det å være mor for resten av livet..

[Anonym bruker]

føler meg ofte som en robot som bare må tilfredstille den lille.jeg har en kjempe søt liten gutt på tre mnd.men jeg er så sliten å lei..lurer på hvordan jeg skal klare å være mor.har flyttet opp til moren min å hun hjelper meg masse.lykkelig er jeg ikke.har det skikkelig ræva innimellom.å kjenner ingen småbarns mødre.uff bare jeg som har det sånn.alle er jo så glade å lykkelige..er 30 i tillegg ..men mye jeg ikke klarer..

[Anonym bruker]

Ja du er mor for resten av livet, og det er det moren din gjør for deg nå, hjelper deg med den lille selv om du er 30, og det kommer du gladelig til å gjøre med dine barnebarn.

 

Det er slitsomt med så små babyer, og regner med at du er alene siden du har flyttet til moren din, jeg er glad jeg ikke var alene når jeg hadde nyfødt, hadde mye støtte i mannen min, hvis jeg ikke hadde hatt det hadde jeg brukt mamma mer regner jeg med.

 

Når babyen min var 6mnd begynte jeg å slappe av og kose meg skikkelig, i tillegg var det da sommer og mye mer å finne på, kosa meg på trilleturer osv,

Jeg var utrolig heldig som hadde mange venninner med nyfødte rundt meg, men jeg hadde nok kosa meg uansett da siden babyen hadde "roa" seg ned, fikk mer kontakt med henne, satt oppe litt mer selv og fikk ta del i turene vi gikk osv.

 

Kosen kommer nok for deg også, du har 50år igjen å være mor på, så ikke fortvil om ikke kosefølelsen har kommet enda, den kommer nok med sola og varmen den

 

[Tweak]

Uten at jeg er ekspert, så mener jeg å ha hørt lignende historier før og da har rådet alltid vært å snakke med legen. Det høres nemlig ut som en helt normal depresjon etter fødsel. Det er jo en stor overgang å bli mor og ha et lite barn som er fullstendig prisgitt sin omsorgsperson. Ikke rart at det føles tøft!

 

Hvis du leser her inne så ser du raskt at det ikke er en dans på roser. Det var en tråd jeg såg her inne i dag, tror det var på skravle. Den heter noe om å grue seg til tiden etter fødsel, og der ligger det mange historier om hvordan de første ukene er.

 

Det viktigste er i allefall at du har turt å skrive ned tankene dine! Ta kontakt med legen din (eller helsesøster kanskje?) og fortell hva du føler. Så skal du se at tingene faller på plass etter hvert og snart kommer du ut av bølgedalen. De første tre månedene er en milepæl etter hva jeg har forstått. Jeg vet ikke noe om hvordan det føles selv, men jeg håper at historiene her inne kan hjelpe meg dersom jeg får det tøft på denne måten en dag.

 

Lykke til! Dette går så fint så! :-)

[Anonym bruker]

Høres ut som (fødsels)depresjon det her.