Positiv test; Hva gjør jeg nå?

[Studinen88 m/ gutt i magen ♥]

Hei! Ikke planlagt gravid, så jeg har ikke satt meg helt inn i hva jeg nå skal ta meg til. Et kjapt googlesøk gjorde meg mer forvirret enn klokere. Jeg fant ut at jeg antageligvis er 4+2 idag, da. Skal ta folat, men hva mer? Siden jeg ikke er så langt på vei, vil jeg ikke kjøpe bøker osv enda. Jeg er i en merkelig state of mind nå føler jeg. Jeg er livredd for å miste, men også litt redd for å beholde.

Er forøvrig ikke kvalm eller dårlig, har vondt i hodet og er trøtt, men dette er igrunn ingen nye "symptomer" for meg. Noen som har link(er) til sider jeg burde få lest meg opp på? ♥

[Rapunzella]

Gratulerer! Skjønner at du ikke helt har fordøyd det siden det ikke var planlagt, men du kommer sikkert til å kose deg med graviditeten etterhvert som du blir vant til tanken :-)

 

Folat er bra. Ellers kan du lese www.matportalen.no for å finne ut hva du kan spise og ikke (egentlig nokså enkelt, så ikke stress med det!:-))

 

Så kan det være litt spennende å følge med på uke for uke-utviklingen, det er en side her på bim som har oversikt over det

(http://www.barnimagen.com/barnimagen_site/innhold/fra_uke_til_uke), men mange andre steder også, f.eks www.babyverden.no.

 

Her inne på bim kan du spørre om det du lurer på, og ingen spørsmål er for dumme :-) Men ta noen av svarene du får med en klype salt - husk at vi alle her bare er "amatører" og snakker av egen erfaring, og ikke fagpersoner (stort sett -en og annen fysioterapeut og sykepleier kommer med gode innspill innimellom :-))

 

Lykke til!!

[Månefeen ♥]

Gratulerer Det er en litt rar følelse uansett om det er planlagt eller ikke.. livet skal forandre seg, og man skal sette et annet menneske til verden. Min samboer og jeg planla dette barnet (kommer i mai), men trodde ikke ting skulle skje med en gang vi prøvde, kanskje innen ett år.. så satt litt i sjokk noen uker. Så fant vi ut at vi faktisk hadde 9mnd å forberede oss

 

Ta folat og omega3. Også bestill time hos lege til første kontroll, etter det kontakter du jordmor om du ønsker å gå videre til kontroller der. Vi går annenhver gang hos jordmor og lege. Er ikke veldig mye mer du kan gjøre. Husker jeg prøvde å lese litt i begynnelsen, men føler ting gikk mye av seg selv. Man får god veiledning hos jordmor, hun sendte oss på fødselsforbredende kurs som vi ikke kunne vært foruten

 

Lykke til

[Studinen88 m/ gutt i magen ♥]

Tusen takk for svar, begge to! Jeg har på følelsen av at dette forumet kommer til å bli brukt mye fremover.

 

Jeg skal nok handle etterpå, så jeg får sørge for å få kjøpt med meg omega 3, da. Tran eller som kapsler? Når skal jeg bestille time hos legen, da? Jeg trodde det ikke var før i uke 8-9, jeg.. Men legen skal kanskje bekrefte graviditeten? Er også litt usikker på hvilken jordmor jeg "vil" ha. I Tønsberg har de kvinnedoktor.no, som jeg har hørt mye positivt om. Dessuten henger det jo alskens lapper på skolen om diverse jordmødre. Jeg får høre litt med de i omgangskretsen som nylig har fått barn tenker jeg. Litt vanskelig å gjøre det uten å "røpe" at jeg er gravid, men. Hvor tidlig skal man oppsøke jordmor da? Den første ultralyden er vel i uke 12? Vet at den egentlige er i uke 18, men jeg har hørt at det er en del ting som kan oppdages på UL allerede i uke 12, så hvis "spiren" klorer seg fast tror jeg nok vi skal på UL i uke 12 også.

 

Fra før av har vi snakket om at vi ikke vil fortelle det til noen før vi er passert uke 12, så det kan bli litt vanskelig å høre med venninner om hvor de går hen osv.

[MinnieMe]

Først, gratulere så mye skjønner at du ikke helt vet hva du skal føle nå, hadde det på samme måte ! Men dersom du ikke vurderer abort, så vil dette bli veldig kos etter hvert. Er selv førstegangs (termin mai) og synes ikke livet dreier seg om stort annet enn magen og babyen inni der

 

Det er ikke så mye du trenger å gjøre egentlig, de første 12 ukene. Ta folat og tran (uansett kapsler eller flytende), drikk mye vann, hvil når du trenger det (mange er ganske trøtte den første tiden) og spis generelt sunt. Jeg hadde min første legetime rundt uke 12, da ble det tatt blodtrykk og helsekortet ble fylt ut. Veide meg vel også og leverte urinprøve. Deretter har jeg gått til jordmor på sjekk. Husker ikke helt nøyaktig når den første sjekken der var, etter ultralyden i allefall. Vært litt innom lege pga sykemeldinger, men synes jordmoren er så flink at jeg føler ikke for å snakke med legen. Jordmødre har som regel litt bedre tid også, og kan snakke mer om diverse gravid/baby-relaterte ting.

 

Jeg var ikke forberedt på de hormonsvingningene som kom, hadde jo hørt om dem, men skjønte ikke helt at det var derfor jeg var så irritert/lei/trist/glad uten at jeg helt visste hvorfor... Følelsene mine for typen forsvant helt, og vi hadde det ikke lett, men nå er alt tilbake til det normale igjen. Så kan jo være greit å tenke at dersom du ikke oppfører deg helt som før, så har det nok sin grunn... Eller så er du heldig og ikke merker noe til det

 

Ultralyd er ca i uke 16-18, den får du henvisning på legen fra og så innkalling fra sykehuset. Denne ene ultralyden er gratis. Dersom du ikke av spesielle grunner trenger flere ultralyder så må du bestille og betale dette selv på private klinikker.

 

Og som nevnt over her, det står mye bra på nettet/forumene her, men ikke ta alt for god fisk. Og det er som regel de med diverse problemer (blødninger, aborter, kvalme osv) som skriver på forum (kanskje spes 1.tri), så ikke bli redd/engstelig av det du leser, det kan virke som om det gjelder mange, men det er bare her inne på bim-verden, ikke i den virkelige verden

 

Masse lykke til i allefall, og se fram til at magen begynner å vokse og du kjenner liv, da først skjønte jeg iallefall at her var/er det noe stort og veldig spesielt på gang

 

[Renate har ♂09, ønsker 1 til]

Hei du!! Er i en samme situasjon som deg. Uplanlagt graviditet, fant det ut da jeg var litt over 6 uker på vei og var i sjokk. Vi vurderte abort, men kom fort fram til at det var uaktuelt. Satt å leste litt på nettet og fant ut av hjerte var begynt å slå, det avgjorde for meg at vi skulle beholde. Er nå 12 uker imårra, og vi har ikke latt det være hemlig ovenfor familie. De fikk vite det med en gang, det har hjulpet meg masse i og med at jeg har vært så redd og frustrert. Har vært til stor hjelp og kunne prate med mamma, og OM spiren ikke skulle feste seg ordentlig hadde mamma skjønt med en gang hva slags hjelp/støtte jeg ville trenge fra henne.

 

Til tross for at det er snart 6 uker siden jeg fikk vite at jeg var gravid og har valgt og beholde er det ikke sånn enda at jeg gleder meg. Jeg er forsatt redd for framtiden, mht jobb/økonomi. Ei venninne av meg var i samme situasjon for snart et år siden og ho begynte ikke å glede seg før ho var 7 mnd på vei. Så jeg tenker dette er normalt. Vi har jo ikke peiling på hva det er vi går til - spennende og skremmende. Jeg har selvfølgelig dager hvor jeg tenker at jeg gleder meg, ser på babyklær på nettet og i butikkene, men tror også det er greit å være forberedt på at ikke alt kommer til å være som å fly på en rosa sky, så er man på en måte forberedt på alt.

 

Vet ikke hva slags skole du går på, men det finnes vel en helsesøster du kan prate med der? Hun kan være til stor hjelp både med råd/tips til deg, svare på spørsmål etc. Er det sånn at du har en del år igjen på skole har du også rett på stipend i permisjonstiden din, noe helsesøster kan hjelpe deg med.

 

Iallefall, lykke til

[Tweak]

Ville bare skyte inn at som student har du rett på stipend i permisjonstiden så lenge du er registrert som student. Selv om du skulle gå ut i permisjon en uke før du skulle ha vært ferdig! :-) Og i tillegg har du rett på engangsstønaden fra staten om du ikke har jobbet og tjent nok til å få foreldrepenger ved siden av studiene.

 

Ellers vil jeg bare gratulere med spiren! Er ikke rart at det er mange følelser inne i bildet!

 

 

[Studinen88 m/ gutt i magen ♥]

Heisann! Dere er bare gode da! *klemmepå*

Jeg skulle gjerne hatt en mor som jeg ville fortelle dette til med en gang, men jeg tror at det kanskje hadde utviklet seg til mer mas enn det hadde vært betryggende. Jeg må innrømme at jeg grugleder meg til vi skal fortelle det til de vordende besteforeldrene, men det skal bli deilig å prate litt med mamma om det da. Om hennes graviditeter, om mulig overtid osv. Dessuten finnes det jo så utrolig mye mer på markedet nå enn det gjorde for 20 år siden! Jeg var og kjøpte en nyfødtgave her for ikke så lenge siden sammen med mamma, og da sa ho noe sånt som; "Uff, det er så mye fint å få kjøpt. Jeg kommer jo til å bli helt gærn når den tid kommer, jeg håper det er lenge til." Haha, og da var jeg så enig med ho Men sånn kan det gikk

 

Jeg går på høyskole med alle de fasiliteter som finnes, så det finnes nok en helsesøster og jordmor jeg kan prate med.

 

Jeg har både jobbet og studert de siste årene, så jeg får foreldrestipend fra Lånekassen (men jeg kan fortsette studiene hvis jeg har ork til det, sant?). Jeg får også 10 mnds lønn fra jobben, sant? Og da tar de utgangspunkt i gjennomsnittet de tre siste månedene? Det lover jo igrunn ganske bra økonomisk det i så fall. Det er klart at det ikke er overflod, og det å få barn koster nok, men jeg tror ikke vi kommer til å slite økonomisk. Bare vi er flinke til å kjøpe utstyr brukt osv, så kommer man jo veldig langt med engangsstønaden, og barn koster jo ikke så mye før de begynner i barnehage så vidt jeg har forstått. Jaja, det er en lang vei dit i alle fall, men det er jo greit å ha tenkt over det.

 

Når det gjelder abort, så har ikke det vært noe tema for oss. Fra jeg ble myndig har jeg gjort det klinkende klart for min kjære at når vi begår voksne handlinger, så er vi "voksne nok" til å ta konsekvensene av det. Dessuten er vi trygge på hverandre i forholdet, så det skal nok gå fint. Vi bor også nærme begge foreldreparene våre, og vi har et godt forhold til alle 4, så jeg tror vi kommer til å få mye støtte og hjelp både nå under svangerskapet og etter fødsel. Og det er godt og betryggende å vite

[MrsMilla]

Greie råd:

 

Få time til fastlegen din, og få time til jordmor tidlig. Fastlegen din har bøker om graviditet du kan lese deg opp litt i.

 

Ta en tur innom nettet og sjekk kostholdsråd for gravide, eks: ikke spis spekemat, muggost og det vanlige med alkohol,røyk og dop, og sørg for at maten er gjennomstekt.

 

Så er det på tide med en sjekk på hvilke rettigheter du har økonomisk, og fødselspermisjon. Sjekk ut nettsiden til lånekassen om du er student, og finles sidene på nav.no

 

Kanskje en liten snakk med barnefaren kan være lurt også.....

 

Deretter setter du deg ned og kjenner litt på tankene dine, det er en stor omveltning å bli gravid, og kan føles litt skummelt, men om du bestemmer deg for at dette skal gå bra så kommer det til å gå bra!

 

Lykke til!

[Studinen88 m/ gutt i magen ♥]

Skal ta en test til imorgen tidlig for å være sikker. Er også denne positiv, så ringer til legen for å bestille time. Har byttet fastlege for en stund siden, men har ikke hatt behov (heldigvis) for å kontakte han, så det gjør nok ikke så mye å få en time til å bli litt kjent med legen min heller.

 

Matvarene har jeg sånn nogenlunde kontroll over, og jeg har også vært en tur på biblioteket for å lese meg opp på diverse lektyre. Fint å få noen egne bøker også så klart, men synes det er litt for tidlig å begynne å kjøpe de dyre bøkene jeg nå har lånt. Det er så mye som fortsatt kan gå galt, selv om jeg forsøker å ikke fokusere på det så mye.

 

Når det gjelder Lånekassen og Nav sine internettsider, blir jeg nesten mer forvirret enn klokere. Har tenkt å avtale møte med rådgivere på skolen når det nærmer seg litt mer (i alle fall over uke 12). Jeg vet jo sånn høvelig hva jeg har krav på fra diverse instanser og arbeidsgiver.

 

Samboer skal få vite det etter testen imorgen har gjort sitt utslag. Han vet at jeg skal ta den testen imorgen tidlig, og er nok litt over middels spent på resultatet. Jeg har allerede sagt at jeg føler meg annerledes og slikt, men at jeg vil ta den testen imorgen for å være "sikker".

 

Nå har skrevet så mye om disse tankene og følelsene mine at ting begynner å føles litt mer konkret nå. Jeg er fortsatt skremt og litt redd, men det er nok sånn førstegangsgravide skal ha det tenker jeg..

 

Lurer også på når vi skal fortelle det til de vordende besteforeldrene. I utgangspunktet hadde vi tenkt oss en kopp e.l. med teksten "Verdens beste morfar/mormor - farmor/farfar". Men jeg vet ikke hvor tidlig jeg har lyst til å inkludere moren min.. Har lyst til å fortelle henne det med en gang omtrent, men så vet jeg jo at det kommer til å bli et sabla mas også. Da vet jeg jo at hun kommer til å ringe meg hver dag fremover, og det er ikke sikkert jeg har så lyst til det heller. (For all del, vi snakker sammen ganske mye og ofte, og samboer og jeg er hjemme hos mine foreldre 3 ganger i uken ca fra før, men..) Hvis jeg forteller det til mamma, så må jo pappa få vite det også. Og hvis mine foreldre vet, så må jo nesten samboers foreldre også bli innviet? Og søsken? Da begynner vi jo å snakke om en liten hærskare av mennesker som skal få vite om dette fra uke 5.. Og det er jo ikke det som egentlig var "planlagt".

 

Er det greit å bare innvie mine foreldre? Vil ikke gjøre slik at mamma må holde pappa utenfor heller, selv om det hadde vært mer morsomt med et krus til han

 

Tusen takk for innlegget ditt, forresten! *Klemmer*

[Rapunzella]

Hei igjen! Nå har jeg lest alle innleggene, både dine og alle andres, og ser at du så absolutt virker ressurssterk og reflektert, så dette går alldeles strålende!

Jeg tenkte litt angående det du skrev om å evt bare innvie dine foreldre i første omgang. Tror nesten du bør snakke med samboeren din om det, og fortelle at du har behov for å snakke med din mor om en del ting, men at det fortsatt er såpass tidlig at du ikke har lyst å informere flere. Og om han syns det er ok? Eller kanskje han også har behov for å snakke med sine foreldre - det kan jo hende? ;-)

Uansett så er dere i deres fulle rett til å si at det foreløpig bare er de som vet, og at dere ikke ønsker at søsken og noen andre rundt skal vite enda. Absolutt ingen problem med å ikke fortelle søsken det før etter uke 12, eller når det passer for dere - husk at oppi alt dette her så er det dere to som bestemmer, ikke alle andres forventninger og 'krav'!

 

Hadde lyst til å gi deg et lite tips til, og det er å inkludere samboeren din så mye du kan i svangerskapet. Selvsagt skjer alle de fysiske endringene i din kropp, hans jobb er på en måte allerede gjort sier mange, men det stemmer liksom ikke helt. Hos legen/jordmoren får dere sikkert en gratis bok som både har en side til mor og en til far. Her står utviklingen til fosteret godt beskrevet uke for uke, og på 'far' sin side står små anekdoter og tanker skrevet av en mann, da hans kone gikk gravid. Greit for ham å vite om alle de hormonelle endringene du skal gjennom f.eks (ikke sikkert du merker stort til de, jeg (og ikke mine omgivelser heller) gjør i grunnen ikke det, mens andre kan bli veldig, veldig lett rørte, sinte, lei seg, osv uten noen spesiell forståelse av hvorfor. Sikkert litt greit for samboeren din å være forberedt på det, og klar over at hvis du plutselig begynner å kjefte på ham for den minste ting eller gråte når du ser på nyhetene så er det ikke fordi det rabler for deg... :-)

Ellers er det vanskeligere for mannen å helt fatte hva som skjer, siden de ikke merker store fysiske endringer på sin egen kropp, så det å lese om når hjertet begynner å slå, hvor stort fosteret er, når en kan forvente å kjenne sparking osv osv gjør nok at de lettere kan sette seg inn i det, og begynne å forberede seg, de også.

 

Lykke til med alt!

 

 

[Studinen88 m/ gutt i magen ♥]

Å Sanna! Tusen hjertelig takk! Har hatt en laang samtale med samboer nå, og han reagerte som forventet. Viste igrunn ingen tegn til umiddelbar glede for å si det sånn. Han er jo 21, og da dette ikke var planlagt skjønner jeg godt at han ble vettskremt. Jeg har jo visst det i noen dager nå, og har roet meg betraktelig fra de første timene etter den positive testen. Har forresten tatt tre tester til idag. Alle positive. Så nå tror jeg på det!

 

Jeg vil gjerne forsøke å inkludere han så mye som mulig, men jeg tror han skal få tid til å fordøye det hele først. Han uttrykte at han hadde mange bekymringer rundt dette, bl.a. på grunn av jobbsituasjon i fremtiden. Han har jo sikker jobb nå, men hvem vet 1-2 år frem i tid? Han jobber innen industrien. Jeg mener at siden bedriften hans faktisk økte omsetningen ganske betraktelig i u-året 2008, så kan de takle det meste. Likevel forstår jeg han som er litt usikker. Det er én ting å ta vare på seg selv og å betale regningene, men har man fått barn så er det et helt annet ansvar. Han er også veldig redd og bekymret for å få et sykt barn, men hvem er ikke det? Så vi fikk pratet godt og lenge om det. Så gikk han ut for å ta seg en røyk, satt litt foran PCn og gikk å la seg nå for en halv time siden. Jeg tror dette kommer til å gå bra, jeg. Han må bare få lov til å ta tiden til hjelp, og det skal han få.

 

Hvis han mot formodentlig ikke blir mer engasjert om noen uker, så innvier jeg mamma. Da får ho være med på ultralyd og kontroller. Har ikke så lyst til å oppleve det alene. Tror nok at han kommer til å takle det fint da. Det ble bare så sjokkbetont idag. Det er nok godt at jeg tok det opp nå før han dro, og jeg tror han har godt av å komme litt vekk fra meg et par dager. (Han skal på guttetur fra onsdag til lørdag neste uke.)

[Moderbodin har født]

Heisann!

Er klart at når ting ikke er planlagt så får man seg jo en overraskelse. Og som du selv sier så tror jeg nok alle er bekymret for om de får et friskt barn. Det husker jeg var en av de første tingene mannen min også sa:) Merker også det selv at man går litt sånn og ikke tør å glede seg noe før man ivertfall har vært på ultralyd og sett at alt er i orden. Det er også ofte da mannen først blir litt mer engasjert fordi det blir hans første møte med barnet på en måte. Råder deg derfor til å prøve å få han med deg på ultralyden, når dere kommer så langt.

 

Når det gjelder lesestoff så synes jeg at det jeg har fått hos legen har vært mer enn bra nok. Fikk vel 2 eller 3 forskjellige bøker om svangerskap uke for uke + den nye familien. Og noe graviditetsblader. Fikk det på første kontrollen som var i uke 10. Så hvis du smører deg med litt tålmodighet og ikke kjøper noe før den tid, så skal du se at det egentlig holder lenge med det du får der. Jeg vil tro du kommer til å føle deg mye tryggere på hva du skal igjennom etter å ha lest litt der...

[Studinen88 m/ gutt i magen ♥]

Tusen takk for svar Moderbodin!

Ja, jeg både håper og tror at han vil være med ultralyd. Jeg har vist ham kvinnedoktor.no for en stund siden, og da husker jeg han sa at det er klart vi skal benytte oss av ul i uke 12. Når den tid kommer da. Dessuten så er det ting som faktisk kan sees på ul i uke 12, men ikke i uke 18. Eller? Idag morges stod han opp og bare gikk på jobb uten å si et ord. Jeg håper han har fått tenkt litt, og kanskje vil prate litt mer i ettermiddag. Dessverre så er det diverse bursdagsfeiringer idag, og jeg skal jobbe tidlig både lørdag og søndag. Men, da får jeg jo noe annet å tenke på, ikke bare kverne dette her rundt oppe i hodet om igjen og om igjen.

 

Jeg skal på den første kontrollen i uke 8, jeg. Så da får jeg sikkert alt sammen da tenker jeg. Jeg må innrømme at de 3 ukene virker som en evighet nå, men når "dagliglivet" starter igjen etter påske, så går det sikkert fort. Får satse på det i alle fall.