Gå til innhold

Barnet mitt hadde ikke merket om jeg bare hadde forsvunnet :(


Anbefalte innlegg

Skrevet

Gutten min på 10 mnd har sjelden vært borte fra meg, vi har kun hatt pass til han etter at han har lagt seg for kvelden eller bare en litens stund på dagen. Idag skulle han være hos svigers i 7 timer, og jeg lengtet sånn etter han selv om det var godt å få litt "fri". Jeg stod i vinduet og ventet, gledet meg til å se han igjen etter over 7 timer vekke fra han. Og når de kommer blir han kjempeglad for å se pappan sin, men når jeg får han i armene mine så begynte han å surve med en gang og prøvde å komme seg unna meg :,( Vred seg ut av grepet mitt og lente seg mot bestemor og bestefar. Mammahjertet mitt brast! Jeg hadde virkelig trodd at han skulle bli glad for å se meg.. han har sikkert hatt det fint hos bestemor og bestefar sånn at han ikke savnet meg, men han kunne vel blitt glad for å se meg.. ikke bare prøvd å komme seg i armene til svigers igjen. Jeg føler meg som verdens verste mamma!!! Hva har jeg gjort feil, hvorfor vil han ikke være sammen med meg? Hvis jeg hadde dødd nå, så hadde han ikke savnet meg et eneste sekund :,(

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Kjære vene så dramatisk du er da!

 

 

Skrevet

Sannsynligvis har du gjort ting riktig som mor og du har en trygg liten gutt som fint kan kose seg hos besteforeldrene sine. Er ikke det fint da?

Skrevet

Og det kan faktisk være en slags proteset fra hans side. "Hvordan kunne du, mamma?" At han faktisk var litt fornærmet på deg. Det betyr ikke at han ikke hadde det bra der han var, men likevel. Pappaen er han sikkert mer vant til at kommer og går, dersom du er i permisjon og han er på jobb...

 

Han har nok savnet deg, og de små har underlige måter å vise det på:) Kos deg med lillemann du, og ikke tenk slike vonde tanker.

 

Klem

Skrevet

nå kan du jo drikke øl med god samvittighet..være borte hele natta..

Skrevet

Ja, det var da voldsomt til drama.

Dette er helt normalt.

Skrevet

Høytblodtrykk har helt rett.

 

Dette er en ganske vanlig reaksjon hos barn de første gangene de har barnevakt, særlig hvis det er over lengre tid.

Du skal ikke være lei deg. Barnet ditt "straffer" deg fordi du forlot det. Det går raskt over, og betyr ikke at det ikke er glad i deg, snarere tvert i mot. (Det betyr forøvrig heller ikke at det ikke har hatt det supert sammen med besteforeldrene sine.)

Skrevet

Hvis du hadde dødd nå ville han ha savnet deg eller ideen av deg resten av livet. Helt normal reaksjon fra et barn på den aldern. Jeg har reist og kommet en del og har sett begge deler, både gjensynsglede og avvisning. Et barn kan aldri bli elsket av for mange voksne. Det er viktig at også andre får knytte bånd til din lille i tilfelle du faktisk skulle bli borte.

Skrevet

Ikke for å være krass, men ta deg sammen menneske!

Skrevet

barn trenger mødrene sine for så uendelig MYE mer enn å være i armene, HI.

De trenger ei mamma for mye mer enn å klynge seg til, og klemme og bli susset på.

 

Det at du hele tiden har vært der er en så stor trygghet for barnet ditt, at han ikke behøver vise den helt store gjensynsgleden når dere var borte fra hverandre. Betyre absolutt ingenting i den store og hele sammenheng dette her.

 

 

Skrevet

Ta deg sammen da. Dette er helt normalt og ingenting å lage så voldsomt drama rundt.

Skrevet

Sånn var min sønn å, å da sa de i familien min at det han gjorde det fordi han viste at jeg altid ville være der. at han var så trygg på at jeg kom til å være der når han hadde vært å hatt det gøy på en måte.

 

men om de sa det bare for å trøste meg det vet jeg ikke.

Han er ihvertfall veldig glad for å se meg nå etter han begynte i barnehagen.

Skrevet

Takk til dere som klarte å svare hyggelig :)

Det var faktisk veldig vondt. Som sagt har jeg sjelden vært borte fra han, og siden jeg savnet han så hadde jeg håpet at han skulle vise glede da han så meg igjen. Jeg er dagmamma til ei jente på samme alder som min gutt, og hun gråter ofte når mamma drar om morgenen og blir kjempeglad når mamma kommer å henter henne. Så jeg har kun sett at barna "savner mamma" når de er vekke fra dem.

 

Og jeg er selvfølgelig kjempeglad for at gutten min trives hos andre enn meg. Det er ikke det det er snakk om, jeg vil ikke at han skal være helt avhengig av meg.. men at han ville vekk fra meg etter mange timer borte såret meg veldig :( Drama eller ikke, det gjorde vondt, og jeg følte meg mislykket som mamma!!!

 

Tror dere virkelig at han "straffet" meg for å "sende han bort"? Kan så små barn skjønne såpass altså?

 

Igjen, takk for svar til dere som gadd å vise sympati :)

 

HI

Skrevet

Da sønnen min var 11 mndr, var jeg bortreist en helg. Da jeg endelig kom tilbake (hadde ikke trodd jeg skulle savne ham SÅ mye!), ville han ikke verken snakke eller kose med meg, han ville faktisk ikke se på meg engang de første 20 minuttene. Jeg skjønte jo at det var en naturlig reaksjon, men det føltes veldig trist likevel :-) Heldigvis gikk det over etterhvert :-)

Skrevet

Ja, vi mødre, vi mødre :-)

 

Jeg ble fryktelig såret da jenta mi ikke ville gi meg nattakos en kveld... Selv om det ikke betyr at hun ikke er glad i meg eller noe...

 

Det er bare sånn det er av og til. Det er ikke alltid barna våre har behov eller lyst på kos eller nærhet fra mammaen sin. Men de elsker oss og vil savne oss om vi er borte...

 

Skjønner godt du ble såret, men ikke legg noe i handlingen hans. Du er mammaen hans og han elsker deg nok mer enn alle andre. Mulig han bare ikke visste helt hvordan han skulle reagere mot deg.Kanskje du tok han før han var klar, og dermed ble det bare helt feil for ham. Men dette blir glemt neste gang han kommer og vil opp i fanget ditt å ha en kos. Da smelter mammahjertet ditt igjen og du kjenner at han er glad i deg :-)

Skrevet

Jenta vår var borte fra oss en hel uke da hun var 14 måneder. Vi gledet oss enormt til å se henne men ble på forhånd advart av andre som hadde barn om at hun neppe kom til å vise samme gjensynsglede, for dte er tpisk for så små. Og det var det som skjedde. Da vi løp mot henne på Gardermoen så hun helt likegyldig på oss, og hun gikk så bort til pappaen- ikke meg. Tror det er ganske typisk- barnet føler seg jo nesten som en del av mamma (hun var hjemme m meg på den tida) så det er muligens en slags straff ja, at hun føler seg tilsidesatt av mor. Selv om hun har hatt det bra i mens også (hun var hos besteforeldrene og hadde bare vært glad, ikke grått en eneste gang). Hun tødde opp etter hvert da. Men det har jeg erfart i mine år som mor at så små barn reagerer ikke slik du tror.. Bli vant til den tanken!!! :)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...