen mellom oss er ikke like spesiell, og det har den aldri vært. I småbarnsperioden er det raskt å ta hverandre for gitt, og slik er det - og har alltid vært med oss. Han gir meg lite bekreftelser, komplimenter og jeg kjenner at følelsene svinner hen. Jeg har ikke klart å si at jeg elsker han på flere år. Han sier heller aldri det til meg. Det er ikke varme følelser i blikkene som møter meg. Vi sårer hverandre med stikkende kommentarer, og vi vil hverandre ikke det aller beste, tenker jeg av og til.

Parallellt med at forholdet vårt humper og går på ett vis, tar min gamle flamme kontakt med meg igjen etter mange år via facebook. Vi har hatt lange samtaler over msn og sms og etterhvert telefonsamtaler de siste to månedene. Han har følt det på samme måte som meg. Det vi hadde var veldig spesielt, og han har angra på at han ikke satsa på meg. Han har også samboer nå, og har hatt det lenge. Samtalene våre har blitt fortrolige, og mimringen over hvordan vi hadde det og hva vi gjorde, har vært klart over streken for hva jeg vil kalle følelsesmessig utroskap. De siste dagene har jeg følt mer og mer på ubehaget ved dette, og har bedt om at vi ikke har kontakt en stund nå for å tvinge oss selv til å få dette mer på avstand. Jeg føler at jeg svikter samboeren og sønnen min voldsomt ved å bruke så mye tid og krefter på å tenke på en annen. Problemet er at jeg ikke klarer å la være!! Jeg klarer ikke å slutte å tenke på "hva hvis.." o.l.

Jeg har ikke fortalt samboeren min om dette, og tenker heller ikke å gjøre det. Jeg vil så gjerne at vi skal få det til å fungere sammen, men jeg klarer ikke å prøve hardt nok slik det er nå. Og innerst inne føler jeg nå at jeg skulle vært med noen annen... Det er fælt å si det, men slik er det.

Har noen andre følt noe lignende, eller har noen innspill på hvordan jeg kan klare å glemme han? Nå kjennes det ganske fastlåst. Han forsvinner ikke ut av tankene mine av seg selv, selv om vi ikke har kontakt. Jeg er takknemmelig for alle svar, og håper dere kan la være å fordømme meg. Det er ille nok å se på sønnen min og vite at jeg går og tenker på noen annen enn faren hans.

[Anonym bruker]

Jeg har nok ikke noen gode råd, men har det veldig likt som deg. Derfor fikk jeg lyst til å svare, for å kommunisere med noen i samme situasjon.

Situasjonen i forholdet mitt er litt annerledes enn hos deg da. Det har hanglet i ca et års tid, og jeg har prøvd og prøvd og snakke, forbedre meg, gå til familieterapi, glatte over... you name it.

Som samboeren din, sier også min at han har mistet noe av tilliten når jeg har snakket om å flytte ut. Men det er jo sånn man sier i desperasjon når den du er glad i ikke viser noen vilje til å gjøre noe med forholdet så det kan bli godt å være i for begge.

Uansett, sambo vil egentlig at jeg skal bare glatte over alt, være blid og så blir alt så bra atte. Sånn fungerer det ikke for meg, jeg trenger å prate og jobbe med forholdet.

De siste par mnd har jeg resignert litt, jeg ser at han ikke er villig i noen særlig grad til å forandre seg, og jeg har det ikke godt. Er også mye alene med mine barn og venner, for han tilbringer mye tid med sine særkullsbarn på deres hjemsted som ligger en time fra der vi bor.

 

Jeg fikk også kontakt med gammel flamme på facebook. Dette er det beste forholdet jeg har vært i noen gang, og selv om det tok slutt for mange år siden har jeg aldri glemt han, og ikke han meg. Vi har også tatt opp kontakten og vært på tippen til å prøve på noe igjen flere ganger, men det har vært litt sånn wrong time, wrong place.

Men nå føles det riktig. Begge er tilnærmet single. Han helt, og jeg i tenkepause i mitt forhold.

Nå skal vi treffes, og jeg vet ikke egentlig hva jeg skal tenke om alt dette.

[Anonym bruker]

Hei på deg. Tusen takk for at du svarte meg. Glad for å få svar fra en som deg - som kanskje kan skjønne litt hvordan jeg har det, at det går an å føle så sterkt for noen andre, selv om en er i et forhold. Nå virker jeg kanskje mer ambivalent til følelsene for min gamle flamme enn du er, på den måte at jeg føler vedig sterkt for ham, men samtidig vil jeg aller helst at forholdet mellom meg og min samboer skal fungere bedre enn det gjør nå. Jeg vil så gjerne det, vi er supre foreldre sammen, mye stemmer mellom oss, bortsett fra de sterke følelsene for hverandre. Kanskje har de aldri vært der - sterke nok i allefall. Hvordan er det hos deg og din samboer? Har du hatt følelsen av at han er den eneste rette for deg tidligere? Jeg tror aldri at jeg har følt det 100%. Hadde det blitt meg og min gamle flamme den gangen er jeg helt sikker på at jeg hadde følt det sånn. Han vekket det lille ekstra i meg, som jeg tror jeg ikke vil kunne føle med noen andre. Kanskje er forholdet jeg er i nå mer et "fornuftsforhold". Tenker endel på dette, men tenker samtidig at det kanskje er godt nok når vi har barn sammen...? Men jeg vet innerst inne at jeg vil lengte etter de dypere følelsene. For meg er det et langt steg å gå fra hverandre, selv om jeg ofte tenker på hvordan det ville vært. Bare meg og sønnen min. Siden min gamle flamme er etablert på en annen kant av landet fortsatt, med samboer (uten barn), er det utopisk å tro at vi to noen gang vil kunne være sammen igjen. Men jeg drømmer om det av og til, og føler jeg er utro i tankene...

 

Nå har vi bestemt oss for å bryte kontakten. Vi var virkelig i ferd med å miste kontrollen. Meldingene og telefonsamtalene ble oftere og oftere, og mer og mer intime. Vi har også snakket om å møtes igjen, men ingen av oss vil være utro. Selv om vi har lyst. Jeg tror ikke vi ville klart å gå videre uten hverandre igjen om vi hadde møttes, og det ville gjort det enda vanskeligere for oss. Lysten i meg sier JA JA JA, men fornuften NEI!

Nå føles det riktig å møtes for dere, sier du. Sånn sett er situasjonen vår litt ulik, selv om at jeg også skulle ønske på en måte at vi kunne gjort det samme. Føler du deg mindre utro, siden det går så dårlig i forholdet du er i, at bare du prøver og nå ikke har det bra som du har det? Hva tenker du om å møte din gamle flamme igjen? Er det for å se hva dere føler når dere ser hverandre igjen, bare for en gang eller for flere ganger....? Jeg spør, for dette er noe jeg har tenkt mye på. Hvordan ville det vært..

Ser fram til å høre fra deg igjen! Jeg forstår veldig godt at du synes det er vanskelig - og spennende. Hvor gamle er barna dere?

[Anonym bruker]

Setter faktisk kjempestor pris på å kunne diskutere dette med deg, i og med at jeg også er midt oppe i situasjonen selv.

 

Skal forklare litt mer om situasjonen her. Sambo og jeg har bodd sammen bare et år, før det bodde vi i hver vr by og hadde helgeforhold i ett og et halvt år.

Så tok jeg med ungene mine og flytta til her vi bor nå. Han har unger som som sagt bor en time unna oss, og jeg har unger - faren deres bor i byen jeg flyttet fra. Vi har ingen barn sammen.

Helt fra vi flytta sammen har ting vært alt annet enn bra. så for meg at vi skulle fungere som en familie, men han er som sagt mest på barnas hjemsted, ellers er vi på jobben. Jeg er helt alene om mine unger og meg selv, og det som skjer rundt oss.

sånn sett føler jeg at jeg får minimalt ut av det å ha fått meg en samboer, faktisk har jeg heller mistet noe - i og med at jeg har flyttet fra byen barnas far bor i, og dermed går glipp av avlastningen fra han.

 

Har jeg følt at sambo var den eneste rette..? Vel, i begynnelsen så følte jeg vel litt det. Da kom han og besøkte meg på mitt gamle hjemsted, og da følte jeg at vi var mer som et par. Forholdet var faktisk bedre da. Men sambo er av typen som bruker store ord og gir fagre løfter, uten at han dermed innfrir dem når hverdagen kommer.

Forskjeller fra forholdet med min gamle flamme, er at vi hadde det kjempefint sammen hele den tiden vi var sammen. Han var en sånn drømmemann som ser og gjør alle de her små og store tingene som vi kvinner setter sånn pris på. Snakker ikke om roser og romantiske middager, men velge å tilbringe tid sammen med meg fremfor gutta noen ganger - eller ta meg med sammen med gutta. Sitte og se en film som han egentlig ikke liker, fordi han vet at du liker den - og da får han noe ut av det også ved å dele en opplevelse. Kunne nevne mange sånne ting. Var aldri i tvil om at han elsket meg.

 

Det er jo helt klart annerledes for deg fordi dere har barn sammen, og dere fungerer bra sammen som team. Tror jeg kunne levd med det og hatt det bra, hvis sambo og jeg fungerte bra som team. Men det gjør vi altså ikke i det hele tatt. er ikke et team engang, føler jeg.

Det er også annerledes i at drømmefyren din er i et forhold. Vet ikke med deg, men jeg blir skeptisk da.

 

Jeg har ikke så dårlig samvittighet for å treffe gamle flammen. Føler jeg har gitt sambo mange sjanser til å se det som befinner seg rett foran øynene hans (meg), og til å jobbe med å få det bedre. Er litt der at jeg begynner å føle at han har brukt opp sjansene sine.

Hva tenker jeg om å møte han igjen ja..?

Vel, vi har jo snakket mye - og det virker som om han seriøst har lyst til å finne ut av om den gamle gnisten er der. Vet ikke om jeg vil det, om jeg våger å tro det, hva jeg i såfall kommer til å gjøre.

Lever veldig i nuet nå, og føler meg ute av stand til å spå noe eller se lengre framover enn noen få dager. Men jeg er spent, og jeg føler absolutt det ligger noe mer der enn kun lysten til å treffes.

Men hva er det og hvordan kommer det til å utvikle seg, det synes jeg er umulig å si noe om.

 

Ha tror du om dere skulle treffes da? Tror du han i ytterste konsekvens ville forlatt samboeren sin? Ville du? Eller er dette bare lyst og spenning? Det siste spørsmålet stiller jeg meg selv ofte...

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror mye av det som er mellom meg og min gamle flamme er lyst og spenning, som du sier. Men vel så mye er det en stor fortvilelse over det som aldri ble, fra min side. Over at vi aldri ga oss to en fair sjanse.

Jeg forstår godt at du har det vanskelig i det forholdet du er i, ut fra det du beskriver. Det må være vondt å kjenne på at dere ikke fungerer som et team.

Jeg lurer på, skal vi fortsette praten på mail? Føler et visst ubehag ved å brette ut privatlivet på nett. Har en "anonym" epost:

[email protected]