Kan noen hjelpe meg?

[Anonym bruker]

Jeg føler meg rar, føler at jeg har blitt en helt annen person etter at jeg ble mor.. Kjenner ikke meg selv igjen lengere:(

 

Jeg er veldig langt nede, tror det begynte med svangerskapsdepresjon.

Ble gravid med en jeg hadde holdt på med i en mnd's tid, og vi valgte og beholde den lille. Så vi fant leilighet bare noen mnd seinere og så fram til og bli en familie. Vi er ikke sammen den dag i dag, ble slutt pga at han var utro mot meg. Har vel egentlig ikke hatt noe særlig kontakt med sønnen sin heller siden han var 2 mnd, men har nå fått kontakt med han igjen. Han har vært usikker på om det virkelig var han som var far til det barnet, dette har vi nå tatt en test på og sønnen var hans.

 

Isåfall, tror jeg fikk depresjon etter fødsel. Mye som skjedde etter fødsel, kom ikke i gang med ammingen fordi jeg ble kjempe dårlig, hadde en crp på over 200 og legene tok meg ikke alvorlig når jeg sa at jeg var syk og sa at jeg ikke følte meg bra. Ble iallefall lagt inn tilslutt på sykehuset og under oppholdet bodde barnefaren sammen med meg på sykehotellet de ukene vi var der. Den lille nyfødte hadde ikke fått noe mat fra meg på de dagene etter fødsel som sykepleierene ikke fant ut før han var uttørket og gulpet opp slim som satte seg fast i halsen hans så han hadde problemer med å puste. Vi fant seinere ut at dette var lukkemuskelen det var noe galt med, som vi og sleit med videre når vi kom hjem fra sykeoppholdet. Vi hadde aldri ro i kroppen, sov han i vuggen måtte vi bort hvert sekund for å sjekke om han pustet.

Jeg fikk infeksjon i kroppen som sagt og gikk på flere antibiotikakurer som ikke funket, fikk da ikke lov til å amme gutten min fordi dette var en så sterk antibiotika at det gikk rett i morsmelken. Seinere fikk vi en grundiere sjekk på kuren og viste seg etter flere dager at jeg kunne visst amme allikevel. Etter to uker igjen fant dem ut at det var noe rester igjen i livmoren så måtte i narkose og til utskarpning. Dem hadde lenge fundert på hva det var som gjorde at jeg hadde en crp på over 200, og feber på 40..

 

Kom hjem fra sykehuset etter 2 uker og lillingen hadde kolikk, noe vi syns var utrolig slitsomt:( Vi sov på dagen og var våkne på natta, og kjæresten min som hadde begynt og jobbe igjen syns dette var utrolig slitsomt. Dette gikk virkelig utover vårt forhold som kjærester fordi vi var så utslitte begge to.

Var vel noe av grunnen til at forholdet gikk som det gikk, har iallefall slitt på meg utrolig mye. Vendt og snudd på absolutt alt som skjedde og som kunne vært gjort annerledes. Han fant seg en ny dame og har vært sammen med henne hele tiden siden vi gikk fra hverandre, de gangene de nå krangler kommer han til meg fordi han vet vel fortsatt hva jeg føler for han, har på en måte brukt meg. Sagt at han savner oss og har hatt det helt jævlig uten oss osv. Og gjerne vil prøve igjen men at vi skal gi ting tid osv. Jeg hadde iallefall hadde et håp en stund om at vi skal finne tilbake til hverandre igjen, ikke bare for lillingen men og fordi jeg elska/elsker han. Han har som sagt kommet og gått men alltid endt opp hos henne hver gang, ting har gått opp for meg at vi ikke kommer til å bli en familie.

Har selv hatt en jeg har holdt på med siden vi gikk fra hverandre, men aldri tenkt på han som noe kjærestesymbol, mer som venner. Har nå i senere tid fått bekreftet følelser for han som jeg ikke visste at jeg hadde, viser seg nå at han har hatt dame hele tiden mens vi har holdt på, og nå snart i et år. Har alltid visst om hans eks dame, men alltid trodd og at det var eks dame.

 

 

Vet ikke hvor jeg vil med dette, men føler at jeg virkelig er på vei mot en skikkelig knekk. Har gått til BUP om noen har hørt om det, men mer om min sønn enn meg. Sleit veldig med morsfølelse for min sønn, med tanke på hvordan starten vår ble:(

Klarer ikke å tenke framover, på fremtiden. Føler det ikke er noe fremtid, føler at alt har gått i vasken.

 

[Anonym bruker]

Dette ble veeeeeldig langt og utrolig rotete men håper noen vil svare og hjelpe meg:(

[Anonym bruker]

kjære deg.

du skal drite en lang marsj i barnefaren, vil han ha kontakt med barnet er det greit, men du bør ikke involvere deg følelsesmessig mer med ham. du har sett hva han duger til, så hvorfor kaste bort mer av din dyrbare tid og dine følelser på en som absolutt ikke fortjener det på noen som helst måte! si nei takk neste gang. den andre du har har datet, som du ser så har han vært utro. en gang utro, alltid utro! så kom deg over slike elendige mannfolk. du er altfor bra for slike. menn kommer og menn går, du kan alltids møte en ny en. og ikke gi deg før du har funnet en som setter pris på den kvinnen du er! og gir deg den respekten du fortjener!

 

det du bør konsentrere deg om nå fremover, er deg og barnet ditt. deres forhold til hverandre. vis ham at du elsker ham, så vil han vise deg det tilbake. ingen i verden elsker deg så høyt som barnet ditt (bortsett fra foreldrene dine kanskje). skap hyggelige minner med barnet, lek med ham , elsk ham, og vær åpen for hans lille verden som han viser deg. kom deg ut av sofaen og vekk fra de triste tankene, ut i det fri og den deilige friske luften, nyt sola og ha det det gøy med barnet ditt, det fortjener du og det fortjener barnet. så vil jeg anbefale at du gjør noe for deg selv, bare deg selv og ingen andre, noe som gjør deg glad. om det er trening, masasje, kafee, shopping, hva som helst, jeg svømmer, og kler meg helst i sterke farger. det blir jeg glad av...

 

nå kommer lysere tider og våren vil gjøre dere godt, gled deg til det. og steng døra for sleipingene som er en del av fortiden din. du eier ditt liv, ikke la andre styre det.

 

nattaklem

[Miss Misantrop]

Det ble ikke rotete og jeg liker å lese lange tekster. Alt er ikke gått i vasken, faktisk så har det bare så vidt begynt. Et lite liv som du skal få lov til å følge. Det kan ta litt tid å bli ordentlig kjent under så turbulente forhold som dere har levd under, og det gjør ingen ting. En baby trenger veldig lite annet en primære fysiske behov og følelsene for babyen kommer sterkere etter hvert. Du trenger avlastning. Har du familie som du kan flytte inn med? Eller noen som kan bo med deg en stund? Uten søvn kan man bli helt rar. Det er faktisk en torturmetode, det å ikke la noen sover over lengere tid. Det er forferdelig å miste en man elsker, uansett grunn, og det er ekstra forferdelig når man skulle ha delt noe fantastisk sammen, men livet går vidre og du vil se at det finnes flere menn der ute som vil behandle dere begge godt (hvis det er det du ønsker, livet kan bli flott uten en mann også). Dette barnet er elsket av flere en deg. Det har familie, og det vil få venner som det vil bety noe for. Dette barnet er viktig for et helt samfunn og du er den som har gitt det livet. Prøv å finn deg en psykolog, slik at du får satt ting i litt perspektiv. Mye god hjelp i en betalt venn. Hvis du skal gi denne mannen en ny sjanse, syntes jeg du skal forlange at dere bor sammen og at han ikke er ute med noen andre en deg, samt at dere går i terapi sammen. Dette er en krevende periode i livet uansett, og den blir ikke bedre av å ha en gratispassasjer på slep, les en utromann som ikke tar sin del av arbeidet.

God natt. Håper du får sove.