Klikket andre dagen på rad på 4-åringen...,

[Anonym bruker]

Jeg har blitt den moren jeg ikke ønsket å bli, en som klikker fordi det blir for mye. Har verdens skjønneste 4 åring, men han krever mye. Mye mas, hører ikke annet enn det han vil høre osv. (begynner å bli litt "tøffere i trynet", og forstår at det er en del av alderen da jeg har snakket med andre foreldre i barnehagen som også merker det samme med sine). I går klikket jeg fordi han VILLE være med å lage grøt fra bund av selv om jeg sa at denne gangen skulle jeg lage den (han skrek/ble sint og jeg ble oppgitt/frustrert). To tak i han, satt med ned og hold i begge armene hans mens jeg ristet han, mens han stod oppreist. HERREGUD, og jeg merker jeg vil at han skal begynne å gråte fordi da har jeg "fått i gjennom beskjeden min om at slik oppfører vi oss ikke", jeg får selvfølgelig verden dårligste samvittighet og sa unnskyd etterpå. Fortalte han at siden jeg er gravid er jeg mer sliten osv. Men i dag har han pushet meg igjen, og det samme skjer igjen og jeg merker at jeg bare blir så SKUFFET over meg selv. Synes det er lavmål og jeg vet at og fysisk holde hardt i armen, og riste er et overtramp som er alt annet enn det jeg står for. Hvorfor klikker jeg sånn?? Må snakke med mannen min i kveld, han er så mye borte i forbindelse med jobb og jeg tror og merker at han MÅ komme mer på banen. Dette funker dårlig. Og jeg føler jeg er en elendig mor her jeg sitter. (har vokst opp med fysisk avstraffelse selv (samt psykisk press) - har bearbeidet dette hos psykolog i lang tid og synes det er alt annet enn det jeg står for i dag)

 

Men barneoppdragelse er ulidelig vanskelig synes jeg, lurer på hvor grensen skal gå for å få barnet til å skjønne at nok er nok. Alt har vært bra helt til nå, men nå begynner vi altså å få en gutt som gir oss en utfordring.

[blond]

Det er store spørsmål du stiller.

Ja, barneoppdragelse er vanskelig og det blir ikke bedre om man er sliten. Du kommer selv med løsninger som sikkert vil lette situasjonen din. Hvis du trenger avlastning så prøv det ut.

 

Går du til psykolog jevnlig? Ta opp vanskelighetene i forhold til grensesetting. Dette kan handle om både å ikke klare å sette grenser for hva som er ok for deg, om reaksjonene dine når du ikke blir respektert, men også om 4-åringen din. Det som handler om deg selv må du legge litt til sides når du er alene med ungen din og heller ta det opp med psykologen din, dele det med mannen din, skrive deg ut av det, analysere det og forstå det for så å bearbeide det og tilgi deg selv. Lær av reaksjonene dine og bestem deg for hvordan du skal reagere neste gang tilsvarende situasjon dukker opp. Høres teit og umulig ut, men det funker. Hvis det topper seg for deg: gå ut i ganga og pust dypt, tenk på noe avslappende og godt til du kjenner at du roer deg ned. Så kan du gå inn til ungen igjen og du vil tåle presset bedre.

 

Ikke glem å snakke med sønnen din så snart du klarer det, si at du blir sint når han ikke hører på (eller hva som var situasjonen), men at det ikke er hans skyld at du blir sint, si unnskyld for det er ikke bare barn som må gjøre det, si at voksne heller ikke har lov til å slå osv. Si at du er glad i han selv om du blir sint og at du er lei for det hvis han blir redd osv. La han sette ord på hvordan han opplever det. Si at han er viktig for deg og at du ønsker at du kan slutte å bli så sint. Også viktig å ikke formidle at det er negativt å være sint, men negativt å skremme andre.

 

Har du prøvd å inndra goder, vise konsekvenser av handlingene hans? Hvis han ikke hører på så får du ikke lyst til å gjøre noe koselig for han. Hvis han gjør det du ber om kan han få velge hva dere skal leke med etterpå. Hvis han kler på seg uten å tulle kan han f.eks få velge eventyr.

 

Må ellers si at han høres ut som en typisk 4-åring.

[Anonym bruker]

Jeg går ofte med dårlig samvittighet fordi jeg oppfører meg som jeg ikke ønsker å gjøre.

Jeg forteller det til vennene mine, og det er ikke noen av dem som alltid går med god samvittighet fordi de føler at de bestandig gjør rett.

 

Dette rettferdiggjør ikke at du oppfører deg dårlig, men ikke føl deg som en dårlig mor, for bedre finnes ikke for gutten din.

 

Selv har jeg fått hjelp av en coatch, som lærte meg å se litt annerledes på gutten min, når sånne situasjoner dukker opp.

 

mvh

[Anonym bruker]

 

 

HI:

Takk for fine svar!

Ja, han er nok en veldig typisk 4-åring, og jeg skulle av og til ønske jeg klarte å se/innvolvere meg i all den iverene, lysten, gleden, interessen, engasjementet osv han har til verden - hele tiden, som han vil jeg skal. Men jeg er en typisk sliten mor, som skal rekke over så mye annet også, som har en hel del bekymringer (familie, sykdom, penger, barn, graviditet osv) - og jeg klarer derfor ikke å gi meg hen til han 24/7....som jeg føler han krever til tider. Missforstå meg ikke, han er flink med å leke med seg selv, han er i det hele tatt en super liten 4-åring. Men han krever mye energi og er vant til å få det, han har ikke delt noen med oss frem til nå. Snart kommer en baby i huset og det kan blir intr...

 

Jeg må rett og slett telle til ti, gå bort fra situasjonen og være mer overbærende. Det har ikke oppstått noen slike situasjoner før jeg ble gravid med nr to, og jeg tror min oppførsel bunner litt i hormoner og slitenhet i forbindelse med svangerskap. Men det forsvarer ikke det jeg gjør.

 

Jeg snakket med han om stítuasjonen i dag, før han la seg. Han fikk fortelle hva han tenkte om hvordan han var og hvordan jeg var, og jeg fikk fortelle at jeg var glad i han uansett. Jeg har ingen problem med å si unnskyld til han, det har jeg gjort før og det blir nok flere ganger i fremtiden. Jeg har egentlig tro på at man skal behandle barn med samme respekt som man behandler voksne. Kunne jeg noen gang fysisk ha holdt min mann og ristet han? NEI....utenkelig. Jeg skammer meg veldig og er lei for at det hendte i dag. Man lærer så lenge man lever og jeg er i allefall ingen perfekt mor.