Gruer meg til tiden ETTER fødsel.

[Kari K. med to søte små]

Finnes masse lesestoff omkring en fødsel. Men veldig lite om tiden etter fødsel. Gruer meg litt til den tiden. Amming, etterrier, såre pupper og sårt underliv. Er førstegangs, så jeg aner ikke hva jeg går til. Spennende dette. Litt skadefryd.

[Abracadabra]

haha det var det jeg sa til alle som ble gravide etter meg, eller skulle føde etter meg - du må BARE ikke tro at alt blir bra bare ungen kommer ut! for det trodde jeg, tullingen, jeg var så leeeeei av å være gravid, og tenkte at bare ungen kommer ut så blir alt fantastisk... ;-) også var det jo ikke HELT slik, da. renselsen var jo ekkelt (pluss min varte i åtte uker, og så fikk jeg mensen igjen etter ti!!!), og den ene puppen min var kjeeeempesår ifm amming, sånn at jeg satt med beina rett ut når ungen skulle hekte seg på, haha! ingen etterrier her, da...underlivet var egentlig ikke nevneverdig sårt heller etter de første par dagene, med mindre jeg var litt overambisiøs og gikk lang tur med hunden...men det gikk også bra etter et par uker.

 

det er IKKE meningen å skremme deg, for konklusjonen må jo være at det kan ikke ha vært så verst heller, for nå skal vi gjennom det en gang til om ca trettitre uker, hahaha! det går sikkert strålende med deg hvis du gruer deg alt, da blir jo ingenting så ille som man tror. jeg som trodde alt skulle være fantastisk, det var jeg som ble skuffet, hehehe!

[Kari K. med to søte små]

Ja, du sier noe der. Kanskje jeg blir positvt overrasket. Kanskje mye mindre plager enn jeg tror. Men jeg skal tross at presse ut en baby, EN BABY! Syns nesten det er rart viss jeg ikke skal få noen plager etterpå. Fatter ikke at det skal være plass til det gjennom tissen mins:S Men kom den inn, så må den ut. Livets harde realiteter.

[erteposen + 4]

Jeg har fått to barn alt, men liker heller ikke de første ukene etterpå. Det gode er at en har et deilig barn å fokusere på, men jeg skulel gjerne vært uten alt det kroppslige tullet:) Jeg var ikke forberedt første gang på renselsen, lukten osv. Det flotte er at det stort sett går raskt over, og neste gang en tenker på det så er en gravid.

[Leandermamma]

Jeg hadde en veldig fin fødsel, ingen nevneverdige plager etter fødsel med tanke på underliv, såre brystvorter etc. MEN, jeg hadde et barn som skrek 24/7, ville ikke ligge i vogn, ikke sove liggende, problemer med spising osv osv.

At noe sånt kunne skje, var det ingen som hadde nevnt med ett ord til meg. Har aldri følt meg så desperat og fortvilet før i hele mitt liv, og glansbilde som alle hadde tegnet av en lykkelig nyfødttid så jeg ingen ting til..

Gutten vår hadde KISS, men selv om det ble oppdaget forholdsvis tidlig ( han var 6 uker), var det en grusom følelse å ikke kunne hjelpe barnet sitt som skrek ustanselig, både dag og natt. Nå nærmer han seg 2 år, og har såvidt begynt å sove nesten en hel natt sammenhengende. Han har sluttet å kaste opp all mat og var ferdig med behandling for 6 mnd siden.

 

Nå venter vi nr 2, og jeg er nå forberedt på at ting ikke er bare lykke etter fødsel, så jeg er helt enig med deg at det godt kunne vært mer info rundt mnd etter babyen er kommet til verden. Ikke alle svever på en rosa babysky........

[Kari Trestakk]

Jeg hadde det på samme måte. Var veldig godt forberedt på svangerskapet og fødselen. Og forsåvidt også når det gjaldt amming og barnestell. Men hvordan min egen kropp kjentes etter fødselen var jeg fullstendig uforberedt på.

 

Selve renselsen var en ting - ubehagelig og ekkel, men ikke smertefull. Men underlivet ellers var så medtatt at det var et mareritt å skulle sette seg. Jeg kunne ikke dumpe ned i sofaen eller på en stol på i hvertfall 2 uker. Og det å skulle gå på do var enda verre...

 

Heldigvis gikk ammingen helt uten problemer, med unntak av en liten episode med en tett melkekanal etter to uker. Tror det er eneste gang jeg har hatt over 40,5 i feber.

 

Siden jeg har vært igjennom en fødsel tidligere (og fått et ganske stort barn), så håper jeg at det skal gå litt bedre med understellet denne gangen. Men jeg tror det er lurt at ALLE som skal føde forbereder seg mentalt på at kroppen ikke kommer til å være 100% med en gang. Både når det gjelder smerter og ubehag, og når det gjelder hvordan kroppen ser ut. Uansett hvordan tida etter fødselen blir så er det en liten pris å betale for å få et barn!

[baima]

Skjønner du grurer deg.... greitt å være forberedt på at alt ikkje er rosenrødt etterpå heller. Jeg var og førstegangs og var nok ikkje heilt forberedt for har ei søster som var ganske kjapt oppe å gå (fungere normalt), men nå fekk eg ein heftig avslutning på fødselen der jenta mi måtte ut med tang (men da var eg så sliten at eg nesten ikkje fekk det med meg - heldigvis), samt at eg mista masse blod. og måtte sy masse.

 

amminga gjekk ganske greitt, vart sår, men kjøpte skjold til puppene, og et fungerte supert, da merker ein knapt at ein amme, så anbefaller deg det.

 

Etterrier hadde eg nok ikkje, ikkje det eg merka ihvertfall. blødde jo ein del i starten men dette avtok, så blødde ikkje noko etter fem veker trur eg, og var da veldig lite dei siste vekene, ikkje verre enn at eg brukte vanlig truseinnlegg.

 

sjølve underlivet var jo sårt i den forstand at eg var veldig forsiktig når eg tørka meg el vaska meg og gjekk ikkje med bukser som er stramme opp i skrittet, men eg sleit mykje meir med at det kjentes ut som at baken min var det som var vondest, men det gav seg i løpet av første uka... men det var nok pga tanga, for klarte nesten ikkje gå samt at var veldig vondt å sitte slik at tyngda kom på baken... men dette gjekk jo forholdsvis kjapt over.

 

dette var ikkje for å skremme deg... men syns det er flott at du tenker på at det kan bli tøffe dagar rette etterpå, for det gjer nok at du takler dei mykje betre.. berre vær flink til å spørre barnefar om hjelp dersom du trenger det og pass på å kvil deg..... (eller spør andre om hjelp dersom du trenger det).eg hadde mor mi på besøk dei første dagane me var heime... (mann min var her sjølvsagt og), men da kunne mamma hjelpe meg med gullet mitt med stell og sånt, samt det som måtte gjerast i huset...

 

men uansett...... eg syns ihvertfall at det eg huskar best no er den nydelige jenta mi og kosen og kor snill ho var... husker ikkje så godt kva plager eg hadde uten at eg tenker etter....

 

men for all del, nokon får masse plager og nokon lite... eg fekk hard medfart og måtte sy masse, dette gjer jo ekstra plager....

 

uansett... masse lykke til, både med fødsel og tida etter

[Gjest]

Jeg er 4. gangs og må ærlig innrømme at jeg ikke helt ser fram til de første 2-3 ukene etter fødselen jeg heller, men timene rett etterpå er magiske da :-)

[Kari K. med to søte små]

Det ser jeg så klart frem til. Å møte den nye verdensborgern:) Spennende å se hvem som bor i magen. Vil tro også det veier opp mot en fødsel. Men det sier alle at det gjør. Får stole på andre erfarne damer.

[Gjest]

Ett tips til barseltiden som mamma gav meg da jeg fikk nr 1. Ofte kn det svi litt når man tisser noen dager etter fødselen, spesielt om man har sydd (og det er ikke vondt å bli sydd altså, synes jeg i hvertfall, man blir jo bedøvet). Ta da og fyll en mugge med lunket vann før du går på do. Når du tisser, evt rett etterpå, så heller du vannet over underlivet. Det hjelper veldig! I tillegg så føles det rent og godt etterpå midt i renselsen :-) Bare klapp forsiktig tørt med mykt dopapir etterpå.

[Gjest]

Enig i det Alva sier, timene etter fødsel er magiske:) Men det kan være greit å være forberedt på at ukene etter fødsel, for de er tøffe. Jeg hadde en fin fødsel og sydde 6 sting som grodde raskt så jeg synes ikke dette med renselsen og underlivet var noe problem.

 

Derimot ble amming et mareritt, jeg fikk et barn som ikke ville ta pupp(ja det finnes noen av dem og) og pumpet for harde livet døgnet rundt til jeg til slutt fikk beskjed fra lege om at jeg måtte enten gi meg eller så måtte jeg bli innlagt på sykehuset av ren utmattelse. DA gikk vi over til NAN(med alle fæle følelser det medbringer).

 

SAmtidig satt jeg ingen grenser for besøk og folk maste fra vi kom inn døra fra sykehuset, denne gangen skal jeg gjøre det helt annerledes.

 

Dette er noe man kan være forberedt på, men nå skal det sies at når alt roer seg er det bare helt herlig:)!

 

Mine råd er:

1. Sett grenser for deg selv og besøk i barseltiden.

2. Ha realistiske forventninger til ammingen, det kan bli tøft

3. Ikke tenk at du skal gjøre NOE annet enn å bli kjent med babyen deres de første 3 mnd etter fødsel.

 

[meg & to små vampyrer]

Skjønner at dette er litt skummelt.

 

Jeg gruer meg til alt blodet og håper jeg ikke blør så lenge som 10 uker denne gangen. Forrige gang ble hele permisjonen "ødelagt" fordi jeg blødde først 10 uker renselse og så 8 måneder pga spiral og cerazette. Så 10,5 måned med blødning hver eneste dag. Ikke noe å tenke tilbake på. Ble fryktelig sliten også.

 

Men ammingen gikk som en drøm. Gutten var snill og grei, sov og spiste og koset seg. Merket ingen etterrier første gang, ingen såre pupper. Underlivet var selvfølgelig litt sårt, men det gikk kjapt over og gruer meg ikke noe spesielt til det nå når vi venter nummer to.

 

Ikke sikkert det blir så ille vet du;)

[GuriMalla - ♀♂♂]

Syns også det er veldig lite fokus på barseltia. Fødsel er det jo skrevet bøker i søkk og kav om!! Og en fødsel er jo "ingenting" i forskjell til tia etterpå. Hvertfall når man er førstegangs, så aner man jo ingenting om hva som venter. Og så fremstilles jo det å få et barn som den største lykken man kan oppleve og når fødselen er over så svever man på ei lykkesky.

Men det er jo ikke alle som opplever det sånn og da blir nedturen desto større. Man får plutselig et enormt ansvar og en liten kropp som er totalt avhengig av deg. Jeg syns det var vanvittig skremmende den første tiden og det tok noen uker før jeg fikset det. Og så er det jo en god del hormoner som ikke akkurat hjelper. Jeg følte meg som en komplett udugelig fjott de første ukene. Jenta vår hadde kolikk også så alt ble veldig voldsomt.

Jeg lærte hvertfall at barseltia er noen uker hvor man skal ta livet med ro og bli kjent med babyen sin. Minst mulig besøk og styr. Det er mye som skal på plass; amming, døgnrytme, hormoner etc. Når man er førstegangs så er det veldig viktig å bruke denne tia på å få til dagene.

Så for meg så var det psykiske mye mer slitsomt enn det at jeg måtte holde meg fast i badekaret hver gang jeg skulle på do......Men det ordner seg jo, men mitt råd er TA LIVET MED RO ETTERPÅ. Si til svigermor og mormor, tanter og onkler at nå skal vi være hjemme alene og bli kjent med babyen vår!

[Kari K. med to søte små]

Tusen takk for fine og utfyllende svar.

Ser at det blir en unntakstilstand værtfall den første måned med en nyfødt i hus. Håper unntakstilstanden er over til jul, da jeg har termin i begynnelsen av november:)

Gleder meg også masse, men er redd for det ukjente. Jeg har aldri gjort dette før, så har ingenting å sammenligne med. Har heller ingen familie med småbarn. Er den første i venninnegjengen, og første barnebarn på begge sider. Dette blir spennende.

[veldig fødeklar]

Vet du, jeg har fått to barn, og planlegger nå det tredje. Jeg har hatt fine uker etter begge fødslene. Ja det gjorde litt vont i begynnelsen når jeg fikk etterrier, særlig når jeg ammet. Men ikke noe jeg husker som helt grusomt. Nå skal det sies at jeg har hatt to enkle fødsler. Jeg vil oppfordre deg til ikke å fokusere så mye på alt som kan være galt og evt. vont etter en fødsel, men heller glede deg til den tiden.

[Månefeen ♥]

Nettopp derfor gikk vi på fødselsforbredende kurs på kvinneklinikken Førstegangs og ante ingen ting. To super hyggelige jordmødre holdt kurset, var der fra 09-15.00. En haug med info + spørsmålsrunde, omvisning på KK og til slutt MASSE om amming, vi så en film som var helt super!

 

 

Anbefaler deg å høre med din lege/jordmor om det finnes sånn kurs hos deg Veldig betryggende for både deg og mannen din!

[Mamma'n til blomsterbarna=)]

Skjønner godt at du gruer deg! Jeg grudde med til absolutt alt jeg!

Til å revne, til å amme, til lystgass, til epidural, ALT!

Det hele gikk i dass også, ungen måtte ut med vakuum, ble klipt+ at jeg revna, hadde syke smerter i 2 uker, mindre etter 2.5, og etter 3 uker var det nogenlunde bra. Hadde sex etter 4 måneder......

Ble sydd i hytt og pine der nede jeg da!

MEEEN!!!! Her kommer et STORT men! Jeg hadde verdens fineste, snilleste og vakreste lille jente!!! Amming var vondt, blemmer og blod. Renselse i 6 uker...

Ja, jeg kjenner det blir leeenge til neste gang, men uansett, jeg kunne ha født tusenvis av unger, hvis jeg hadde sluppet det vonde etter!

Ikke meningen å skremme her altså, men slik er virkeligheten, du vet ikke hva du får!

Bare at du får den fineste ungen i heeeele verden på brystet etter mange timers strev!=D

Lykke til!

[Staark]

Jeg hadde en fin tid etter fødsel jeg, eneste jeg husker med gru tilbake på er hvor utrolig såre brystvortene ble, *huff*. (Ytterste hudlaget forsvant, så det sved...og som en over så satt jeg med bena rett ut når babyen hekta seg på. Heldigvis ble huden fort herda,)

Renselsen så jeg knapt noe til, 6 dager med svak blødning og deretter noen dager med "spotting", ingenting å klage over for min del med andre ord.

Jeg sydde noen få sting, men mine grodde raskt. (11-14 dager)

Hjemme var pappaen veldig flink og tok kontrollen når jeg trengte søvn. (Jeg ble sjokkert over hvor sliten jeg plutselig ble 2 uker etter fødsel. Føltes som en ballong som luften var tappet ut av)

 

Jeg føler jeg har vært utrolig heldig, og sluppet "lett unna" iforhold til dere andre. Håper jeg er like heldig denne gangen.....

 

p.s Husk å begynn knipe-øvelser raskt etter fødsel! Du kommer til å bli overrasket over hvor svake musklene er første gangen du kniper...

[trolla <3 <3]

I boka "Mamma for første gang" står det ganske mye om alle problemene du KAN støte på etter fødselen. Stod iallfall masse der som jeg ikke hadde tenkt over, og ikke kjenner jeg noen som har hatt de problemene heller som kunne fortalt meg om dem. F.eks. problemer med amming, depresjoner osv.

[Tjukkemagen *m/jente 1.mai*]

Kan bare snakke ut fra egen erfaring, men jeg var IKKE forberedt på barseltårene! Trodde ikke det skulle ramme meg liksom. Jeg gråter da ikke så ofte. Men det var en tåreflom i ca 4 uker! Ble rørt og lei meg og alt på en gang. Det var veldig slitsomt. Nå fikk junior kolikk, så det ble litt for lite søvn etterhvert også, som gjorde sitt til at jeg ikke kom i balanse. Men det er MYE jobb. Junior er nå 8 mnd og høyt og lavt. En skikkelig turbo-propell. Han er nesten litt i overkant aktiv for sitt eget beste, men en frisk og fin gutt som jeg bare eeeeeeeeelsker! Fordelen med å ha det litt stritt nå mens han er liten er jo at gravidkiloene + en del til forsvant jo som dugg for solen. Det viktigste er å bli kjent med den lille, og det tar noen uker. Deretter tror jeg man tilpasser seg veldig hverandre. Lykke til alle som skal bli mammaer!

[Snuppa & llillebror]

Det jeg syns var GRUSOMT var hemoroidene... Hadde MYYYE av dem, og de var vonde. Klarte ikke sitte på 17-18 dager...

[♥ Anadyome ♀&♀+♀]

Jeg venter tulle nummer tre, og gleder meg til bebisen skal komme ut.

 

Ja, det er vondt de to første ukene man ammer. Men det går seg til. Og ja, renselsen er litt ekkelt. Ikke bare blodet, men lukten er også annerledes - kvalmende søt.

 

Men bortsett fra det, er det fantastisk. De første ukene er ikke tiden man skal fly rundt, men sette seg ned og bli kjent med den nye verdensborgeren. Det er en kosetid - rett og slett. Og det skal vi gjøre. Bruke tid på å bli kjent med dokka, og tid på familien. Og all den kosen overveier såre pupper og renselsen.

 

Det er greit å være forberedt på at dette skjer, men ingenting å grue seg til. Møt barseltiden med åpent sinn - ikke fokuser på alt som kan være negativt. For alt du vet, vil du oppleve tiden som veldig positiv.

[Ouagadougou]

Jeg var litt som deg når jeg gikk gravid med nr 1.

Var forberedt på lite søvn, mye gråt, slite med amming, vondt i underlivet, blødninger osv osv.

Men at det skulle være en så stor lykke å få en baby og at det skulle være så fint hadde jeg tenkt mindre på (selv om jeg gledet meg veldig). Så for meg ble barseltiden en veldig stor positiv overraskelse. Nå har det helt sikkert også sammenheng med at vi hadde en jente som sov myyyyyyyyyye og gråt lite.

Men som de andre sier så er det sikkert veldig lurt å være forberedt på at ikke alt er rosenrødt. Det er en veldig altoppslukende affære - på godt og vondt.

 

Jeg var opptatt av å være opptatt av babyen de første ukene- prøvde å la hun styre døgnrytmen - sov og slappet av når hun gjorde det - prøvde ikke å være en bakende barselmamma med strøkent hus. Synes det er viktig å ikke ha så dårlig tid i starten - alle planene du har tenkt å få til i permisjonstiden (typ babykino, kafe, andre barselvenninner på besøk, turer) får du tid til senere - alt trenger ikke å skje de første ukene... Bare du og pappaen og babyen - og besøk av mennesker dere kjenner godt og er glad i og som er på besøk for å se dere - og ikke for å bli oppvartet

 

 

[Girl Next Door]

Jeg "grudde" meg masse. Jeg, mamma liksom?!? Hadde så og si aldri tatt i et spebarn før..! Men det har gått utrolig bra, her sitter jeg med ei tulle på over 3 mnd, og føler jeg har kjent henne hele livet mitt.

 

Ingen andre i verden kjenner henne like godt som meg, og det er litt deilig når det går opp for en at, du, og ikke engang din egen mamma men DU er den som vet hva hun vil og hvordan ting skal gjøres:)

(og selvfølgelig papsen, men det har MYE å si at man har fri, og det er en grunn til at man har det også..! Å være spebarnsmamma er en 100% stilling som krever 24 t i døgnet..!

 

Den største a-ha opplevelsen for meg er hvor naturlig det føles å ha henne her. Man bare vet hvordan ting skal gjøres. Uansett hvor erfarne folk er rundt deg, hør på degselv, gjør det som er lettest og best for deg.. Det er bra med råd, men ikke undervurder innstinktet ditt i barseltiden, for den er sterk, og du får så god selvtillitt i mammarollen ved å "fikse" ting på egenhånd:)

 

Vi gikk også på barselkurs. Kom godt med mtp at man føler seg sikrere på hva som venter en, når man virkelig har null å gå på.

Et annet godt råd er å ikke lese på for mange innlegg på anonymforum og sånn.. Det kan virkelig knekke selvtilliten på en uerfaren gravid:)

Spør først og fremst jm'en din og les i bøker om du lurer på noe som er litt mer enn bare småtteri:)

Lykke til iallefall:)